Oppdagelsen som kunne omskrive fysikken

17. mars 2014 annonserte en gruppe fysikere et veldig spennende funn: selve dataene for ideen om et inflasjonsunivers, en ledetråd til Big Bang. Hva betyr dette for ikke-fysikere? TED spurte Allan Adams om å kort forklare resultatene - i denne improviserte talen, illustrert av Randall Munroe fra xkcd.

Hvis du stirrer dypt inn i nattehimmelen,

ser du stjerner,

og om du ser dypere, ser du mer stjerner,

og dypere, galakser,
og enda dypere, mer galakser.

Men om du fortsetter å se dypere og dypere,

etter hvert ser du ingenting
en stund

men endelig ser du en svak, falmende glød,

og det er gløden av
det Store Smellet (Big Bang).

Big Bang var en tid i det tidlige universet

da alt vi ser på nattehimmelen

var kondensert ned til et utrolig lite,

utrolig varmt, utrolig turbulent masse,

og fra den massen kom alt vi ser

Vi har kartlagt denne ettergløden,

med stor presisjon,

og når jeg sier vi, mener jeg folk som ikke er meg.

Vi har kartlagt ettergløden

med utrolig presisjon,

og et av sjokkene vedrørende det

er at det er omtrent helt ensartet.

Fjorten milliarder lysår i den retningen

og fjorten milliarder lysår i den retningen,

er det samme temperatur.

Nå har det gått 13 miliarder år

siden Big Bang,

og det har falmet og blitt kaldt.

Det er nå 2.7 grader.

Men ikke akkurat 2.7 grader.

Det er bare 2.7 grader i

10 deler per million.

Der borte er det litt varmere,

og der borte, der er det litt kaldere,

og det er utrolig viktig
for alle i dette rommet,

fordi der det var litt varmere,

var det litt mer masse,

og der det var litt mer masse,

har vi galakser og galaksehoper

og superhoper

og alle strukturene du ser i kosmos.

Og alle de små ugjevnhetene,

20 deler per million,

de var skapt av små kvantemekaniske vridninger

i det tidlige universet som ble strekt

over hele kosmoset.

Det er spektakulært,

og det er ikke hva dem fant sist mandag;

det dem fant var kulere.

Så dette er det dem fant sist mandag:

Tenk deg at du tar en bjelle,

og at du slår den med en hammer.
Hva skjer? Den ringer.

Men hvis du venter, falmer ringingen
og den falmer og falmer

til du ikke lengre merker den.

Det tidlige universet var utrolig tett,

som metall, mye tettere,

og hvis du slo den, ville den ringe.

men den ringingen ville være
strukturen til romtid,

og hammeren ville vært kvantemekanikk.

Det dem fant sist mandag

var bevis for den ringingen

av romtid i det tidlige universet,

det vi kaller gravitasjonsbølger

fra den fundamentale tiden,

og dette er hvordan dem fant bølgene.

Disse bølgene har falmet for lenge siden.

Hvis du går en tur,
så vrir ikke kvantestrengene i deg.

Disse gravitasjonsbølgene i romtiden

er praktisk talt helt usynlige.

Men tidlig, da universet lagde

den siste gløden,

lagde gravitasjonsbølgene

små vridninger i strukturen

til lyset vi kan se i dag.

Så ved å stirre inn i nattehimmelen, dypere og dypere --

faktisk, disse karene brukte 3 år på sydpolen

til å se rett opp igjennom det kaldeste, klareste,

reneste luften dem kunne finne.

Stirret dypt inn i nattehimmelen og studerte

den falmede gløden og lette etter de små vridningene

som er symbolet, signalet

av gravitasjonsbølger,

av ringingen i det tidlige universet.

Og sist mandag ble det annonsert

at dem hadde funnet det.

Og det som er så spektakulært ved det,
for meg

er ikke bare ringingen,
selv om det er utrolig kult.

Det som er helt utrolig for meg,

grunnen til at jeg står på scenen, er fordi

det forteller oss noe om det tidlige universet.

Det forteller oss at vi
og alt rundt oss

er egentlig en stor boble --
og dette er idéen bak (kosmisk-)inflasjon—

en stor boble omsluttet av noe annet.

Dette er ikke et avgjørende bevis for inflasjon,

men alt som ikke er inflasjon som forklarer dette

vil se likt ut.

Dette er en teori, en idé,

som har vært kjent lenge,
og vi trodde ikke vi noen gang ville få se det.

For gode grunner, trodde vi ikke at vi ville se

gode beviser, og dette er gode beviser.

Men den sprøe idéen er at

vår boble er bare en boble

i en mye større, turbulent kokekar av universgreier.

Vi kommer aldri til å se det som er utenfor,
men ved å gå til sydpolen

og tilbringe tre år til å studere
strukturen av nattehimmelen,

kan vi kanskje oppdage

at vi antakeligvis er i et univers
som ser litt slik ut.

Og det er utrolig for meg.

Tusen takk.

(Applaus)