Hvis du stirrer dypt inn i nattehimmelen,
ser du stjerner,
og om du ser dypere, ser du mer stjerner,
og dypere, galakser,
og enda dypere, mer galakser.
Men om du fortsetter å se dypere og dypere,
etter hvert ser du ingenting
en stund
men endelig ser du en svak, falmende glød,
og det er gløden av
det Store Smellet (Big Bang).
Big Bang var en tid i det tidlige universet
da alt vi ser på nattehimmelen
var kondensert ned til et utrolig lite,
utrolig varmt, utrolig turbulent masse,
og fra den massen kom alt vi ser
Vi har kartlagt denne ettergløden,
med stor presisjon,
og når jeg sier vi, mener jeg folk som ikke er meg.
Vi har kartlagt ettergløden
med utrolig presisjon,
og et av sjokkene vedrørende det
er at det er omtrent helt ensartet.
Fjorten milliarder lysår i den retningen
og fjorten milliarder lysår i den retningen,
er det samme temperatur.
Nå har det gått 13 miliarder år
siden Big Bang,
og det har falmet og blitt kaldt.
Det er nå 2.7 grader.
Men ikke akkurat 2.7 grader.
Det er bare 2.7 grader i
10 deler per million.
Der borte er det litt varmere,
og der borte, der er det litt kaldere,
og det er utrolig viktig
for alle i dette rommet,
fordi der det var litt varmere,
var det litt mer masse,
og der det var litt mer masse,
har vi galakser og galaksehoper
og superhoper
og alle strukturene du ser i kosmos.
Og alle de små ugjevnhetene,
20 deler per million,
de var skapt av små kvantemekaniske vridninger
i det tidlige universet som ble strekt
over hele kosmoset.
Det er spektakulært,
og det er ikke hva dem fant sist mandag;
det dem fant var kulere.
Så dette er det dem fant sist mandag:
Tenk deg at du tar en bjelle,
og at du slår den med en hammer.
Hva skjer? Den ringer.
Men hvis du venter, falmer ringingen
og den falmer og falmer
til du ikke lengre merker den.
Det tidlige universet var utrolig tett,
som metall, mye tettere,
og hvis du slo den, ville den ringe.
men den ringingen ville være
strukturen til romtid,
og hammeren ville vært kvantemekanikk.
Det dem fant sist mandag
var bevis for den ringingen
av romtid i det tidlige universet,
det vi kaller gravitasjonsbølger
fra den fundamentale tiden,
og dette er hvordan dem fant bølgene.
Disse bølgene har falmet for lenge siden.
Hvis du går en tur,
så vrir ikke kvantestrengene i deg.
Disse gravitasjonsbølgene i romtiden
er praktisk talt helt usynlige.
Men tidlig, da universet lagde
den siste gløden,
lagde gravitasjonsbølgene
små vridninger i strukturen
til lyset vi kan se i dag.
Så ved å stirre inn i nattehimmelen, dypere og dypere --
faktisk, disse karene brukte 3 år på sydpolen
til å se rett opp igjennom det kaldeste, klareste,
reneste luften dem kunne finne.
Stirret dypt inn i nattehimmelen og studerte
den falmede gløden og lette etter de små vridningene
som er symbolet, signalet
av gravitasjonsbølger,
av ringingen i det tidlige universet.
Og sist mandag ble det annonsert
at dem hadde funnet det.
Og det som er så spektakulært ved det,
for meg
er ikke bare ringingen,
selv om det er utrolig kult.
Det som er helt utrolig for meg,
grunnen til at jeg står på scenen, er fordi
det forteller oss noe om det tidlige universet.
Det forteller oss at vi
og alt rundt oss
er egentlig en stor boble --
og dette er idéen bak (kosmisk-)inflasjon—
en stor boble omsluttet av noe annet.
Dette er ikke et avgjørende bevis for inflasjon,
men alt som ikke er inflasjon som forklarer dette
vil se likt ut.
Dette er en teori, en idé,
som har vært kjent lenge,
og vi trodde ikke vi noen gang ville få se det.
For gode grunner, trodde vi ikke at vi ville se
gode beviser, og dette er gode beviser.
Men den sprøe idéen er at
vår boble er bare en boble
i en mye større, turbulent kokekar av universgreier.
Vi kommer aldri til å se det som er utenfor,
men ved å gå til sydpolen
og tilbringe tre år til å studere
strukturen av nattehimmelen,
kan vi kanskje oppdage
at vi antakeligvis er i et univers
som ser litt slik ut.
Og det er utrolig for meg.
Tusen takk.
(Applaus)