Gatekunst med et budskap om håp og fred

Født i Frankrike av tunisiske foreldre, fryder eL Seed seg over å sjonglere flere kulturer, språk og identiteter. Ikke minst i kunsten sin, som plasserer arabisk poesi i en stil inspirert av gatekunst og graffiti. I dette rolige og engasjerte foredraget beskriver artisten og TED Fellow eL Seed sin sentrale ambisjon: å skape kunst så vakker at den ikke trenger noen oversettelse.

I 2012, da jeg malte minareten
til Jara-moskeen

i min hjemby Gabes, syd i Tunisia,

tenkte jeg aldri at graffiti kunne bringe
så mye oppmerksomhet til en by.

Til å begynne med var jeg bare på utkikk
etter en vegg i hjembyen min,

og det hadde seg slik at minareten
var bygd i 1994.

Og i 18 år forble disse 57 meterne
med betong grå.

Da jeg møtte imamen for første gang,
og fortalte ham hva jeg ville gjøre,

utbrøt han:
"Gudskjelov at du kom til slutt,"

og han fortalte meg at han hadde
ventet i årevis på at noen

ville å gjøre noe slikt.

Det mest utrolige med denne imamen
var at han ikke spurte meg om noe --

ikke om en skisse,
eller hva jeg skulle skrive.

I alle verkene jeg skaper,
skriver jeg beskjeder

med min stil av kalligraffiti --
en blanding av kalligrafi og graffiti.

Jeg bruker sitater eller poesi.

For minareten tenkte jeg at
det mest relevante budskapet

til å skrive på en moské
burde komme fra Koranen,

så jeg valgte dette verset:

"O menneskehet, vi har skapt dere
fra en mann og kvinne,

og gjort dere til folk og stamme,
så dere kan kjenne hverandre."

Det var e universel oppfordring til fred,
toleranse og aksept

som kom fra en side som vi vanligvis ikke
fremstiller på en god måte i media.

Jeg ble overrasket over reaksjonene
til lokalsamfunnet på maleriet,

og hvordan de ble stolte over å se
all oppmerksomheten minareten fikk

fra internasjonal presse
fra hele verden.

For imamen var det ikke
bare maleriet,

det var noe dypere enn det.

Han håpte minareten skulle bli
et monument for byen,

og trekke folk til
dette glemte stedet i Tunisia.

Det universale i budskapet,

den politiske konteksten
i Tunisia på denne tiden,

og det faktum at jeg skrev
Koran-vers i graffiti

var ikke uvesentlig.

Det gjenforente lokalsamfunnet.

Å bringe folk,
fremtidige generasjoner,

sammen gjennom arabisk kalligrafi

det er det jeg gjør.

Å skrive budskap
er kjernen i mine kunstverk.

Det som er morsomt, er at
selv arabisktalende folk

må virkelig fokusere
for å tyde hva jeg skriver.

Du må ikke kjenne til meningen
for å få en følelse av kunstverket.

Jeg tror at arabisk skrift berører
sjelen din før det når øynene dine.

Det er noe vakkert ved det
som man ikke trenger å oversette.

Arabisk skrift snakker til alle, tror jeg,

til deg, og deg, og deg, til alle og enhver,

og når du forstår meningen

føler du deg forbundet til den.

Jeg sørger for å alltid skrive budskap

som er relevante for plassen
hvor jeg maler,

men som har
en universell dimensjon,

så alle rundt om i verden
kan føle tilhørighet til det.

Jeg er født og oppvokst i Frankrike, i Paris,

og jeg begynte å lære meg å skrive
og lese arabisk da jeg var 18.

I dag skriver jeg kun budskap på arabisk.

En av grunnene dette
er så viktig for meg,

er på grunn av alle reaksjonene jeg
har opplevd rundt om i verden.

I Rio de Janeiro oversatte jeg
dette portugisiske diktet

av Gabriela Tôrres Barbosa,

som ga en hyllest
til de fattige folkene i favelaen,

og så malte jeg det på hustakene.

Lokalsamfunnet var virkelig
fascinert av det jeg gjorde,

men så snart jeg forklarte dem
betydningen av kalligrafien

takket de meg, ettersom
de følte seg knyttet til verket.

I Cape Town i Sør-Afrika,

i lokalsamfunnet Philippi,

tilbød de meg den eneste
betongveggen i slummen.

Det var en skole, og på den skrev jeg

et sitat fra Nelson Mandela,

som lyder "[på arabisk],"

som betyr, "Det virker
umulig frem til det er gjort."

Så kom det en fyr bort til meg og sa:
"Hvorfor skriver du ikke på engelsk, mann?"

Jeg svarte: "Jeg ville synes bekymringen
berettiget om du hadde spurt meg

hvorfor jeg ikke skrev på Zulu."

I Paris var det et arrangement en gang,

og noen ga bort veggen sin for å bli malt.

Og da han så at jeg malte på arabisk

ble han sint, helt hysterisk,
og krevde at alt ble fjernet.

Jeg var sint og skuffet.

Men en uke senere ba arrangøren
meg om å komme tilbake,

og han fortalte meg at det var en vegg
rett foran denne karen sitt hus.

Så, denne karen --

(Latter)

ble tvunget til å se på det hver dag.

Til å begynne med planla jeg å skrive
"[på arabisk],"

som betyr "I trynet på deg", men --

(Latter)

Jeg bestemte meg for å være
smartere, og skrev "[på arabisk],"

som betyr "Åpne hjertet ditt".

Jeg er veldig stolt av min kultur,

og jeg prøver å være en ambassadør
for den gjennom min kunst.

Og jeg håper å bryte ned
stereotypene vi kjenner,

gjennom vakker arabisk skrift.

Jeg skriver ikke oversettelser
av budskapet i teksten på veggen lenger.

Jeg vil ikke at poesien
i kalligrafien skal bli brutt,

ettersom det er kunst og du kan verdsette den
uten å kjenne til meningen,

slik du kan nyte musikk
fra andre land.

Noen folk ser det
som en avvisning eller lukket dør,

men for meg er det mer en invitasjon --

til mitt språk,
min kultur og min kunst.

Takk.

(Applaus)