Akkurat nå... ... har du en film som spiller inne i hodet ditt. Det er en fantastisk flersporsfilm. Den har 3D-visning og surroundlyd for det du ser og hører akkurat nå, men det er bare begynnelsen. Filmen din har lukt og smak og berøring. Den har en følelse av kroppen din, smerte, sult, orgasmer. Den har følelser, sinne og lykke. Den har minner, som scener fra barndommen din som spiller foran deg. Og den har en konstant fortellerstemme i din strøm av bevisst tenkning. I hjertet av filmen er du som opplever alt dette på direkten. Denne filmen er din bevissthetsstrøm, temaet for opplevelse av sinnet og verden. Bevissthet er en av de fundamentale fakta for menneskelig eksistens. Hver og en av oss er bevisste. Vi har alle vår indre film, du, og du, og du. Det er ingenting vi vet mer direkte om. Jeg vet i det minste om min bevissthet direkte. Jeg kan ikke være sikker på at dere er bevisste. Bevissthet er også det som gjør det verdt å leve. Om vi ikke var bevisste, ville ingenting i livet hatt mening eller verdi. Men på samme tid er det det mest mystiske fenomenet i universet. Hvorfor er vi bevisste? Hvorfor har vi disse filmene inne i oss? Hvorfor er vi ikke bare roboter som prosesserer alle disse inntrykkene, produserer alle disse uttrykkene, uten å oppleve denne indre filmen i det hele tatt? Akkurat nå er det ingen som vet svarene på de spørsmålene. Jeg skal nå foreslå at for å integrere bevissthet i vitenskap, behøves det noen radikale idéer. Noen sier at en vitenskap om bevissthet er umulig. Vitenskap, i sin natur, er objektiv. Bevissthet, i sin natur, er subjektiv. Så det kan aldri være en vitenskap om bevissthet. For mye av det 20. århundret, var det synet standfast. Psykologer studerte atferd objektivt, nevroforskere studerte hjernen objektivt, og ingen nevnte engang bevissthet. Til og med for 30 år siden når TED startet var det lite vitenskapelig arbeid rundt bevissthet. Vel, for omtrent 20 år siden begynte det å endre seg. Nevroforskere som Francis Crick og fysikere som Roger Penrose sa at "nå er det på tide for vitenskapen å angripe bevissthet." Og siden da har det vært en eksplosjon, en oppblomstring av vitenskapelig arbeid rundt bevissthet. Og dette arbeidet har vært herlig. Det har vært stort. Men det har også noen grunnleggende begrensninger enn så lenge. Hovedstykket i vitenskapen rundt bevissthet de siste årene, har vært søkenen etter sammenhenger, sammenhenger mellom bestemte områder i hjernen og bestemte nivåer av bevissthet. Vi så noe av denne typen arbeid av Nancy Kanwisher, og det fantastiske arbeidet hun presenterte for bare få minutter siden. Nå forstå vi mye bedre, for eksempel, de typene hjerneområder som henger sammen med den bevisste opplevelsen av å se ansikter, eller føle smerte eller føle glede. Men dette er fortsatt en vitenskap om sammenhenger. Det er ikke en vitenskap om forklaringer. Vi vet at disse hjerneområdene henger sammen med visse typer bevisst opplevelse, men vi vet ikke hvorfor de gjør det. Jeg liker å forklare dette med å si at denne typen arbeid fra nevrovitenskap besvarer noen av spørsmålene vi vil ha besvart om bevissthet, spørsmålene om hva spesielle hjerneområder gjør og hva de henger sammen med. Men på en måte er dette de enkle problemene. Ikke for å fornærme nevroforskerne. Det er ingen virkelig enkle problemer rundt bevissthet. Men det adresserer ikke det virkelige mysteriet i kjernen av dette temaet: Hvorfor er det slik at all den fysiske prosesseringen i en hjerne skal følges av bevissthet i det hele tatt? Hvorfor er det denne indre, subjektive filmen? Akkurat nå, aner vi ingenting om det. Og du kan si, la oss gi nevroforskerne noen få år. Det kommer til å være et annet påtrengende fenomen som trafikkorker, som orkaner, som livet, og vi finner det ut. De klassiske tilfellene av påtrengelse er alle saker av påtrengende atferd, hvordan en trafikkork oppfører seg, hvordan en orkan fungerer, hvordan en levende organisme reproduseres og tilpasser seg og skaper forbrenning, alle spørsmål omkring objektiv funksjon. Du kan overføre det til menneskehjernen ved å forklare noe av atferden og funksjonene til menneskehjernen som påtrengende fenomen: hvordan vi går, hvordan vi snakker, hvordan vi spiller sjakk, alle disse spørsmålene er om atferd. Men når det kommer til bevissthet, er spørsmål om atferd blant de enkle problemstillingene. Når det kommer til det vanskelige problemet så er det spørsmålet om hvorfor all denne atferden følges av en subjektiv opplevelse? Og så, standardparadigmet om påtrengelse, selv standardparadigmet innen nevrovitenskap har - enn så lenge - ikke så mye å si. I bunn og grunn er jeg en vitenskapelig materialist. Jeg vil ha en spesifikk teori rundt bevissthet som fungerer, og lenge stanget jeg hodet i veggen mens jeg lette etter en teori om bevissthet, i rene fysiske trekk, som ville fungere. Men til slutt konkluderte jeg med at det bare ikke ville fungere, av systematiske årsaker. Det er en lang historie, men kjerneidéen er bare at hva man får fra rene reduksjonistiske forklaringer i fysiske termer, i hjernebaserte termer, er fortellinger om et systems funksjon, dets struktur, dets dynamikk, atferden det produserer, flott for å løse de enkle problemene - hvordan vi oppfører oss, hvordan vi fungerer - men når det kommer til subjektiv opplevelse - hvorfor føles alt dette som noe fra innsiden? - det er noe grunnleggende nytt, - og det er alltid et nytt spørsmål. Så, jeg tror vi står ved en blindvei. Vi har denne fantastiske, store kjeden av forklaringer, vi er vant til det, hvor fysikk forklarer kjemi, kjemi forklarer biologi, biologi forklarer deler av psykologi. Men bevissthet ser ikke ut til å passe inn i dette bildet. På den ene siden er det et fakta, at vi er bevisste. På den andre siden vet vi ikke hvordan vi skal tilpasse det vårt vitenskapelige syn på verden. Så jeg tror bevissthet, akkurat nå, er et slags avvik, et som vi må integrere i vårt syn på verden, men vi vet ikke hvordan enda. Satt ovenfor et avvik som dette kan det være behov for radikale idéer, og jeg tror vi kanskje behøver en eller to idéer som initialt virker sprø før vi kan få et grep om bevissthet, vitenskapelig sett. Nå, det finnes noen kandidater til hva de sprø idéene kan være. Min venn Dan Dennett, som er her i dag, har en. Hans gale idé er at det ikke er noe vanskelig problem rundt bevissthet. Hele idéen om den indre subjektive filmen involverer en slags illusjon eller forvirring. Faktisk, alt vi behøver å gjøre er å forklare de objektive funksjonene, atferden til hjernen, så har vi forklart alt som behøver forklaring. Godt, sier jeg - mer makt til ham. Det er den typen radikale idé som vi er nødt til å utforske hvis vi ønsker en ren reduksjonistisk hjerne-basert teori om bevissthet. Samtidig, for meg og for mange andre, er det perspektivet litt for nære det å bare fornekte faktumet bevissthet, for at det er tilfredsstillende. Så, jeg går i en annen retning. I den gjenværende tiden, ønsker jeg å utforske to sprø idéer som jeg synes virker lovende. Den første sprø idéen er at bevissthet er fundamental. Fysikere bruker noen ganger noen sider av universet som fundamentale byggestener; rom, tid og masse. De postulerer fundamentale lover som råder over dem, som loven om tyngdekraft eller kvantemekanikk. Disse grunnleggene verdiene og lovene blir ikke forklart i termer om noe mer grunnleggende. I stedet er de gjerne ansett som primitive, og man bygger opp verden rundt de. Noen ganger utvides listen over det fundamentale. I det 19. århundret fant Maxwell ut at man ikke kan forklare elektromagnetiske fenomener ved å bruke de eksisterende grunnstenene; rom, tid, masse, Newtons lover - - så han postulerte fundamentale lover over elektromagnetisme og postulerte elektrisk ladning som et fundamentalt element som de lovene råder over. Jeg tror det er situasjonen vi befinner oss i med bevissthet. Hvis man ikke kan forklare bevissthet ved å bruke fundamentene - - rom, tid, masse, ladning - - så må man logisk sett utvide listen. Det naturlige å gjøre er å postulere bevissthet i seg selv som noe fundamentalt, en fundamental byggesten i naturen. Dette betyr ikke at man plutselig ikke kan forske på det. Dette åpner opp en mulighet for å forske på det. Det vi behøver å gjøre da er å studere de fundamentale lovene som råder over bevissthet, lovene som binder bevissthet sammen med andre fundamenter: rom, tid, masse, fysiske prosesser. Fysikere sier noen ganger at vi ønsker så enkle fundamentale lover at vi kunne skrevet de på fronten av en T-skjorte. Vel, jeg tror noe slik er den situasjonen vi er i, med bevissthet. Vi ønsker å finne så enkle fundamentale lover at vi kunne skrevet de foran på en T-skjorte. Vi vet ikke hva de lovene er enda, men det er det vi er etter. Den andre sprø idéen er at bevissthet kan være universell. hvert system har en viss grad av bevissthet. Dette synet kalles noen ganger panpsykisme: pan for alle, psyk for sinnet, ethvert system er bevisst, ikke bare mennesker, hunder, mus og fluer, men til og med Rob Knights mikrober, elementære partikler. Til og med et foton har en viss grad av bevissthet. Tanken er ikke at fotoner er intelligente eller tenkende. Det er ikke det at fotonet er knust av angst fordi det tenker "Åh, jeg svirrer alltid rundt nær lysets hastighet, jeg får aldri slappe av og lukte på rosene". Nei, ikke på den måten. Men tanken er at kanskje fotoner har et element av rå, subjektiv følelse, en slags primitiv forfader av bevissthet. Dette kan høres litt ko-ko ut for dere. Jeg mener, hvorfor ville noen tro noe så sprøtt? Noe motivasjon kommer fra den første tanken om at bevissthet er fundamental. Hvis den er fundamental, som rom, tid og masse, er det naturlig å anta at den er universell også, slik som de er. Det er også vært å legge merke til at selvom idéen virker unaturlig for oss, er det mye mindre unaturlig fra andre kulturer, der menneskesinnet er set som mye mer sammenhengende med naturen. En dypere motivasjon stammer fra idéen om at kanskje den enkleste og kraftigste måten å finne fundamentale lover som binder bevissthet til fysisk prosessering er å lenke bevissthet til informasjon. Hvor enn det er informasjonsprosessering er det bevissthet. Kompleks prosessering av informasjon, som i et menneske, kompleks bevissthet. Enkel prosessering, enkel bevissthet. En virkelig spennende ting er at de senere år har en nevroforsker, Giulio Tononi, tatt denne typen teori og utviklet den sterkt med en matematisk teori. Han har et matematisk mål av informasjonsintegrasjon som han kaller "phi", og som måler mengden informasjon som er integrert i et system. Og han antar at "phi" henger sammen med bevissthet. Så, i en menneskehjerne, ufattelig store mengder informasjonsintegrasjon, høy grad av phi, en hel haug med bevissthet. I en mus, moderat grad av informasjonsintegrasjon, fortsatt ganske signifikant, en ganske seriøs mengde bevissthet. Men ettersom man går ned til mark, mikrober, partikler, synker mengden "phi". mengden informasjonsintegrasjon synker, men det er fortsatt ikke null. I Tononis teori kommer det fortsatt til å være en non-null grad av bevissthet. I praksis foreslår han en grunnleggende lov om bevissthet: høy "phi", høy grad av bevissthet. Nå, jeg vet ikke om teorien stemmer, men den er nok faktisk den ledende teorien akkurat nå innenfor vitenskapen rundt bevissthet, og den har blitt brukt til å integrere et stort spekter av vitenskapelige data, og den har en flott egenskap som faktisk er enkel nok til å skrives foran på en T-skjorte. En annen siste motivasjon er at panpsykisme kan hjelpe oss å integrere bevissthet med den fysiske verden. Fysikere og filosofer har ofte observert at fysikk er merksnodig abstrakt. Det beskriver strukturen av virkeligheten ved å bruke en mengde ligninger, men det forteller oss ikke om virkeligheten som ligger i bunn. Som Stephen Hawking legger det frem; "Hva putter flammen inn i ligningene?" Vel, fra panpsykistens perspektiv kan man la fysikkens ligninger være som de er, men man kan bruke de for å beskrive flommen av bevissthet. Det er i bunn og grunn det fysikk gjør, beskriver bevissthetsflommen. Fra dette perspektivet er det bevissthet som putter flammen inn i ligningene. Fra dette perspektivet dingler ikke bevissthet utenfor den fysiske verden som et slags vedheng. Det ligger der, midt i hjertet. Dette perspektivet, mener jeg, det panpsykistiske perspektivet, har potensialet til å omdanne vårt forhold til naturen, og det kan ha noen ganske seriøse sosiale og etiske konsekvenser. Noen av disse kan være unaturlige. Jeg pleide å tenke at jeg ikke skulle spise noe som har en bevissthet, så derfor skulle jeg være vegetarianer. Nå, dersom du er panpsykist og du benytter det perspektivet, kommer du til å gå veldig sulten. Så, jeg tror at når man tenker over det, har det en tendens til å omforme synet ditt i forhold til etiske muligheter og moralske hensyn. Ikke så mye faktumet bevissthet, men nivået og kompleksiteten til bevissthet. Det er også naturlig å stille spørsmål om bevissthet i andre systemer, som datamaskiner. Hva med det kunstig intelligente systemet i filmen "Her", Samantha? Er hun bevisst? Vel, om du tar det informative, panpsykistiske perspektivet, har hun definitivt en komplisert form for informasjonsprosessering og -integrasjon, så svaret er svært sannsynlig ja, hun er bevisst. Dersom det stemmer, innbyr det til ganske seriøse etiske problemer om både etikken rundt utvikling av intelligente dataystemer og etikker rundt å skru de av. Til slutt kan man kanskje spørre om bevisstheten i hele grupper, planeten. Har Canada sin egen bevissthet? Eller på et mer lokalt nivå, har en integrert gruppe - - som publikumet på en TED-konferanse - - har vi akkurat nå en kollektiv TED-bevissthet, en indre film for denne kollektive TED-gruppen som er distinkte fra de indre filmene av hver vår del? Jeg vet ikke svaret på det spørsmålet, men jeg tror hvertfall det er et som er verdt å ta seriøst. Okay, så dette panpsykistiske synet er et radikalt ett, og jeg vet ikke om det er korrekt. Jeg er faktisk mer sikker på den første sprø idéen, om at bevissthet er fundamental, enn på den andre om at det er universalt. Jeg mener, synet innbyr til uttallige spørsmål, has uttallige utfordringer, som, hvordan kan de små bitene av bevissthet summeres til den formen for kompleks bevissthet som vi kjenner og elsker. Dersom vi kan besvare de spørsmålene så tror jeg vi kommer til å være langt på vei mot en seriøs teori om bevissthet. Hvis ikke, vel, dette er kanskje det vanskeligste problemet innen vitenskap og filosofi. Vi kan ikke forvente å løse det over natten. Men jeg tror vi vil finne det ut til slutt. Å forstå bevissthet er en viktig nøkkerl, tror jeg, både for å forstå universet og å forstå oss selv. Det behøver kanskje bare den riktige sprø idéen. Takk skal dere ha. (applaus i salen)