I 2012, da jeg malte minareten til Jara-moskeen i min hjemby Gabes, syd i Tunisia, tenkte jeg aldri at graffiti kunne bringe så mye oppmerksomhet til en by. Til å begynne med var jeg bare på utkikk etter en vegg i hjembyen min, og det hadde seg slik at minareten var bygd i 1994. Og i 18 år forble disse 57 meterne med betong grå. Da jeg møtte imamen for første gang, og fortalte ham hva jeg ville gjøre, utbrøt han: "Gudskjelov at du kom til slutt," og han fortalte meg at han hadde ventet i årevis på at noen ville å gjøre noe slikt. Det mest utrolige med denne imamen var at han ikke spurte meg om noe -- ikke om en skisse, eller hva jeg skulle skrive. I alle verkene jeg skaper, skriver jeg beskjeder med min stil av kalligraffiti -- en blanding av kalligrafi og graffiti. Jeg bruker sitater eller poesi. For minareten tenkte jeg at det mest relevante budskapet til å skrive på en moské burde komme fra Koranen, så jeg valgte dette verset: "O menneskehet, vi har skapt dere fra en mann og kvinne, og gjort dere til folk og stamme, så dere kan kjenne hverandre." Det var e universel oppfordring til fred, toleranse og aksept som kom fra en side som vi vanligvis ikke fremstiller på en god måte i media. Jeg ble overrasket over reaksjonene til lokalsamfunnet på maleriet, og hvordan de ble stolte over å se all oppmerksomheten minareten fikk fra internasjonal presse fra hele verden. For imamen var det ikke bare maleriet, det var noe dypere enn det. Han håpte minareten skulle bli et monument for byen, og trekke folk til dette glemte stedet i Tunisia. Det universale i budskapet, den politiske konteksten i Tunisia på denne tiden, og det faktum at jeg skrev Koran-vers i graffiti var ikke uvesentlig. Det gjenforente lokalsamfunnet. Å bringe folk, fremtidige generasjoner, sammen gjennom arabisk kalligrafi det er det jeg gjør. Å skrive budskap er kjernen i mine kunstverk. Det som er morsomt, er at selv arabisktalende folk må virkelig fokusere for å tyde hva jeg skriver. Du må ikke kjenne til meningen for å få en følelse av kunstverket. Jeg tror at arabisk skrift berører sjelen din før det når øynene dine. Det er noe vakkert ved det som man ikke trenger å oversette. Arabisk skrift snakker til alle, tror jeg, til deg, og deg, og deg, til alle og enhver, og når du forstår meningen føler du deg forbundet til den. Jeg sørger for å alltid skrive budskap som er relevante for plassen hvor jeg maler, men som har en universell dimensjon, så alle rundt om i verden kan føle tilhørighet til det. Jeg er født og oppvokst i Frankrike, i Paris, og jeg begynte å lære meg å skrive og lese arabisk da jeg var 18. I dag skriver jeg kun budskap på arabisk. En av grunnene dette er så viktig for meg, er på grunn av alle reaksjonene jeg har opplevd rundt om i verden. I Rio de Janeiro oversatte jeg dette portugisiske diktet av Gabriela Tôrres Barbosa, som ga en hyllest til de fattige folkene i favelaen, og så malte jeg det på hustakene. Lokalsamfunnet var virkelig fascinert av det jeg gjorde, men så snart jeg forklarte dem betydningen av kalligrafien takket de meg, ettersom de følte seg knyttet til verket. I Cape Town i Sør-Afrika, i lokalsamfunnet Philippi, tilbød de meg den eneste betongveggen i slummen. Det var en skole, og på den skrev jeg et sitat fra Nelson Mandela, som lyder "[på arabisk]," som betyr, "Det virker umulig frem til det er gjort." Så kom det en fyr bort til meg og sa: "Hvorfor skriver du ikke på engelsk, mann?" Jeg svarte: "Jeg ville synes bekymringen berettiget om du hadde spurt meg hvorfor jeg ikke skrev på Zulu." I Paris var det et arrangement en gang, og noen ga bort veggen sin for å bli malt. Og da han så at jeg malte på arabisk ble han sint, helt hysterisk, og krevde at alt ble fjernet. Jeg var sint og skuffet. Men en uke senere ba arrangøren meg om å komme tilbake, og han fortalte meg at det var en vegg rett foran denne karen sitt hus. Så, denne karen -- (Latter) ble tvunget til å se på det hver dag. Til å begynne med planla jeg å skrive "[på arabisk]," som betyr "I trynet på deg", men -- (Latter) Jeg bestemte meg for å være smartere, og skrev "[på arabisk]," som betyr "Åpne hjertet ditt". Jeg er veldig stolt av min kultur, og jeg prøver å være en ambassadør for den gjennom min kunst. Og jeg håper å bryte ned stereotypene vi kjenner, gjennom vakker arabisk skrift. Jeg skriver ikke oversettelser av budskapet i teksten på veggen lenger. Jeg vil ikke at poesien i kalligrafien skal bli brutt, ettersom det er kunst og du kan verdsette den uten å kjenne til meningen, slik du kan nyte musikk fra andre land. Noen folk ser det som en avvisning eller lukket dør, men for meg er det mer en invitasjon -- til mitt språk, min kultur og min kunst. Takk. (Applaus)