Hvordan forklarer du bevissthet?

Bevisstheten vår er et grunnleggende aspekt av vår eksistens, sier filosofen David Chalmers: "Det er ingenting vi kjenner mer direkte til... men samtidig er det det mest mystiske fenomenet i universet".
Han deler noen måter å tenke over filmen som spiller i hodet vårt.

Akkurat nå...

... har du en film som spiller inne i hodet ditt.

Det er en fantastisk flersporsfilm.

Den har 3D-visning og surroundlyd

for det du ser og hører akkurat nå,

men det er bare begynnelsen.

Filmen din har lukt og smak og berøring.

Den har en følelse av kroppen din,

smerte, sult, orgasmer.

Den har følelser,

sinne og lykke.

Den har minner, som scener fra barndommen din

som spiller foran deg.

Og den har en konstant fortellerstemme

i din strøm av bevisst tenkning.

I hjertet av filmen er du

som opplever alt dette på direkten.

Denne filmen er din bevissthetsstrøm,

temaet for opplevelse

av sinnet og verden.

Bevissthet er en av de fundamentale fakta

for menneskelig eksistens.

Hver og en av oss er bevisste.

Vi har alle vår indre film,

du, og du, og du.

Det er ingenting vi vet mer direkte om.

Jeg vet i det minste om min bevissthet direkte.

Jeg kan ikke være sikker på at dere er bevisste.

Bevissthet er også det som gjør det verdt å leve.

Om vi ikke var bevisste, ville ingenting i livet

hatt mening eller verdi.

Men på samme tid er det det mest

mystiske fenomenet i universet.

Hvorfor er vi bevisste?

Hvorfor har vi disse filmene inne i oss?

Hvorfor er vi ikke bare roboter

som prosesserer alle disse inntrykkene,

produserer alle disse uttrykkene,

uten å oppleve denne indre filmen i det hele tatt?

Akkurat nå er det ingen som vet svarene

på de spørsmålene.

Jeg skal nå foreslå at for å integrere bevissthet

i vitenskap, behøves det noen radikale idéer.

Noen sier at en vitenskap om bevissthet

er umulig.

Vitenskap, i sin natur, er objektiv.

Bevissthet, i sin natur, er subjektiv.

Så det kan aldri være en vitenskap om bevissthet.

For mye av det 20. århundret, var det synet standfast.

Psykologer studerte atferd objektivt,

nevroforskere studerte hjernen objektivt,

og ingen nevnte engang bevissthet.

Til og med for 30 år siden når TED startet

var det lite vitenskapelig arbeid

rundt bevissthet.

Vel, for omtrent 20 år siden

begynte det å endre seg.

Nevroforskere som Francis Crick

og fysikere som Roger Penrose

sa at "nå er det på tide for vitenskapen

å angripe bevissthet."

Og siden da har det vært en eksplosjon,

en oppblomstring av vitenskapelig arbeid

rundt bevissthet.

Og dette arbeidet har vært herlig. Det har vært stort.

Men det har også noen grunnleggende

begrensninger enn så lenge.

Hovedstykket

i vitenskapen rundt bevissthet de siste årene,

har vært søkenen etter sammenhenger,

sammenhenger mellom bestemte områder i hjernen

og bestemte nivåer av bevissthet.

Vi så noe av denne typen arbeid

av Nancy Kanwisher, og det fantastiske arbeidet

hun presenterte for bare få minutter siden.

Nå forstå vi mye bedre, for eksempel,

de typene hjerneområder
som henger sammen med

den bevisste opplevelsen av å se ansikter,

eller føle smerte

eller føle glede.

Men dette er fortsatt en vitenskap om sammenhenger.

Det er ikke en vitenskap om forklaringer.

Vi vet at disse hjerneområdene

henger sammen med visse typer bevisst opplevelse,

men vi vet ikke hvorfor de gjør det.

Jeg liker å forklare dette med å si

at denne typen arbeid fra nevrovitenskap

besvarer noen av spørsmålene

vi vil ha besvart om bevissthet,

spørsmålene om hva spesielle hjerneområder gjør

og hva de henger sammen med.

Men på en måte er dette de enkle problemene.

Ikke for å fornærme nevroforskerne.

Det er ingen virkelig enkle problemer rundt bevissthet.

Men det adresserer ikke det virkelige mysteriet

i kjernen av dette temaet:

Hvorfor er det slik at all den fysiske prosesseringen i en hjerne

skal følges av bevissthet i det hele tatt?

Hvorfor er det denne indre, subjektive filmen?

Akkurat nå, aner vi ingenting om det.

Og du kan si,

la oss gi nevroforskerne noen få år.

Det kommer til å være et annet påtrengende fenomen

som trafikkorker, som orkaner,

som livet, og vi finner det ut.

De klassiske tilfellene av påtrengelse

er alle saker av påtrengende atferd,

hvordan en trafikkork oppfører seg,

hvordan en orkan fungerer,

hvordan en levende organisme reproduseres

og tilpasser seg og skaper forbrenning,

alle spørsmål omkring objektiv funksjon.

Du kan overføre det til menneskehjernen

ved å forklare noe av atferden

og funksjonene til menneskehjernen

som påtrengende fenomen:

hvordan vi går, hvordan vi snakker, hvordan vi spiller sjakk,

alle disse spørsmålene er om atferd.

Men når det kommer til bevissthet,

er spørsmål om atferd

blant de enkle problemstillingene.

Når det kommer til det vanskelige problemet

så er det spørsmålet om hvorfor

all denne atferden

følges av en subjektiv opplevelse?

Og så, standardparadigmet

om påtrengelse,

selv standardparadigmet innen nevrovitenskap

har - enn så lenge - ikke så mye å si.

I bunn og grunn er jeg
en vitenskapelig materialist.

Jeg vil ha en spesifikk teori
rundt bevissthet

som fungerer,

og lenge stanget jeg hodet

i veggen

mens jeg lette etter
en teori om bevissthet,

i rene fysiske trekk,

som ville fungere.

Men til slutt konkluderte jeg med

at det bare ikke ville fungere, av systematiske årsaker.

Det er en lang historie,

men kjerneidéen er bare at hva man får

fra rene reduksjonistiske forklaringer

i fysiske termer, i hjernebaserte termer,

er fortellinger om et systems funksjon,

dets struktur, dets dynamikk,

atferden det produserer,

flott for å løse de enkle problemene -

hvordan vi oppfører oss,
hvordan vi fungerer -

men når det kommer til
subjektiv opplevelse -

hvorfor føles alt dette
som noe fra innsiden? -

det er noe grunnleggende nytt, -

og det er alltid et nytt spørsmål.

Så, jeg tror vi står ved en blindvei.

Vi har denne fantastiske, store kjeden av forklaringer,

vi er vant til det, hvor fysikk forklarer kjemi,

kjemi forklarer biologi,

biologi forklarer deler av psykologi.

Men bevissthet

ser ikke ut til å passe inn i dette bildet.

På den ene siden er det et fakta,

at vi er bevisste.

På den andre siden vet vi ikke

hvordan vi skal tilpasse det vårt vitenskapelige syn på verden.

Så jeg tror bevissthet, akkurat nå,

er et slags avvik,

et som vi må integrere

i vårt syn på verden, men vi vet ikke hvordan enda.

Satt ovenfor et avvik som dette

kan det være behov for radikale idéer,

og jeg tror vi kanskje behøver en eller to idéer

som initialt virker sprø

før vi kan få et grep om bevissthet,

vitenskapelig sett.

Nå, det finnes noen kandidater

til hva de sprø idéene kan være.

Min venn Dan Dennett, som er her i dag, har en.

Hans gale idé er at det ikke er noe vanskelig problem

rundt bevissthet.

Hele idéen om den indre subjektive filmen

involverer en slags illusjon eller forvirring.

Faktisk, alt vi behøver å gjøre er å forklare

de objektive funksjonene, atferden til hjernen,

så har vi forklart alt

som behøver forklaring.

Godt, sier jeg - mer makt til ham.

Det er den typen radikale idé

som vi er nødt til å utforske

hvis vi ønsker en ren reduksjonistisk

hjerne-basert teori om bevissthet.

Samtidig, for meg og for mange andre,

er det perspektivet litt for nære det å bare

fornekte faktumet bevissthet,

for at det er tilfredsstillende.

Så, jeg går i en annen retning.

I den gjenværende tiden,

ønsker jeg å utforske to sprø idéer

som jeg synes virker lovende.

Den første sprø idéen

er at bevissthet er fundamental.

Fysikere bruker noen ganger noen sider av universet

som fundamentale byggestener;

rom, tid og masse.

De postulerer fundamentale lover som råder over dem,

som loven om tyngdekraft eller kvantemekanikk.

Disse grunnleggene verdiene og lovene

blir ikke forklart i termer om noe mer grunnleggende.

I stedet er de gjerne ansett som primitive,

og man bygger opp verden rundt de.

Noen ganger utvides listen over det fundamentale.

I det 19. århundret fant Maxwell ut

at man ikke kan forklare elektromagnetiske fenomener

ved å bruke de eksisterende grunnstenene;

rom, tid, masse, Newtons lover -

- så han postulerte fundamentale lover

over elektromagnetisme

og postulerte elektrisk ladning

som et fundamentalt element

som de lovene råder over.

Jeg tror det er situasjonen vi befinner oss i

med bevissthet.

Hvis man ikke kan forklare bevissthet

ved å bruke fundamentene -

- rom, tid, masse, ladning -

- så må man logisk sett utvide listen.

Det naturlige å gjøre er å postulere

bevissthet i seg selv som noe fundamentalt,

en fundamental byggesten i naturen.

Dette betyr ikke at man plutselig ikke kan forske på det.

Dette åpner opp en mulighet for å forske på det.

Det vi behøver å gjøre da er å studere

de fundamentale lovene som råder over bevissthet,

lovene som binder bevissthet sammen

med andre fundamenter: rom, tid, masse,

fysiske prosesser.

Fysikere sier noen ganger

at vi ønsker så enkle fundamentale lover

at vi kunne skrevet de på fronten av en T-skjorte.

Vel, jeg tror noe slik er den situasjonen

vi er i, med bevissthet.

Vi ønsker å finne så enkle fundamentale lover

at vi kunne skrevet de foran på en T-skjorte.

Vi vet ikke hva de lovene er enda,

men det er det vi er etter.

Den andre sprø idéen

er at bevissthet kan være universell.

hvert system har en viss grad

av bevissthet.

Dette synet kalles noen ganger panpsykisme:

pan for alle, psyk for sinnet,

ethvert system er bevisst,

ikke bare mennesker, hunder, mus og fluer,

men til og med Rob Knights mikrober,

elementære partikler.

Til og med et foton har en viss grad av bevissthet.

Tanken er ikke at fotoner er intelligente

eller tenkende.

Det er ikke det at fotonet

er knust av angst

fordi det tenker "Åh, jeg svirrer alltid rundt nær lysets hastighet,

jeg får aldri slappe av og lukte på rosene".

Nei, ikke på den måten.

Men tanken er at kanskje fotoner har

et element av rå, subjektiv følelse,

en slags primitiv forfader av bevissthet.

Dette kan høres litt ko-ko ut for dere.

Jeg mener, hvorfor ville noen tro noe så sprøtt?

Noe motivasjon kommer fra den første tanken

om at bevissthet er fundamental.

Hvis den er fundamental, som rom, tid og masse,

er det naturlig å anta at den er universell også,

slik som de er.

Det er også vært å legge merke til at selvom idéen

virker unaturlig for oss,

er det mye mindre unaturlig

fra andre kulturer,

der menneskesinnet er set som mye mer

sammenhengende med naturen.

En dypere motivasjon stammer fra idéen om at

kanskje den enkleste og kraftigste måten

å finne fundamentale lover som binder bevissthet

til fysisk prosessering

er å lenke bevissthet til informasjon.

Hvor enn det er informasjonsprosessering

er det bevissthet.

Kompleks prosessering av informasjon, som i et menneske,

kompleks bevissthet.

Enkel prosessering,

enkel bevissthet.

En virkelig spennende ting er at de senere år

har en nevroforsker, Giulio Tononi,

tatt denne typen teori

og utviklet den sterkt

med en matematisk teori.

Han har et matematisk mål

av informasjonsintegrasjon

som han kaller "phi",

og som måler mengden informasjon

som er integrert i et system.

Og han antar at "phi" henger sammen

med bevissthet.

Så, i en menneskehjerne,

ufattelig store mengder informasjonsintegrasjon,

høy grad av phi,

en hel haug med bevissthet.

I en mus, moderat grad av informasjonsintegrasjon,

fortsatt ganske signifikant,

en ganske seriøs mengde bevissthet.

Men ettersom man går ned til mark,

mikrober, partikler,

synker mengden "phi".

mengden informasjonsintegrasjon synker,

men det er fortsatt ikke null.

I Tononis teori

kommer det fortsatt til å være en non-null grad

av bevissthet.

I praksis foreslår han en grunnleggende lov

om bevissthet: høy "phi", høy grad av bevissthet.

Nå, jeg vet ikke om teorien stemmer,

men den er nok faktisk den ledende teorien akkurat nå

innenfor vitenskapen rundt bevissthet,

og den har blitt brukt til å integrere et stort spekter

av vitenskapelige data,

og den har en flott egenskap
som faktisk er enkel nok

til å skrives foran på en T-skjorte.

En annen siste motivasjon er at

panpsykisme kan hjelpe oss å integrere

bevissthet med den fysiske verden.

Fysikere og filosofer har ofte observert

at fysikk er merksnodig abstrakt.

Det beskriver strukturen av virkeligheten

ved å bruke en mengde ligninger,

men det forteller oss ikke om virkeligheten

som ligger i bunn.

Som Stephen Hawking legger det frem;

"Hva putter flammen inn i ligningene?"

Vel, fra panpsykistens perspektiv

kan man la fysikkens ligninger være som de er,

men man kan bruke de for å beskrive

flommen av bevissthet.

Det er i bunn og grunn det fysikk gjør,

beskriver bevissthetsflommen.

Fra dette perspektivet er det bevissthet

som putter flammen inn i ligningene.

Fra dette perspektivet dingler ikke bevissthet

utenfor den fysiske verden

som et slags vedheng.

Det ligger der, midt i hjertet.

Dette perspektivet, mener jeg, det panpsykistiske perspektivet,

har potensialet til å omdanne vårt forhold

til naturen,

og det kan ha noen ganske seriøse sosiale

og etiske konsekvenser.

Noen av disse kan være unaturlige.

Jeg pleide å tenke at jeg ikke skulle spise noe

som har en bevissthet,

så derfor skulle jeg være vegetarianer.

Nå, dersom du er panpsykist og du benytter det perspektivet,

kommer du til å gå veldig sulten.

Så, jeg tror at når man tenker over det,

har det en tendens til å omforme synet ditt

i forhold til etiske muligheter

og moralske hensyn.

Ikke så mye faktumet bevissthet,

men nivået og kompleksiteten til bevissthet.

Det er også naturlig å stille spørsmål om bevissthet

i andre systemer, som datamaskiner.

Hva med det kunstig intelligente systemet

i filmen "Her", Samantha?

Er hun bevisst?

Vel, om du tar det informative,

panpsykistiske perspektivet,

har hun definitivt en komplisert form
for informasjonsprosessering

og -integrasjon,

så svaret er svært sannsynlig ja, hun er bevisst.

Dersom det stemmer, innbyr det til ganske seriøse

etiske problemer om både etikken

rundt utvikling av intelligente dataystemer

og etikker rundt å skru de av.

Til slutt kan man kanskje spørre om bevisstheten

i hele grupper,

planeten.

Har Canada sin egen bevissthet?

Eller på et mer lokalt nivå,

har en integrert gruppe -

- som publikumet på en TED-konferanse -

- har vi akkurat nå en kollektiv TED-bevissthet,

en indre film

for denne kollektive TED-gruppen

som er distinkte fra de indre filmene

av hver vår del?

Jeg vet ikke svaret på det spørsmålet,

men jeg tror hvertfall det er et

som er verdt å ta seriøst.

Okay, så dette panpsykistiske synet

er et radikalt ett,

og jeg vet ikke om det er korrekt.

Jeg er faktisk mer sikker på

den første sprø idéen,

om at bevissthet er fundamental,

enn på den andre

om at det er universalt.

Jeg mener, synet innbyr til uttallige spørsmål,

has uttallige utfordringer,

som, hvordan kan de små bitene

av bevissthet summeres

til den formen for kompleks bevissthet

som vi kjenner og elsker.

Dersom vi kan besvare de spørsmålene

så tror jeg vi kommer til å være langt på vei

mot en seriøs teori om bevissthet.

Hvis ikke, vel, dette er kanskje det vanskeligste problemet

innen vitenskap og filosofi.

Vi kan ikke forvente å løse det over natten.

Men jeg tror vi vil finne det ut til slutt.

Å forstå bevissthet er en viktig nøkkerl, tror jeg,

både for å forstå universet

og å forstå oss selv.

Det behøver kanskje bare den riktige sprø idéen.

Takk skal dere ha.

(applaus i salen)