Hvorfor den eneste fremtiden verdt å bygge, inkluderer alle

God kveld - eller god dag,
jeg vet ikke, hva klokka er hos dere!

Uansett klokkeslett er jeg glad
over å delta i møtet deres.

Jeg liker overskriften veldig godt -
"The future you" -

mens den kikker på morgendagen
inviterer den allerede i dag til dialogen:

mens den kikker på fremtiden,
inviterer den til å referere til en "deg".

"The future you,"

fremtiden lages av deg,
den er laget av møter,

ettersom livet ...
... relasjonene.

Mange leveår

har mer og mer modnet
overbevisningen

om at tilværelsen til hver enkelt av oss
er knyttet til andre sin:

livet er ikke tid som forløper,
men tid til møte.

Ved å møte eller ved å lytte til
syke mennesker som lider,

migranter som må takle
enorme vanskeligheter

på leten etter en bedre fremtid,

fanger som bærer helvetet
i sitt eget hjerte,

personer, spesielt unge,
som ikke har jobb,

ledsages jeg ofte av et spørsmål:

"Hvorfor de og ikke jeg?"

Jeg ble også født i en migrantfamilie:

min far, mine besteforeldre,
som så mange andre italienere,

dro til Argentina

og de har kjent skjebnen
av de som blir igjen uten noe.

Også jeg kunne ha vært
blant dagens "forkastete".

Derfor forblir dette spørsmålet
alltid i hjertet mitt: "Hvorfor de og ikke jeg?"

Jeg ønsker fremfor alt
at dette møtet hjelper oss å huske

at vi alle trenger hverandre,

at ingen av oss er en øy,

en autonom "jeg"
som er uavhengig av de andre,

at vi bare er i stand til å bygge fremtiden
til sammen, uten å utelukke noen.

Ofte tenker vi ikke på det,
men i virkeligheten henger alt sammen

og vi trenger å gjenopprette
våre forbindelser:

også den harde dommen
som jeg bærer i hjertet

mot min bror og min søster,

dette såret som ikke ble helbredet,
det onde som ikke er blitt tilgitt,

denne ... som bare vil gjøre meg vondt,

det er en liten bit krig som jeg bærer inni meg,
det er en ... i hjertet som må slukkes

slik at den ikke ... til en brann
og at den ikke etterlater seg aske.

Mange i dag, av ulike grunner,

virker ikke å tro
at en lykkelig fremtid er mulig.

Disse frykter må tas på alvor.

Men de er ikke uovervinnelige.

De kan overkommes,
bare vi ikke lukker oss inni oss selv.

Fordi lykken erfares (oppleves) bare

som en gave av harmoni
av den enkelte med helheten.

Også vitenskapene
-- dere vet dette bedre enn meg --

tyder oss i dag på
en forståelse av virkeligheten,

der hver sak eksisterer i sammenheng,
i kontinuerlig interaksjon med de andre.

Og her kommer jeg til mitt andre budskap.

Så vakkert det hadde vært

hvis fremveksten av vitenskapelige og
teknologiske innovasjoner

ville gå hånd i hånd med en stadig større
sosial inkludering!

Så vakkert det hadde vært hvis,
mens vi oppdager nye fjerne planeter,

vi ville gjenoppdage behovene til broren
og søsteren som går i en bane rundt meg!

Så vakkert det hadde vært hvis brorskapet,

dette ordet som er så vakkert
men samtidig iblant ubehagelig,

ikke ville være redusert til
bare sosial assistanse,

men om det ble en grunnholdning

i valgene på politisk, økonomisk
og vitenskapelig nivå,

i forhold mellom mennesker,
mellom folkeslag og land.

Bare oppdragelsen til brorskapet,
til en konkret solidaritet,

kan overgå "avfallskulturen",

som ikke bare betreffer mat og varer,

men først og fremst alle mennesker

som blir marginalisert
av tekno-økonomiske systemer

der, uten at vi er klar over det,

mennesket ikke lenger står i sentrum,
men menneskets produkter.

Solidaritet er et ord som mange
ønsker å fjerne fra ordbøkene.

Men solidaritet er ingen
automatisk mekkanisme,

den kan ikke programmeres
eller kommanderes:

det er et fritt svar som kommer
fra hver enkelt sitt hjerte.

Jada, ett fritt svar!

Hvis en forstår

at ens liv, også midt oppi
mange motsigelser, er en gave,

at kjærligheten er kilden av
og meningen med livet,

hvordan kan man da la være (undertrykke)
ønsket om å gjøre andre godt?

For å være aktiv i det gode

trenges det minne (hukommelse),
mot og kreativitet.

Jeg er blitt fortalt at det hos TED
samles mange meget kreative mennesker.

Joda, kjærligheten krever et kreativt,
konkret og smart svar,.

Det holder ikke med de gode forslagene
og med rituelle formler

som ofte ikke tjener til noe mer
enn å berolig samvittigheten.

La oss hjelpe hverandre å huske

at de andre ikke er
statistikker eller tall:

den andre har et ansikt,

"du" er alltid et konkret ansikt,
en bror til å ta vare på.

Det fins en historie som Jesus fortalte

for å forklare forskjellen

mellom den som ikke bryr seg
og den som tar vare på den andre.

Dere har sannsynligvis hørt om den:
parabelen om den barmhjertige samaritan.

Da de spurte Jesus:
Hvem er min neste

- med andre ord: Hvem må jeg ta vare på? -

fortalte Jesus følgende historie,

historien om en mann

som var blitt overfalt av tyver, ranet,
slått og forlatt langs veikanten.

To av datidens meget respekterte menn,
en prest og en levitt, så ham

men de gikk forbi ham uten å stoppe.

Etterpå kom en samaritan
som tilhørte en foraktet etnisk gruppe,

og denne samaritanen, ved synet av
denne sårete mannen på bakken,

gikk ikke forbi som de andre,
som om ingenting hadde skjedd,

men han hadde medfølelse med ham.

Han ble rørt, og denne medfølelsen
fikk ham til å agere veldig konkret:

han helte olje og vin på mannens sår,

bar ham til et herberge

og betalte fra egen lomme
for bistand han trengte.

Historien om den barmhjertige samaritan
er historien om dagens menneskelighet.

På folkeslagenes ferd fins det
sår som er forårsaket av det at

det som står i midtpunkt er pengene,
det er tingene, ikke menneskene.

Og det er ofte vanen til
de som vurderer seg sels som "gode"

å ikke ta vare på de andre,

de etterlater seg mange mennesker,
hele folkeslag,

på bakken langs veikanten.

Men det fins også de
som gir liv til en ny verden,

som tar vare på de andre,
også av egen lomme.

Men fremtiden ligger fremfor alt
i hendene til mennesker

som erkjenner den andre som en "du"
og seg selv som del av en "vi".

Vi trenger hverandre.

Og derfor, vennligst
husk også meg med ømhet,

slik at jeg kan ... oppgaven
som jeg er blitt betrodd

til .. av de andre, av alle,
av alle dere, av alle oss.

Takk.