Vet du, jeg mente aldri å bli en ekspert på foreldrerollen. faktisk er jeg ikke særlig interessert i foreldreskap, som sådan. det er bare at det er en særlig type foreldrerolle i dag som er den typen som ødelegger unger, som minsker sjansene deres til å utvikle seg til seg selv. Det er en særlig type foreldrerolle i dag som kommer i veien. Det jeg sier er dette: Vi bruker mye tid på å være veldig bekymret for foreldre som ikke involverer seg nok i sine ungers liv og i utdannelsen og oppdragelsen deres. Og med rette. Men i den andre enden av skalaen skjer det også mye skade. der foreldre føler at et barn ikke kan være fremgangsrikt uten at forelderen beskytter og forebygger i hver sving og henger over hver hendelse og detaljstyrer hvert øyeblikk, og styrer sitt barn mot et smalt utvalg av colleger og karrierer. Når vi oppdrar unger på denne måten, og jeg sier "vi", fordi, Herren vet, at i oppdragelsen av mine to tenåringer, har jeg hatt slike tendenser selv, ender ungene våre opp med å ha en barndom med en sjekkliste. Og slik ser en barndom med sjekkliste ut: Vi holder dem trygge og sunne og mater og vanner dem, og vi må være sikre på at de går på de rette skolene, at de er i de rette klassene på de rette skolene, at de får rette karakterer i rett klasse på rett skole. Ikke bare karakterene, også poengsummene, og ikke bare karakterer og poeng, men utmerkelser og premier og sporter, aktiviteter, lederskap. Vi sier: "Ikke bare bli med i en klubb, start en klubb, for colleger vil ha det. Og kryss av for samfunnstjeneste. Jeg mener, vis collegene at du bryr deg om andre (Latter) Og alt dette blir gjort i håp om en høy grad av perfeksjon. Vi forventer at barna våre skal prestere perfekt på et nivå vi aldri ble bedt om å prestere på, og fordi såpass er nødvendig, tror vi, og selvsagt må vi foreldre krangle med hver eneste lærer og rektor og trener og dommer og oppføre oss som vårt barns forvalter og personlige assistent og sekretær. Og så, med våre dyrebare unger, bruker vi så mye tid på å puffe, dytte, hinte, hjelpe, prute, mase, til og med, for å være sikker på at de ikke roter det til, ikke stenger dører, ikke ødelegger framtida, et ønsket opptak hos en liten handfull colleger som avviser nesten alle søkere. Og sånn er det det føles å være et barn i en barndom med sjekkliste. Først og fremst er det ingen tid til frilek. Det er ingen rom i ettermiddagene, fordi alt må være berikende, tror vi. Det er som om hver lille lekse, hver prøve, hver aktivitet er et synk-eller-svøm-øyeblikk for framtiden vi har tenkt oss for dem og vi fritar dem for å hjelpe til i huset, og vi fritar dem til og med fra å få nok søvn så lenge de krysser av punktene på sjekklista. Og i barndommen med sjekkliste sier vi at vi bare vil at de skal være lykkelige men når de kommer hjem fra skolen, er det første vi spør om leksene og karakterene. Og i ansiktene våre ser de at vår godkjenning, vår kjærlighet at deres verdi kommer fra karakteren A. Og så går vi ved siden av dem med tilsnakk som en hundetrener-- (Latter) overtaler dem til å hoppe bare litt høyere og sveve litt lengre, dag etter dag etter dag. Og når de kommer til high school, sier de ikke: "Hva kan jeg være interessert i å studere eller ha som aktivitet?" De går til rådgivere og sier: "Hva må jeg gjøre for å komme inn på rett college?" Og så, når karakterene begynner å rulle inn på high school, og de får noen B´er, eller, Gud forby, noen C´er, tekster de vennene sine frenetisk og sier: "Har noen noengang kommet inn på rett college med sånne karakterer?" Og ungene våre, uansett hvor de ender opp etter high school mister pusten. De er skjøre. De er litt utbrent. De er litt gamle før tida: De ønsker at de voksne i deres liv hadde sagt: "Det du har gjort er nok, denne innsatsen i barndom du har vist, er nok." Og de visner hen av av angst og depresjon og noen av dem undrer: Vil dette livet noensinne vise seg å være verdt det? Vel, vi foreldre, vi foreldre er ganske sikre på at det er verdt det. Vi oppfører oss som vi bokstavelig talt tror at de ikke vil ha en fremtid hvis de ikke kommer inn på dette smale utvalget college eller karrierer Vi har sett oss ut for dem. Eller kanskje, kanskje, er vi bare redde for at de ikke får en framtid vi kan skryte av til venner og med klistremerker bak på bilen. Ja (Applaus) Men hvis du ser på hva vi har gjort, hvis du har mot til å virkelig se på det, vil du se at ikke bare tror barna våre at deres verdi kommer fra karakterer og poeng, men at når vi lever inni deres dyrebare, utviklende sinn hele tiden, som i din egen versjon av filmen "Being John Malkovich," sender vi ungene våre beskjeden: "Hei, jeg tror ikke du faktisk kan oppnå noe av dette uten meg." Og så, med vår over-hjelping, vår overbeskyttelse og overdirigering og handholding, frarøver vi ungene våre sjansen til å bygge mestringstro, som er et virkelig viktig prinsipp i den menneskelige psyke, mye viktigere enn selvtilliten de får hver gang vi applauderer. Mestringstro er bygd når noen ser at deres egen handling fører til resultater, ikke -- Akkurat (Applaus) Ikke foreldrenes handling på deres vegne, men når egne handlinger fører til resultater. Så, ganske enkelt forklart: Hvis ungene våre skal utvikle mestringstro, og det må de, så må de gjøre en hel del mer av tenking, planlegging, bestemming, gjøring, håping, mestring, prøving og feiling, drømming og erfaring av livet på egen hånd. Sier jeg at hvert barn er hardtarbeidende og motivert og trenger ikke foreldrenes involvering eller interesse i sitt liv, og at vi bare skal skygge banen og la det være? Ikke helvete. (Latter) Det er ikke det jeg sier. Det jeg sier er at når vi behandler karakterer og poeng og utmerkelser som formålet med barndommen, for å fremme et forhåpentlig inntak på et lite utvalg colleger eller inngangsbilletten til et lite antall karrierer, at det er en for smal definisjon av suksess for våre barn. Og selv om vi tror at vi kan hjelpe dem oppnå noen kortsiktige seire ved å overhjelpe -- slik de får bedre karakterer hvis vi hjelper dem med leksene, så kan de ende opp med en lengre barndoms-cv når vi hjelper Det jeg sier er at alt dette kommer med en langtidskostnad for deres selvtillit. Det jeg sier er, vi burde være mindre bekymret av hvilket spesifikke colleger de kan ha muligheten til å søke eller komme inn på og mye mer bekymret for at de har vanene, tenkemåtene, ferdighetene, velværen til å være suksessrik hvor enn de går. Det jeg sier er, våre barn trenger at vi er litt mindre besatt av karakterer og poengsummer og mye mer interessert i at barndommen gir et fundament for suksess bygd på kjærlighet og plikter (Latter) (Applaus) Sa jeg akkurat plikter? Sa jeg akkurat plikter? Jeg gjorde det. Men, virkelig, dette er hvorfor. Den lengste studien som noensinne er gjort på mennesker kalles Harvard Grant studien. Den fant at yrkesmessig suksess i livet, som er det vi ønsker for ungene våre, den suksessen i livet kommer fra å ha hatt plikter som barn, og jo tidligere man starter, dess bedre, at en brett-opp-armene-innstilling, en innstilling som sier: "Der er noe ubehagelig å gjøre, noen må gjøre det, det kan like gjerne være meg," en innstilling som sier: "Jeg vil bidra med min innsats til det felles beste." At det er det som får deg framover på arbeidsplassen. Vi vet alle dette. Du vet dette. (Applaus) Alle sammen vet vi dette, og likvel, i barndommen med sjekkliste fritar vi ungene våre fra å gjøre plikter i huset, og så ender de opp som unge voksne på arbeidsplassen, som venter på en sjekkliste, men den eksisterer ikke, og enda viktigere, de mangler impulsen, instinktet til å brette opp ermene og ta et tak og se seg rundt og undre hvordan kan jeg være til nytte for mine kolleger? Hvordan kan jeg forutse hva sjefen min trenger? Et annet viktig funn fra Harvard Grant studien sa at lykke i livet kommer av kjærlighet, ikke kjærlighet til arbeid, kjærlighet til mennesker: ektefelle, partner, venner, familie. Så barndom må lære barna våre hvordan de skal elske, og de kan ikke elske andre hvis de ikke først elsker seg selv og de vil ikke elske seg selv hvis ikke vi kan tilby dem uforbeholden kjærlighet (Applaus) Akkurat. Og så, isteden for å være besatt av karakterer og poeng når vårt dyrebare avkom kommer hjem fra skolen, eller vi kommer hjem fra arbeid, så må vi se opp fra teknologien, legge vekk telefonene, og se dem i øynene og la dem se gleden som er i våre ansikter når vi ser barnet vårt for første gang på noen timer. Og så må vi si: "Hvordan var dagen din? Hva likte du med dagen i dag?" Og når din tenåringsdatter svarer: "Lunsjen," slik min gjorde, og jeg vil høre om matteprøven, ikke om lunsj, så må du likvel interessere deg for lunsj. Du må si: "Hva var flott med lunsjen i dag?" De må vite at de betyr noe som mennesker for oss, ikke på grunn av karakterene. Ok, så nå tenker du plikter og kjærlighet, høres greit ut, men virkelig. Collegene vil se toppkarakterer og poenger og utmerkelser og priser, og jeg skal fortelle deg, på en måte, at de mest kjente skolene vil ha det fra våre unge voksne, men her er de gode nyhetene: I motsetning til hva collegenes ranking-støy vil ha oss til å tro -- (Applaus) så må du ikke gå på en av de største eller mest kjente skolene for å bli lykkelig eller fremgangsrik i livet Lykkelige og suksessrike folk gikk på statlige skoler, gikk på et lite college som ingen har hørt om, gikk på offentlige colleger, gikk på et college her borte og strøyk. (Applaus) Beviset er i dette rommet, er i nærmiljøene våre, det er sannheten. Og hvis vi kunne ta av skylappene og være villige til å se på noen flere colleger, kanskje ta ut eget ego fra ligningen, kanskje vi kunne akseptere og omfavne denne sannheten og forstå at det neppe er verdens ende om våre unger ikke går på en av de store velkjente skolene. Og enda viktigere, hvis barndommen ikke har levd etter en tyrannisk sjekkliste, så når de drar til college, uansett hvilket, så har de dratt dit etter egen fri vilje, drevet av egne ønsker, i stand og klar til å blomstre der. Jeg må innrømme noe til dere. Jeg nevnte at jeg har to barn, Sawyer og Avery. De er tenåringer. Og en gang i tiden, behandlet jeg Sawyer og Avery som små bonsaitrær -- (Latter) som jeg skulle forsiktig klippe og trimme og forme til en perfekt menneskeform som kanskje kunne bli perfekt nok til å fortjene adgang til en av de mest selektive colleger. Men jeg har skjønt, etter å ha jobbet med tusenvis av andre folks barn -- (Latter) og å ha oppdratt to egne barn, at barna mine ikke er bonsaitrær. De er villblomster av ukjent opprinnelse -- (Latter) og det er min jobb å sørge for et nærende miljø, å styrke dem med plikter og elske dem så de kan elske andre og motta kjærlighet og collegene, graden, karrieren, er opp til dem. Min jobb er ikke å få dem til å bli det jeg vil ha dem til å bli, men å støtte dem i å bli sitt strålende selv. Takk. (Applaus)