Hvorfor den eneste fremtiden verdt å bygge, inkluderer alle

God kveld - eller god dag,
jeg vet ikke, hva klokka er hos dere!

Uansett klokkeslett er jeg glad
for å delta på konferansen deres.

Jeg liker tittelen veldig godt -
"Det fremtidige deg".

Mens den kikker på morgendagen,
inviterer den allerede i dag til dialog,

til å se mot fremtiden gjennom "deg".

"The future you."

Fremtiden lages av deg,
den består av møter,

ettersom livet forløper
gjennom relasjoner med andre.

Gjennom mine mange leveår

har jeg mer og mer
kommet frem til overbevisningen

om at tilværelsen til hver enkelt av oss
er knyttet til den av andre.

Livet er ikke tid som går forbi,
livet er om interaksjoner.

Ved å møte eller ved å lytte til
syke mennesker som lider,

til migranter som må takle
enorme vanskeligheter

på leten etter en bedre fremtid,

til fanger som bærer et helvete
av smerte i sitt eget hjerte,

til mennesker, spesielt unge,
som ikke har jobb,

ledsages jeg ofte av et spørsmål:

"Hvorfor de og ikke jeg?"

Jeg ble også født i en migrantfamilie.

Min far, mine besteforeldre,
som så mange andre italienere,

dro til Argentina

og møtte skjebnen
til de som sitter igjen uten noe.

Også jeg kunne ha vært
blant dagens "forkastede".

Derfor bærer jeg dette
spørsmålet alltid i hjertet mitt:

"Hvorfor de og ikke jeg?"

Jeg ønsker fremfor alt
at dette møtet hjelper oss å huske

at vi alle trenger hverandre,

at ingen av oss er en øy,

et autonomt "jeg"
som er uavhengig av de andre,

at vi bare er i stand til å bygge
fremtiden sammen, uten å utelukke noen.

Ofte tenker vi ikke på det,
men i virkeligheten henger alt sammen

og vi trenger å gjenopprette
våre forbindelser,

også den harde dommen
som jeg bærer i hjertet

mot min bror og min søster,

dette såret som ikke ble helbredet,
det onde som ikke er blitt tilgitt,

denne harmen som bare vil såre meg,

det er en ulmende krigsbit som
jeg bærer i hjertet og som må slukkes

slik at den ikke blusser opp til en brann
som bare etterlater seg aske.

Mange i dag, av ulike grunner,

virker ikke å tro
at en lykkelig fremtid er mulig.

Denne frykten må tas på alvor.

Men den er ikke uovervinnelig.

Den kan overkommes,
bare vi ikke lukker oss inni oss selv.

Fordi lykken oppleves bare

som en gave av harmoni
mellom den enkelte og helheten.

Også vitenskapen
-- dere vet dette bedre enn meg --

peker oss i dag mot
en forståelse av virkeligheten,

der hver sak eksisterer i sammenheng,
i kontinuerlig interaksjon med alt annet.

Og her kommer jeg til mitt andre budskap.

Så flott det hadde vært

hvis fremveksten av vitenskapelige og
teknologiske innovasjoner

ville gå hånd i hånd med en stadig større
rettferdighet og sosial inkludering!

Så flott det hadde vært hvis,
mens vi oppdager nye fjerne planeter,

vi ville gjenoppdage behovene til brødrene
og søstrene som går i en bane rundt oss!

Så flott det hadde vært hvis brorskapet,

dette ordet som er så vakkert
men samtidig iblant ubehagelig,

ikke ville være redusert til
bare sosial bistand,

men om det ble en grunnholdning

i valgene på politisk, økonomisk
og vitenskapelig nivå,

i forhold mellom mennesker,
mellom folkeslag og land.

Bare oppdragelse til brorskap,
til en konkret solidaritet,

kan overgå "avfallskulturen"

som ikke bare handler om mat og varer,

men først og fremst om mennesker

som blir marginalisert
av tekno-økonomiske systemer

der, uten at vi er klar over det,

mennesket ikke lenger står i sentrum,
men menneskets produkter.

Solidaritet er et ord som mange
ønsker å fjerne fra ordbøkene.

Men solidaritet er ingen
automatisk mekanisme,

den kan ikke programmeres
eller kommanderes:

det er et fritt svar som kommer
fra hver enkelt sitt hjerte.

Ja, et fritt svar!

Hvis en forstår

at ens liv, også midt oppi
mange motsigelser, er en gave,

at kjærligheten er kilden til
og meningen med livet,

hvordan kan man da undertrykke
ønsket om å gjøre andre godt?

For å være aktiv i det gode

trenger man hukommelse,
mot og kreativitet.

Jeg er blitt fortalt at det hos TED
samles mange svært kreative mennesker.

Ja, kjærligheten krever et kreativt,
konkret og fornuftig svar.

Det holder ikke med de gode forslagene
og med konvensjonelle formler

som ofte ikke tjener til noe mer
enn å berolige samvittigheten.

La oss hjelpe hverandre å huske

at de andre ikke er
statistikk eller tall:

Den andre har et ansikt,

"du" er alltid et konkret ansikt,
en bror til å ta vare på.

Det fins en historie som Jesus fortalte

for å forklare forskjellen

mellom den som ikke bryr seg
og den som tar vare på den andre.

Dere har sannsynligvis hørt om den:
parabelen om den barmhjertige samaritan.

Da de spurte Jesus:
Hvem er min neste?

- med andre ord: Hvem burde jeg ta vare på? -

fortalte Jesus følgende historie,

historien om en mann

som var blitt overfalt av tyver, ranet,
slått og forlatt langs veikanten.

To av datidens meget respekterte menn,
en prest og en levitt, så ham

men de gikk forbi ham uten å stoppe.

Etterpå kom en samaritan
som tilhørte en foraktet etnisk gruppe,

og denne samaritanen, ved synet av
denne sårede mannen på bakken,

gikk ikke forbi som de andre,
som om ingenting hadde skjedd,

men han hadde medfølelse med ham.

Han ble rørt, og denne medfølelsen
fikk ham til å agere veldig konkret:

Han helte olje og vin på mannens sår,

han bar ham til et herberge

og betalte fra egen lomme
for bistanden han trengte.

Historien om den barmhjertige samaritan
er historien om dagens menneskelighet.

På folkeslagenes ferd fins det
sår som er forårsaket av at

det som står i midtpunkt er pengene,
det er tingene, ikke menneskene.

Og ofte har de som anser seg selv
som "gode" for vane til

å ikke ta vare på de andre,

de etterlater seg mange
mennesker, hele folkeslag,

på bakken langs veikanten.

Men det fins også de
som gir liv til en ny verden,

som tar vare på de andre,
også av egen lomme.

Moder Teresa av Calcutta sa at man
bare kan elske på egen bekostning.

Vi har mye å gjøre,
og vi må gjøre det sammen.

Men hvordan skal vi gjøre det,
med alt det onde som vi puster?

Gudskjelov

fins det ikke noe system som klarer
å slette åpningen til det gode, medfølelsen,

evnen til å reagere på det onde

som oppstår i menneskets hjerte.

Nå kan dere si:

"Ja, det er vakre ord,

men jeg er ikke den barmhjertige samaritan
og ikke Moder Teresa av Calcutta heller."

Men hver enkelt av oss er dyrebar;

hver enkelt av oss er
uerstattelig i Guds øyne.

I mørket av konfliktene vi går gjennom,

kan hver enkelt av oss
være et brennende levende lys

som minner om at lyset råder over mørket,

ikke omvendt.

For oss kristne har fremtiden et navn,
og dette navnet er håp.

Å ha håp er ikke ensbetydende
med å være naive optimister

som ignorerer dramaet
rundt menneskehetens onde.

Håpet er dyden til et hjerte

som ikke lukker seg i mørket,
som ikke stopper opp i fortiden,

som ikke drar seg gjennom nåtiden,
men som har evnen til å se morgendagen.

Håpet er den åpne døren til fremtiden.

Håpet er et ydmykt og skjult livsfrø

som forvandler seg
med tiden i et stort tre.

Det er som usynlig gjær
som hever hele deigen,

som gir smak til hele livet.

Og det kan utrette så mye,

ettersom det holder med et lite lys
som nærer seg av håp

for at mørket brytes.

Ett enkelt menneske er tilstrekkelig
for at det skal være håp,

og dette mennesket kan være deg.

Og så kommer enda en "deg"
og atter en "deg", og så blir det "vi".

Og når vi har "vi",
er det da håpet begynner?

Nei.

Det startet allerede med "deg".

Når det fins et "vi"
starter en revolusjon.

Det tredje og siste budskapet
jeg ønsker å dele med dere i dag

handler akkurat om revolusjonen:
ømhetens revolusjon.

Hva er ømhet?

Det er kjærlighet som er nære og konkret.

Det er en bevegelse som starter i hjertet

og som når øynene, ørene, hendene.

Ømhet betyr å bruke øynene
for å se den andre,

bruke ørene for å lytte til den andre,

for å høre ropet til de minste,
de fattige og de som frykter fremtiden;

og lytte til det stille ropet
av vårt felles hus,

av den forurensede og syke Jorda.

Ømhet betyr å bruke hendene og hjertet

til å kjærtegne den andre.

For å ta vare på ham.

Ømhet er de minstes språk,

språket til de som trenger den andre.

Et barn blir glad i pappa og mamma
og kjenner igjen dem

gjennom kjærtegn, gjennom blikket,
gjennom stemmen, gjennom ømhet.

Jeg liker å høre

når en pappa eller en mamma
snakker med sitt lille barn,

når de selv blir som barn,
når de snakker som barnet selv snakker.

Det er ømhet: å senke seg
til den andre sitt nivå.

Gud har også senket seg
til vårt nivå, gjennom Jesus.

Det er veien den barmhjertige
samaritan har gått.

Det er veien Jesus har gått,

som har senket seg,

som har gått gjennom hele menneskelivet

med kjærlighetens konkrete språk.

Ja, ømhet er veien

som de modigste og sterkeste
menn og kvinner har gått.

Ømhet er ikke svakhet men styrke.

Det er solidaritetens vei,
ydmykhetens vei.

La meg si det veldig tydelig:

jo mer mektig du er,

dess mer dine handlinger
har innvirkning på folk,

dess mer ydmyk bør du være.

For ellers ødelegger makten deg,
og du kommer til å ødelegge de andre.

I Argentina pleide man å si at makten
er som gin som drikkes på tom mage:

den gjør deg svimmel og beruset,
den får deg til å miste balansen

og den får deg til å såre
både deg selv og andre

hvis du ikke blander den
med ydmykhet og ømhet.

Med ydmykhet og kjærlighet, derimot,

blir makten - den høyeste, den sterkeste -
til tjeneste og sprer det gode.

Menneskehetens fremtid ligger ikke
bare i hendene til politikerne,

til de store lederne, de store bedriftene.

Jo, de har et enormt ansvar.

Men fremtiden ligger fremfor alt
i hendene til mennesker

som erkjenner den andre som en "du"
og seg selv som del av en "vi".

Vi trenger hverandre.

Og derfor, vennligst
tenk også på meg med ømhet,

slik at jeg kan utføre oppgaven
som jeg er blitt betrodd

til velferden for de andre, for alle,
for alle dere, for alle oss.

Takk.