Hva jeg så under protestene i Ferguson

Når kunstneren Damon Davis ble med på protestene i Ferguson, Missouri, etter at politiet drepte Michael Brown i 2014, fant han ikke bare sinne, men også kjærlighet til en selv og samfunnet. Hans dokumentar "Whose Streets?" forteller historien om protestene fra aktivistenes perspektiv, aktivistene som dukket opp for å utfordre de som bruker makt til å spre frykt og hat.

Så, jeg er redd.

Akkurat nå.

På denne scenen

Jeg føler frykt.

I livet mitt har jeg ikke møtt mange

som innrømmer det når de er redde.

Og jeg tror det er fordi, innerst inne,

vet de hvor lett det sprer seg.

Redsel er som sykdom.

Når det beveger seg,
sprer det seg som ild.

Men hva skjer

når du møter frykten -

når du gjør det du må gjøre?

Det heter mot.

Og akkurat som redsel

er mot smittsomt.

Jeg er fra East St.Louis, Illinois.

Det er en liten by

på andre siden av Missisippi-elva
av St. Louis, Missouri.

Jeg hadde bodd i St. Louis
hele mitt liv,

da Michael Brown junior,

en vanlig tenåring,

ble skutt av politiet i 2014
i Ferguson, Missouri.

En annen forstad, nord for St. Louis.

Jeg husker at jeg tenkte

"han er ikke det første

og han kommer ikke til å bli
det siste offeret til politiet."

Men hans død var annerledes.

Når Mike ble drept,

husker jeg at frykten vår
ble brukt som et våpen.

Politiets respons til et sørgende folk
var å bruke makt

for å skape frykt:

frykt for militært politi,

fangenskap,

bøter.

Media prøvde å gjøre oss redde hverandre

gjennom måten de skrev historien på.

Og alle disse tingene hadde fungert før.

Men som jeg sa, denne gangen
var det annerledes.

Michael Browns død og behandlingen av folk

førte til protester
i Ferguson og St.Louis.

Da jeg ble med og protesterte
den fjerde, eller femte dagen,

var det ikke av mot;

men av skyldfølelse.

Dere skjønner - jeg er svart.

Jeg vet ikke om dere merket det

(Latter)

Men jeg kunne ikke sitte minutter vekke

og ikke gå bort og se.

Så jeg kom meg ut for å sjekke det.

Da jeg kom ut dit,

fant jeg noe overraskende.

Jeg fant mye sinne.

Men det jeg fant mest av, var kjærlighet.

Folk som elsket seg selv.

Som elsket samfunnet sitt.

Og det var vakkert.

Helt til politiet kom.

Da spredde en ny følelse seg i samtalene:

frykt.

Nå skal jeg ikke lyve;

Da jeg så de bevæpnede bilene

og alt det utstyret

og alle pistolene

og alle de politimennene,

var jeg livredd -

personlig.

Og da jeg så rundt meg i mengden,

så jeg mange som følte det samme.

Men jeg så også folk med noe annet i seg.

Det var mot.

For de folkene skrek,

og de ropte,

og de var ikke i ferd med å gi seg.

De hadde kommet forbi det.

Og jeg følte noe inni meg endre seg,

så jeg ropte og skrek,

og alle rundt meg gjorde det samme.

Og ingenting var som den følelsen.

Så jeg bestemte meg for å gjøre mer.

Jeg dro hjem og tenkte:
Jeg er kunstner. Jeg lager ting.

Så jeg begynte å lage ting til protestene.

Ting som ble våpen i en åndelig krig,

ting som ga folk en stemme

ting som ville styrke dem på veien videre.

Jeg tok bilder av protestantenes hender

og hang dem på avstengte bygninger

og lokale butikker.

Målet mitt var å skape bevissthet og moral.

Og jeg tror at jeg,
i det minste i et minutt,

gjorde akkurat det.

Så tenkte jeg, jeg vil fortelle historier
om de folkene

jeg så var modige i øyeblikket.

Og min venn og jeg,

og filmskaper og partner Sabaah Folayan,

fanget disse øyeblikkene i vår dokumentar

"Whose Streets?"

Jeg ble på en måte en ledning

for alt motet som ble gitt til meg.

Og tror det er en del av kunsteres jobb.

Jeg tror vi alle burde vise mot i jobben.

Og jeg tror at vi er veggen mellom
normale folk

og folkene som bruker sin makt
til å spre frykt og hat,

spesielt i disse tider.

Så jeg skal spørre deg.

Dere har alle stor påvirkningskraft

og er tankeledere:

Hva skal dere gjøre

med gavene som er blitt gitt dere for

å bryte frykten som binder oss hver dag?

For jeg er redd hver dag.

Jeg kan ikke huske sist jeg ikke var det.

Men da jeg forsto
at frykt ikke hemmer meg,

at det var der for å beskytte meg,

og da jeg forsto hvordan man bruker frykt

fant jeg mine krefter.

Tusen takk.

(Applaus)