Å oppdra suksessrike barn - uten overformynding

Ved å lasse på barna høye forventninger og å overstyre livene deres i hver krok og sving, hjelper virkelig ikke foreldre barna sine. I det minste er det slik den tidligere dekanen for førsteårselever ved Stanford, Julie Lythcott-Haims, ser det. Med innlevelse og tørr humor fremmer hun saken at foreldre må slutte å definere ungenes suksess ut fra karakterer og prøveresultater. Istedenfor, sier hun, burde de fokusere på å sørge for den eldste ideen som finnes: betingelsesløs kjærlighet.

Vet du, jeg mente aldri å bli
en ekspert på foreldrerollen.

faktisk er jeg ikke særlig interessert
i foreldreskap, som sådan.

det er bare at det er en særlig type
foreldrerolle i dag

som er den typen som
ødelegger unger,

som minsker sjansene deres
til å utvikle seg til seg selv.

Det er en særlig type foreldrerolle i dag

som kommer i veien.

Det jeg sier er dette:

Vi bruker mye tid på
å være veldig bekymret

for foreldre som ikke involverer seg nok
i sine ungers liv

og i utdannelsen og oppdragelsen deres.

Og med rette.

Men i den andre enden av skalaen

skjer det også mye skade.

der foreldre føler at et barn ikke
kan være fremgangsrikt

uten at forelderen beskytter
og forebygger i hver sving

og henger over hver hendelse
og detaljstyrer hvert øyeblikk,

og styrer sitt barn mot et smalt utvalg
av colleger og karrierer.

Når vi oppdrar unger på denne måten,

og jeg sier "vi",

fordi, Herren vet, at i oppdragelsen av
mine to tenåringer,

har jeg hatt slike tendenser selv,

ender ungene våre opp med å ha en
barndom med en sjekkliste.

Og slik ser en barndom med sjekkliste ut:

Vi holder dem trygge og sunne

og mater og vanner dem,

og vi må være sikre på at
de går på de rette skolene,

at de er i de rette klassene
på de rette skolene,

at de får rette karakterer
i rett klasse på rett skole.

Ikke bare karakterene,
også poengsummene,

og ikke bare karakterer og poeng,
men utmerkelser og premier

og sporter, aktiviteter, lederskap.

Vi sier: "Ikke bare bli med i en klubb,

start en klubb, for colleger vil ha det.

Og kryss av for samfunnstjeneste.

Jeg mener, vis collegene at
du bryr deg om andre

(Latter)

Og alt dette blir gjort i håp om
en høy grad av perfeksjon.

Vi forventer at barna våre
skal prestere perfekt

på et nivå vi aldri
ble bedt om å prestere på,

og fordi såpass er nødvendig,

tror vi,

og selvsagt må vi foreldre
krangle med hver eneste lærer

og rektor og trener og dommer

og oppføre oss som vårt barns forvalter

og personlige assistent

og sekretær.

Og så, med våre dyrebare unger,

bruker vi så mye tid på å puffe,

dytte, hinte, hjelpe, prute, mase,
til og med,

for å være sikker på at
de ikke roter det til,

ikke stenger dører,

ikke ødelegger framtida,

et ønsket opptak

hos en liten handfull colleger

som avviser nesten alle søkere.

Og sånn er det det føles å være
et barn i en barndom med sjekkliste.

Først og fremst er det
ingen tid til frilek.

Det er ingen rom i ettermiddagene,

fordi alt må være berikende,
tror vi.

Det er som om hver lille lekse,
hver prøve, hver aktivitet

er et synk-eller-svøm-øyeblikk for
framtiden vi har tenkt oss for dem

og vi fritar dem for å hjelpe til i huset,

og vi fritar dem til og med fra
å få nok søvn

så lenge de krysser av
punktene på sjekklista.

Og i barndommen med sjekkliste sier vi
at vi bare vil at de skal være lykkelige

men når de kommer hjem fra skolen,

er det første vi spør om

leksene og karakterene.

Og i ansiktene våre ser de

at vår godkjenning, vår kjærlighet

at deres verdi

kommer fra karakteren A.

Og så går vi ved siden av dem

med tilsnakk som en hundetrener--

(Latter)

overtaler dem til å hoppe bare litt høyere
og sveve litt lengre,

dag etter dag etter dag.

Og når de kommer til high school,
sier de ikke:

"Hva kan jeg være interessert i å studere

eller ha som aktivitet?"

De går til rådgivere og sier:

"Hva må jeg gjøre for å komme inn
på rett college?"

Og så, når karakterene begynner å rulle
inn på high school,

og de får noen B´er,

eller, Gud forby, noen C´er,

tekster de vennene sine frenetisk

og sier: "Har noen noengang kommet inn på
rett college med sånne karakterer?"

Og ungene våre,

uansett hvor de ender opp
etter high school

mister pusten.

De er skjøre.

De er litt utbrent.

De er litt gamle før tida:

De ønsker at de voksne i deres liv
hadde sagt: "Det du har gjort er nok,

denne innsatsen i barndom du har vist,
er nok."

Og de visner hen av
av angst og depresjon

og noen av dem undrer:

Vil dette livet noensinne
vise seg å være verdt det?

Vel, vi foreldre,

vi foreldre er ganske sikre på
at det er verdt det.

Vi oppfører oss som vi bokstavelig talt
tror at de ikke vil ha en fremtid

hvis de ikke kommer inn på dette
smale utvalget college eller karrierer

Vi har sett oss ut for dem.

Eller kanskje, kanskje,
er vi bare redde for

at de ikke får en framtid vi kan skryte av

til venner og med klistremerker
bak på bilen.

Ja

(Applaus)

Men hvis du ser på hva vi har gjort,

hvis du har mot til å virkelig se på det,

vil du se at ikke bare tror barna våre
at deres verdi kommer

fra karakterer og poeng,

men at når vi lever inni
deres dyrebare, utviklende sinn

hele tiden, som i din egen versjon av
filmen "Being John Malkovich,"

sender vi ungene våre beskjeden:

"Hei, jeg tror ikke du faktisk kan oppnå
noe av dette uten meg."

Og så, med vår over-hjelping,

vår overbeskyttelse
og overdirigering og handholding,

frarøver vi ungene våre sjansen
til å bygge mestringstro,

som er et virkelig viktig prinsipp
i den menneskelige psyke,

mye viktigere enn
selvtilliten de får

hver gang vi applauderer.

Mestringstro er bygd når noen ser at
deres egen handling fører til resultater,

ikke --

Akkurat

(Applaus)

Ikke foreldrenes
handling på deres vegne,

men når egne handlinger
fører til resultater.

Så, ganske enkelt forklart:

Hvis ungene våre skal utvikle
mestringstro, og det må de,

så må de gjøre en hel del mer av tenking,
planlegging, bestemming,

gjøring, håping, mestring,
prøving og feiling,

drømming og erfaring av livet

på egen hånd.

Sier jeg at

hvert barn er hardtarbeidende og motivert

og trenger ikke foreldrenes involvering
eller interesse i sitt liv,

og at vi bare skal skygge banen og
la det være?

Ikke helvete.

(Latter)

Det er ikke det jeg sier.

Det jeg sier er at når vi behandler
karakterer og poeng og utmerkelser

som formålet med barndommen,

for å fremme et forhåpentlig inntak
på et lite utvalg colleger

eller inngangsbilletten til
et lite antall karrierer,

at det er en for smal definisjon
av suksess for våre barn.

Og selv om vi tror at vi kan hjelpe dem
oppnå noen kortsiktige seire

ved å overhjelpe --

slik de får bedre karakterer
hvis vi hjelper dem med leksene,

så kan de ende opp med en lengre
barndoms-cv når vi hjelper

Det jeg sier er at alt dette kommer med
en langtidskostnad

for deres selvtillit.

Det jeg sier er,
vi burde være mindre bekymret

av hvilket spesifikke colleger

de kan ha muligheten til å søke
eller komme inn på

og mye mer bekymret for at de har
vanene, tenkemåtene, ferdighetene,

velværen til å være suksessrik
hvor enn de går.

Det jeg sier er,

våre barn trenger at vi er litt mindre
besatt av karakterer og poengsummer

og mye mer interessert

i at barndommen gir
et fundament for suksess

bygd på kjærlighet

og plikter

(Latter)

(Applaus)

Sa jeg akkurat plikter?
Sa jeg akkurat plikter? Jeg gjorde det.

Men, virkelig, dette er hvorfor.

Den lengste studien som noensinne
er gjort på mennesker

kalles Harvard Grant studien.

Den fant at yrkesmessig suksess i livet,

som er det vi ønsker for ungene våre,

den suksessen i livet kommer fra
å ha hatt plikter som barn,

og jo tidligere man starter, dess bedre,

at en brett-opp-armene-innstilling,

en innstilling som sier: "Der er noe
ubehagelig å gjøre,

noen må gjøre det,
det kan like gjerne være meg,"

en innstilling som sier:

"Jeg vil bidra med min innsats
til det felles beste."

At det er det som får deg framover
på arbeidsplassen.

Vi vet alle dette. Du vet dette.

(Applaus)

Alle sammen vet vi dette, og likvel,
i barndommen med sjekkliste

fritar vi ungene våre fra å gjøre
plikter i huset,

og så ender de opp som unge voksne
på arbeidsplassen,

som venter på en sjekkliste,

men den eksisterer ikke,

og enda viktigere,
de mangler impulsen, instinktet

til å brette opp ermene og ta et tak

og se seg rundt og undre hvordan
kan jeg være til nytte for mine kolleger?

Hvordan kan jeg forutse
hva sjefen min trenger?

Et annet viktig funn
fra Harvard Grant studien

sa at lykke i livet

kommer av kjærlighet,

ikke kjærlighet til arbeid,

kjærlighet til mennesker:

ektefelle, partner,
venner, familie.

Så barndom må lære barna våre
hvordan de skal elske,

og de kan ikke elske andre
hvis de ikke først elsker seg selv

og de vil ikke elske seg selv hvis ikke
vi kan tilby dem uforbeholden kjærlighet

(Applaus)

Akkurat.

Og så,

isteden for å være besatt
av karakterer og poeng

når vårt dyrebare avkom
kommer hjem fra skolen,

eller vi kommer hjem fra arbeid,

så må vi se opp fra teknologien,
legge vekk telefonene,

og se dem i øynene

og la dem se gleden som
er i våre ansikter

når vi ser barnet vårt
for første gang på noen timer.

Og så må vi si:

"Hvordan var dagen din?

Hva likte du med dagen i dag?"

Og når din tenåringsdatter svarer:
"Lunsjen," slik min gjorde,

og jeg vil høre om matteprøven,

ikke om lunsj,

så må du likvel interessere deg for lunsj.

Du må si: "Hva var flott
med lunsjen i dag?"

De må vite at de betyr noe
som mennesker for oss,

ikke på grunn av karakterene.

Ok, så nå tenker du plikter og kjærlighet,

høres greit ut, men virkelig.

Collegene vil se toppkarakterer og poenger

og utmerkelser og priser,
og jeg skal fortelle deg, på en måte,

at de mest kjente skolene vil ha det
fra våre unge voksne,

men her er de gode nyhetene:

I motsetning til hva collegenes
ranking-støy vil ha oss til å tro --

(Applaus)

så må du ikke gå på en av de største eller
mest kjente skolene

for å bli lykkelig eller
fremgangsrik i livet

Lykkelige og suksessrike folk
gikk på statlige skoler,

gikk på et lite college
som ingen har hørt om,

gikk på offentlige colleger,

gikk på et college her borte
og strøyk.

(Applaus)

Beviset er i dette rommet,
er i nærmiljøene våre,

det er sannheten.

Og hvis vi kunne ta av skylappene

og være villige til å se
på noen flere colleger,

kanskje ta ut eget ego
fra ligningen,

kanskje vi kunne akseptere og omfavne
denne sannheten og forstå

at det neppe er verdens ende

om våre unger ikke går på
en av de store velkjente skolene.

Og enda viktigere,

hvis barndommen ikke har levd etter
en tyrannisk sjekkliste,

så når de drar til college,

uansett hvilket,

så har de dratt dit etter egen fri vilje,

drevet av egne ønsker,

i stand og klar til å blomstre der.

Jeg må innrømme noe til dere.

Jeg nevnte at jeg har to barn,
Sawyer og Avery.

De er tenåringer.

Og en gang i tiden,

behandlet jeg Sawyer og Avery

som små bonsaitrær --

(Latter)

som jeg skulle forsiktig klippe og trimme

og forme til en perfekt menneskeform

som kanskje kunne bli perfekt nok
til å fortjene adgang

til en av de mest selektive colleger.

Men jeg har skjønt, etter å ha jobbet
med tusenvis av andre folks barn --

(Latter)

og å ha oppdratt to egne barn,

at barna mine ikke er bonsaitrær.

De er villblomster

av ukjent opprinnelse --

(Latter)

og det er min jobb å sørge for
et nærende miljø,

å styrke dem med plikter

og elske dem så de kan elske andre
og motta kjærlighet

og collegene, graden, karrieren,

er opp til dem.

Min jobb er ikke å få dem til å bli
det jeg vil ha dem til å bli,

men å støtte dem
i å bli sitt strålende selv.

Takk.

(Applaus)