Sarah Kay: Om jeg skulle fått en datter ...

Om jeg skulle fått en datter, istedenfor mamma, skal hun kallle meg Punkt B ... begynte talte ord poet Sarah Kay, i en tale som inspirerte til to stående ovasjoner på TED2011. Hun forteller historien om hennes metamorfose -- fra å være en tenåring med vidåpne øyne i aksjon på New Yorks Bowery Poetry Club til å bli en lærer som kobler barn med kraften av selvuttrykking gjennom Project V.O.I.C.E. -- og gir to fantastiske opptredener av "B" og "Hiroshima."

Om jeg skulle fått en datter,

i stedenfor "mamma,"

skal hun kalle meg "Punkt B,"

fordi på den måten vet hun at uansett hva som skjer,

så kan hun i det minste alltid finne veien til meg.

Og, jeg skal brodere solsystemene i lommeforet hennes

så hun må lære seg hele universet

før hun kan si, "Å, det der kjenner jeg som min egen bukselomme."

Og, hun kommer til å lære

at livet vil slå deg hardt i ansiktet,

og vente til du kommer deg opp igjen så det kan sparke deg i magen.

Men, å få luften banket ut av deg

er den eneste måten å minne dine lunger på

hvor godt de liker smaken av luft.

Det er smerte, her,

som ikke kan fikses med bandasjer og poesi.

Så første gang hun innser

at Superkvinnen ikke kommer,

så vil jeg forsikre meg at hun vet

at hun ikke er nødt til å ha på seg kappen helt alene

for uansett hvor mye du strekker fingrene dine,

så vil hendene dine alltid være for små

til å få tak i all smerten du ønsker å lege.

Tro meg, jeg har forsøkt.

"Og kjære," vil jeg fortelle henne,

ikke sett nesen i været på den måten.

Jeg kan det trikset, jeg har gjort det en million ganger.

Du bare sniffer etter røyk

så du kan følge sporet tilbake til et brennende hus,

så du kan finne gutten som mistet alt i brannen

for å se om du kan redde han.

Eller finne gutten som tente på,

for å se om du kan forandre ham.

Men, jeg vet hun gjør det uansett,

så istedet vil jeg alltid ha et ekstra lager

av sjokolade og regnstøvler i nærheten,

for det er ikke den sorg sjokolade ikke kan fikse.

OK, det er et par sorger sjokolade ikke kan fikse.

Men, det er hva regnstøvlene er til,

fordi regnet vil vaske bort alt, hvis du lar det.

Jeg vil at hun skal se på verden

gjennom undersiden av en båt med glassbunn,

å se gjennom et mikroskop

på galaksene som eksisterer

på en nålespiss av det menneskelige sinn,

for det var slik min mor lærte meg det.

At det vil bli dager som dette.

♫ Det vil bli dager som dette, sa mammaen min ♫

Når du åpner dine hender for å ta imot

og bare ender opp med blemmer og blåmerker;

når du forlater telefonkiosken og forsøker å fly

og nettopp de menneskene du forsøker å redde

er de som står på kappen din;

når dine støvler vil fylles med regn,

og du vil stå til knes i skuffelse.

Og det er nettopp de dagene du vil ha all grunn til å si takk.

For det finnes ikke noe vakrere

enn måten havet nekter å slutte å kysse kystlinjen,

uansett hvor mange ganger den blir vist vekk.

Du vil sette vind i vinnoen, mist noen. (engelsk ordspill)

Du vil sette stjerne (ordspill; star)

i å starte på nytt, og på nytt.

Og, uansett hvor mange landminer som sprenges på ett minutt,

forsikre deg om at ditt sinn lander

i det vakre i dette morsomme stedet som kalles livet.

Og ja, på en skala som går fra en til over-tillitsfull,

jeg er ganske forbanna naiv.

Men, jeg vil at hun skal vite at denne verden er laget av sukker.

Den kan smuldre så lett,

men ikke vær redd for å stikke tungen din ut og smake på den.

"Kjære," vil jeg fortelle henne, "husk at din mamma er bekymret (ordspill; worrier - mer bekymret)

og din pappa er en kriger, (ordspill; warrior - kriger)

og du er jenta med små hender og store øyne

som aldri slutter å spørre om mer."

Husk at gode ting kommer i trefold

og det gjør også dårlige ting.

Og, be alltid om unnskyldning når du har gjort noe galt,

men be aldri om unnskyldning

for måten dine øyne nekter å slutte å skinne.

Din stemme er liten, men slutt aldri å synge.

Og når de endelig rekker deg hjertesorg,

når de smetter krig og hat under din dør

og tilbyr deg brosjyrer på gatehjørner

om kynisme og nederlag,

fortell dem at de virkelig burde treffe din mor.

Takk. Takk.

(Applaus)

Takk.

(Applaus)

Takk.

(Applaus)

Takk.

(Applaus)

OK, nå vil jeg dere skal ta et øyeblikk,

og jeg vil dere skal tenke på tre ting

som dere vet er sant.

Det kan være om hva dere vil --

teknologi, underholdning, design,

din familie, hva du hadde til frokost.

Den eneste regelen er ikke tenk for hardt.

OK, klar? Gå.

OK.

Her er tre ting som jeg vet er sant.

Jeg vet at Jean-Luc Godard hadde rett

da han sa at, "en god historie

har en begynnelse, en midten og en avslutning,

skjønt ikke nødvendigvis i den rekkefølgen."

Jeg vet at jeg er utrolig nervøs og spent av å være her oppe,

noe som i høyeste grad hindrer meg i å holde meg rolig.

(Latter)

Og jeg vet

at jeg har ventet hele uken på å fortelle denne vitsen.

(Latter)

Hvorfor ble fugleskremselet invitert til TED?

Fordi han var enestående på sitt område.

(Latter)

Unnskyld!

OK, så var det disse tre tingene som jeg vet er sant.

Men det er mange ting jeg har problemer med å forstå.

Så jeg skriver dikt for å finne ut av ting.

Noen ganger er den eneste måten jeg kan jobbe igjennom ting

å skrive et dikt.

Og noen ganger kommer jeg til slutten av diktet

og ser tilbake og tenker, "Ååå, det er det dette handler om,"

og noen ganger kommer jeg til slutten av diktet

og har ikke løst noen ting,

men jeg har i det minste fått et nytt dikt ut av det.

Talte ord poesi er kunstformen for dikt-opptreden.

Jeg forteller folk at det handler om å lage dikt

som ikke bare ønsker å bli på papiret,

at noe med det krever at det blir hørt høyt

eller bevitnet personlig.

Da jeg var førsteårsstudent på videregående,

så var jeg et levende virrvarr av hormoner.

Og jeg var underutviklet

og over-spent.

Og tross min frykt

for alltid å bli sett på for lenge,

så var jeg fasinert av ideen om talte ord poesi.

Jeg følte at mine to hemmelige elskede, poesi og teater,

hadde funnet hverandre, fått en baby,

en baby som jeg trengte å bli kjent med.

Så jeg bestemte meg for å forsøke.

Mitt første talte ord dikt,

fullt av all visdommen til en 14-åring,

handlet om den urettferdighet

av å bli sett på som ufeminin.

Diktet var veldig opprørende,

og hovedsaklig overdrevet,

men det eneste talte ord poesi som jeg hadde sett til da

var hovedsaklig opprørt,

så jeg trodde det var det som var forventet av meg.

Første gangen jeg opptrådte,

hylte og skrek tenåringspublikummet ut sin sympati,

og da jeg gikk av scenen skalv jeg.

Jeg følte at noen berørte skulderen min,

og jeg snudde meg rundt for å se

en gigantisk jente i en hettegenser høyt hevet over resten av gjengen.

Hun var kanskje to meter og seksti høy

og så ut som hun kunne banke meg med en hånd,

men i stedet nikket hun bare til meg

og sa, "Hei, det der følte jeg virkelig. Takk!"

Og lynet slo ned.

Jeg var hektet.

Jeg oppdaget en bar på Manhattan Nedre Østside

som ukentlig var vertskap for åpen mikrofon poesi,

og mine forvirrede, men støttende, foreldre tok meg dit

så jeg kunne suge til meg hver dråpe talte ord som jeg kunne.

Jeg var den yngste med minst et tiår,

men poetene på Bowery Poetry Club

så ikke ut til å bry seg om at en 14-åring gikk omkring der --

faktisk ønsket de meg velkommen.

Og det var her, mens jeg lyttet til disse poetene dele sine historier,

at jeg lærte at talte ord poesi ikke trengte å være opprørt,

det kunne være morsomt eller smertefullt

eller alvorlig eller tåpelig.

Bowery Poetry Club ble mitt klasserom og mitt hjem,

og poetene som opptrådte

oppmuntret meg til å dele mine historier også.

Glem det faktum at jeg var 14 --

de sa til meg, "Skriv om å være 14."

Så det gjorde jeg og stod forundret hver uke

da disse brilliante, voksne poetene

lo med meg og jamret sin sympati

og klappet og fortalte meg, "Hei, jeg følte det jeg også."

Nå kan jeg dele min reise i talte ord

inn i tre steg.

Steg én var det øyeblikk jeg sa,

"Jeg kan. Jeg kan gjøre dette."

Og det takket være en jente i en hettegenser.

Steg to var det øyeblikk jeg sa,

"Jeg vil. Jeg vil fortsette.

Jeg elsker det talte ord. Jeg vil fortsette å komme tilbake uke etter uke."

Og steg tre begynte

da jeg innså at jeg ikke trengte å skrive dikt som var opprørte,

hvis det ikke var det jeg var.

Det var ting som var spesifikke for meg,

og jo mer jeg fokuserte på de tingene,

jo merkeligere ble poesien min,

men desto mer følte jeg at den var min.

Det er ikke bare munnhell "skriv hva du kjenner."

Det handler om å samle opp all den kunnskapen og erfaringen

du har samlet frem til nå

for å hjelpe deg til å stupe ut i ting du ikke kan.

Jeg bruker poesi til å hjelpe meg gjennom det jeg ikke forstår,

men jeg møter opp til hvert nye dikt

med en ryggsekk full

av alle andre steder jeg har vært.

Når jeg begynte på universitetet møtte jeg en annen poet

som delte min tro på magien av talte ord poesi.

Og faktisk, Phil Kaye og jeg

delte tilfeldigvis også det samme etternavn.

Da jeg gikk på videregående skapte jeg Project V.O.I.C.E.

som en måte å oppmuntre mine venner til å gjøre talte ord poesi sammen med meg.

Men Phil og jeg besluttet å gjenoppfinne Project V.O.I.C.E. --

denne gang med en annen misjon

å bruke talte ord poesi som en måte å underholde,

opplyse og inspirere.

Vi forble fulltidsstudenter, men innimellom reiste vi,

opptrådte og underviste

niåringer til MFA kandidater,

fra California til Indiana til India

til en offentlig videregående skole rett opp gaten fra universitetsområdet.

Og vi så om og om igjen

måten talte ord poesi

sprenger opp låser.

Men det viser seg noen ganger,

poesi kan være virkelig skremmende.

Viser seg noen ganger,

at du må lure tenåringer til å skrive poesi.

Så jeg begynte med lister. Alle kan skrive lister.

Og den første listen jeg tildeler som oppgave

er "10 ting som jeg vet er sant"

Og her er hva som hender, og her er hva du ville oppdaget også

hvis vi alle begynte å dele våre lister høyt.

På et tidspunkt ville du oppdage

at noen har akkurat de samme tingene,

eller en ting veldig likt,

til noe på din liste.

Mens noen andre

har noe som er fullstendig motsatt av ditt.

For det tredje har noen noe som du aldri har hørt om før.

Og for det fjerde, har noen noe som du trodde du visste alt om,

men de introduserer en ny vinkel du kan se det fra.

Og jeg forteller folk at det er her de store historiene starter --

disse fire skjæringspunktene

av hva du er lidenskapelig opptatt av

og hva andre kanskje vil bruke sin tid på.

Og de fleste mennesker reagerer virkelig bra på denne øvelsen.

Men en av mine studenter, en førsteårsstudent ved navn Charlotte,

var ikke overbevist.

Charlotte var veldig flink til å skrive lister, men hun nektet å skrive dikt.

"Frøken," ville hun si, "Jeg er bare ikke interessant.

Jeg har ikke noe interessant å si."

Så jeg tildelte henne liste etter liste,

og en dag tildelte jeg henne listen

"10 ting jeg skulle ha lært til nå."

Nummer tre på Charlotte sin liste var,

"Jeg skulle ha lært å ikke falle for gutter

som er tre ganger så gamle som meg."

Jeg spurte henne hva det betydde,

og hun sa, "Frøken, det er liksom en ganske lang historie."

Og jeg sa, "Charlotte, det høres ganske interessant ut for meg."

Og så skrev hun sitt første dikt,

et kjærlighetsdikt forskjellig fra alle jeg hadde hørt tidligere.

Og diktet begynte,

"Anderson Cooper er en fantastisk mann."

(Latter)

"Så du ham på 60 Minutes,

konkurrerende mot Michael Phelps i et basseng --

kun iført badebukse --

stupe ut i vannet, fast bestemt på å slå den rådende mester?

Etter konkurransen, ristet han sitt våte, skyhvite hår

og sa, 'Du er en gud.'

Nei, Anderson, du er guden."

(Latter)

(Applaus)

Nå vet jeg at den første regelen for å være kul

er å virke uberørt,

og aldri innrømme at noe skremmer deg

eller imponerer deg eller engasjerer deg.

Noen fortalte meg en gang

at det er som å gå gjennom livet på denne måten.

Du beskytter deg selv

fra all uventet elendighet eller smerte som måtte dukke opp.

Men jeg forsøker å gå gjennom livet på denne måten.

Og ja, det betyr å ta imot all denne elendighet og smerte

men det betyr også at når vakre, fantastiske ting

bare faller ned fra himmelen,

så er jeg klar til å ta imot dem.

Jeg bruker talte ord for å hjelpe mine studenter

å gjenoppdage under,

for å bekjempe deres instinkter til å være kule og uberørte

og, i stedet, aktivt forfølge det å være engasjert i det som foregår rundt dem,

så de kan gjentolke og skape noe ut av det.

Det er ikke det at jeg tror talte ord poesi

er den ideelle kunstform.

Jeg forsøker alltid å finne den beste måten å fortelle hver enkelt historie.

Jeg skriver musikaler; jeg lager kortfilmer ved siden av diktene mine.

Men jeg underviser talte ord poesi

fordi det er tilgjengelig.

Ikke alle kan lese musikk

eller eier et kamera,

men alle kan kommunisere på en aller annen måte,

og alle har historier

som resten av oss kan lære av.

Dessuten, talte ord poesi muliggjør umiddelbare forbindelser.

Det er ikke uvanlig for mennesker å føle at de er alene,

eller at ingen forstår dem

men talte ord forteller

at dersom du har evnen til å uttrykke deg selv

og motet til å presentere disse historiene og meningene,

så kan du bli belønnet

med et rom fullt av dine likesinnede,

eller ditt fellesskap, som vil lytte.

Og kanskje tilogmed en gigantisk jente i en hettegenser

blir grepet av det du har delt.

Og det er en fantastisk erkjennelse å ha,

spesielt når du er 14.

I tillegg, nå med YouTube,

den tilknytningen er ikke engang begrenset til det rommet vi er i.

Jeg er så heldig at det er dette arkivet av opptredener

som jeg kan dele med mine studenter.

Det åpner for enda flere muligheter

for at de kan finne en poet eller et dikt

som de kan føle en tilknytning til.

Det er fristende -- når du har funnet ut av dette --

det er fristende å fortsette å skrive det samme diktet,

eller fortsette å fortelle den samme historien, om og om igjen,

så fort du har funnet ut hva som vil gi deg applaus.

Det er ikke nok å lære at du kan uttrykke deg selv.

Du må vokse og utforske

og ta sjanser og utfordre deg selv.

Og det er steg tre:

tilføre arbeidet du gjør

de spesifikke tingene som gjør deg til deg,

selv om de tingene alltid endrer seg.

Fordi steg tre slutter aldri.

Men du får ikke begynne på steg tre,

før du har tatt steg en: Jeg kan.

Jeg reiser mye når jeg underviser,

og jeg får ikke alltid muligheten til å se alle mine studenter nå steg tre,

men jeg var veldig heldig med Charlotte,

at jeg fikk se hennes reise utfolde seg ut på den måten den gjorde.

Jeg så henne forstå

at, ved å sette de ting som hun vet er sant inn i det arbeidet hun utfører,

så kan hun skape dikt som bare Charlotte kan skrive --

om øyeepler og heiser og Dora Utforskeren.

Og jeg forsøker å fortelle historier som bare jeg kan fortelle --

som denne historien.

Jeg brukte mye tid på å tenke ut den beste måten å fortelle denne historien på,

og jeg undret meg om den beste måten

ville være en PowerPoint eller en kortfilm --

og hvor nøyaktig var begynnelsen eller midten eller avslutningen?

Og jeg funderte på hvorvidt jeg ville komme til avslutningen av denne talen

og endelig ha funnet ut av det, eller ikke.

Og jeg har alltid trodd at min begynnelse var ved Bowery Poetry Club,

men det er mulig at det var mye tidligere.

I forberedelsene for TED,

oppdaget jeg denne dagboksiden i en gammel dagbok.

Jeg tror 54. desember muligens var ment å være den 24.

Det er tydelig at da jeg var et barn,

så gikk jeg helt klart gjennom livet på denne måten.

Jeg tror vi alle gjorde det.

Jeg vil gjerne hjelpe andre å gjenoppdage dette underet --

å ønske å engasjere seg i det, å ønske å lære,

å ønske å dele det de har lært,

det de har funnet ut er sant

og hva de fremdeles lurer på.

Så jeg vil gjerne avslutte med dette diktet.

Da de bombet Hiroshima,

eksplosjonen dannet en mini-supernova

slik at hvert eneste dyr, menneske eller plante

som fikk direkte kontakt

med strålene fra den solen

ble umiddelbart omdannet til aske.

Og det som var igjen av byen fulgte snart etter.

De langvarige skader av kjernefysisk stråling

fikk en hel by og dens befolkning

til å omdannes til pulver.

Da jeg ble født, sa moren min at jeg så rundt i hele sykehusrommet

med et blikk som sa, "Dette? Jeg har gjort dette før."

Hun sier jeg har gamle øyne.

Da bestefar Genji døde var jeg bare fem år gammel,

men jeg tok mamma i hånden og fortalte henne,

"Ikke vær lei deg, han kommer tilbake som en baby."

Og likevel, for noen som tydeligvis har gjort dette allerede,

jeg har enda ikke funnet ut av noe.

Mine knær knekker likevel sammen hver gang jeg går på en scene.

Min selvtillit kan måles

i teskjeer blandet inn i min poesi,

og det smaker fremdeles merkelig i munnen min.

Men i Hiroshima ble noen mennesker tørket bort,

og etterlot seg bare et armbåndsur eller en dagbokside.

Så uansett om jeg har hemninger nok til å fylle alle mine lommer,

så fortsetter jeg å forsøke,

i håp om at jeg en dag vil skrive et dikt

som jeg stolt kan la vises i en museumsutstilling

som det eneste bevis at jeg har eksistert.

Mine foreldre ga meg navet Sarah,

som er et bibelsk navn.

I den originale historien sa Gud til Sarah at hun kunne gjøre noe umulig

og hun lo,

fordi den første Sarah,

visste ikke hva hun skulle gjøre med det umulige.

Og jeg? Vel, det gjør ikke jeg heller,

men jeg ser det umulige hver dag.

Det umulige er det å prøve å skape forbindelser i denne verden,

og prøve å holde seg til andre, mens ting blåser opp rundt deg,

vitende at mens du snakker,

sitter de ikke bare og venter på sin tur til å snakke -- de hører deg.

De føler akkurat det samme som du føler

på samme tid som du føler det.

Det er det jeg strever for hver gang jeg åpner munnen min --

den umulig tilknytningen.

Det er denne veggbiten i Hiroshima

som var fullstendig svartbrent av strålingen.

Men på trammen, en person som satt der

hindret strålene fra å treffe steinen.

Det eneste som er igjen nå

er en permanent skygge av positivt lys.

Etter A-bomben,

sa spesialister det ville ta 75 år

før den strålingsskadde jorda i Hiroshima

kunne la noe som helst gro igjen.

Men den våren var det nye knopper som spirte opp av jorda.

Når jeg møter deg, i det øyeblikket,

så er jeg ikke lenger en del av din fremtid.

Jeg begynner raskt å bli en del av din fortid.

Men i det øyeblikket, så får jeg dele din nåtid.

Og du, du får dele min.

Og det er den største nåtid av alle.

Så hvis du forteller meg at jeg kan gjøre det umulige,

så vil jeg sannsynligvis le av deg.

Jeg vet ikke om jeg kan forandre verden enda,

fordi jeg vet ikke så mye om den --

og jeg vet ikke så mye om reinkarnasjon heller,

men hvis du får meg til å le kraftig nok,

så glemmer jeg noen ganger hvilket århundre jeg er i.

Dette er ikke første gang jeg er her. Dette er ikke siste gang jeg er her.

Dette er ikke de siste ord jeg vil dele.

Men for sikkerhets skyld, jeg forsøker så godt jeg kan

på å få det rett denne gangen.

Tusen takk.

(Applaus)

Tusen takk.

(Applaus)

Tusen takk.

(Applaus)