Finn opp leksikonspillet på nytt

Trigget av at Encyclopaedia Britannica slutter å publisere på trykk, gjenoppliver dikteren Rives et spill fra sin barndom. På TEDxSummit i Doha tar Rives oss på en sjarmerende tur gjennom tilfeldige (og mindre tilfeldige) biter av menneskelig kunnskap: fra Chimborazo, punktet lengst unna Jordas midtpunkt, til Astrosjimpen Ham, den første sjimpansen i verdensrommet.

For en måned siden kunngjorde
Encyclopaedia Britannica

at de ikke lenger går på trykk

etter 244 år.
Jeg ble litt nostalgisk av det,

Jeg spilte et spill med det enorme
leksikonet på biblioteket i min hjemby

da jeg var en gutt

på omtrent 12 år.

Og jeg lurte på om jeg kunne
oppdatere dette spillet,

ikke bare for moderne metoder,

men for moderne meg.

Så jeg prøvde.

På et nettleksikon,

Wikipedia, ga jeg inn ordet "Jorden".

Du kan starte hvor som helst.
Jeg valgte "Jorden".

Spillets første regel er nokså enkel.

Du må bare lese artikkelen

frem til du finner noe du ikke vet,

og helst noe ikke faren din vet heller.

Og i dette tilfelle fant jeg
veldig fort frem til dette:

Det fjerneste punktet
fra jordens midtpunkt

er ikke toppen av Mount Everest,
slik som jeg trodde,

det er toppen av dette fjellet:
Mount Chimborazo i Ecuador.

Jorden snurrer, selvfølgelig,
mens den reiser rundt sola,

slik at jorden buler litt rundt midten,

slik noen jordboere gjør.

Og selv om Mount Chimborazo ikke er
det høyeste fjellet i Andes,

er det bare én grad unna ekvator,

det rir på denne bulen,
slik at toppen av Chimborazo

er det punktet på Jorden som er
lengst unna Jordas midtpunkt.

Og det er en morsom ting å si.

Så jeg bestemte

at dette ville bli spillets navn,

eller mitt nye utrop.

Det kan brukes hos TED.

Chimborazo, ikke sant?

Som om "eureka" og "bingo"
hadde fått barn.

Det visste jeg ikke;

det er ganske kult.

Chimborazo!

Den neste spilleregelen er også
ganske enkel.

Du må bare finne et annet begrep
og slå det opp.

I gamle dager måtte man ta ut et bind

og bla gjennom det alfabetisk,

kanskje bli avsporet,

det var gøy.

Nå finnes det hundrevis av lenker
å velge mellom.

Jeg kan gå hvor som helst i verden.

Ettersom jeg allerede var i Ecuador

bestemte jeg meg for
å klikke på ordet "tropisk".

Dette førte meg til dette
våte og varme tropebåndet

som omringer Jorda.

Det er Krepsens vendekrets i nord og

Stenbukkens vendekrets i sør,

det visste jeg,

men jeg var forbauset over
å lære dette lille faktum:

Dette er ikke kartografiske linjer,

ikke breddegrader eller grenser mellom land,

det er astronomiske fenomener
forårsaket av Jordas tilt,

og de forandrer.

De beveger seg, de går opp, de går ned.

I årevis har Krepsens vendekrets og
Steinbukkens vendekrets

holdt på å jevnt drive mot ekvator

i en hastighet av 15 meter i året,

og ingen hadde sagt fra.

Det visste jeg ikke.

Chimborazo!

For å holde spillet gående må jeg bare
finne et nytt begrep og slå det opp.

Ettersom jeg allerede er i tropene,
valgte jeg "tropisk regnskog".

Kjent for sitt mangfold,
menneskelig mangfold.

Det finnes fremdeles mange titalls stammer
på Jorden som vi ikke har kontakt med.

De er overalt på jordkloden, men
nesten alle lever i tropiske regnskoger.

Dette er det eneste stedet du kan gå
for tiden uten at noen blir din FB-venn.

Lenken jeg klikket på var eksotisk
i starten, så ble den totalt mystisk.

Her nevnes leopard, ringhalet nesebjørn,
pilgiftfrosker og kongeboa, og så

coleoptera

som viser seg å være biller.

Jeg klikket på dette med hensikt,

men hadde jeg havnet der ved en feil -

forresten: for bandet,
se under "The Beatles",

for bilen se "Volkswagen Beetle",

men jeg er her for "beetle beetles",
ordentlige biller.

Dette er den mest fremgangsrike ordenen
på planeten vår så langt.

Et sted mellom 20 og 25 prosent
av alle livsformer på planeten vår,

inkludert planter, er biller.

Neste gang du er i dagligvarebutikken

bør du se på de fire mennesker
som står foran deg i køen.

Statistisk sett er én av dere en bille.

Og hvis det er deg, så er du
forbausende godt tilpasset.

Det finnes plyndrebiller, som plukker
kjøttet fra beina på museer.

Det finnes rovbiller
som angriper andre insekter

og som vi synes ser nokså søte ut.

Det finnes biller som
ruller små møkkballer

over lange avstander gjennom ørkenen
som fôr til sine små.

Dette minnet oldtidens egyptere
om deres gud Khepri,

som fornyer solas ball hver morgen.

Det er slik den møkkerullende skarabideren

ble til den hellige skarabideren på
brystplata til farao Tutankhamon.

Biller har den mest romantiske flørten
i dyreriket.

Ildfluer er ikke fluer,
ildfluer er biller.

Ildfluer er coleoptera,
og de kommuniserer på andre måter også.

Som min neste lenke:

feromonenes kjemiske språk.

Siden om feromonene førte meg til en video
av en kråkebolle som hadde sex.

Jepp.

(Latter)

Og lenken til afrodisiakum.

Det er noe som øker seksualdriften,

muligens sjokolade.

Det finnes en komponent i sjokolade
som heter fenetylamin

som kan være et afrodisiakum.

Men som artikkelen sier:
På grunn av

nedbrytning av enzymer

er det usannsynlig at fenetylamin vil nå
hjernen din hvis du svelger det.

Så de som bare spiser sjokoladen:
må kanskje begynne å eksperimentere.

Lenken jeg klikket på her,

"sympatisk magi", mest fordi jeg forstod
meningen av begge ordene.

Men ikke hva de betyr sammen.

Jeg liker sympati. Jeg liker magi.

Klikker jeg på¨"sympatisk magi"

får jeg sympatisk magi og voodoo-dukker.

Her har gutten i meg flaks igjen.

Sympatisk magi er imitasjon.

Imiterer du noe, har du
kanskje innflytelse på det.

Det er ideen bak voodoo-dukker,
og muligens også hulemalerier.

Lenken til hulemalerier fører meg til
den eldste kunsten kjent til mennesker.

Jeg hadde gjerne sett Google maps
i noen av disse hulene.

Vi har ti-tusener år gammel kunst.

Vanlige temaer over hele kloden er store
ville dyr og omrisser av menneskehender,

vanligvis venstre hånd.

I tusenvis av år har vi vært
mest høyrehendte,

så selv om jeg ikke har peiling hvorfor en
paleolitisk person skulle tegne hånda si

eller blåse pigment på det fra et rør,

kan jeg godt forestille meg,
hvordan han gjorde det.

Og jeg tror ikke at det er så veldig
forskjellig fra vår egen lille hånd-avatar

akkurat der som jeg vil bruke nå
for å klikke på begrepet "hånd",

gå til siden "hånd", der jeg fant den
morsomste, og muligens den pinligste,

informasjonsbiten på lenge.
Helt enkelt dette:

Baksiden av hånda kalles
formelt "opisthenar".

Det er pinlig ettersom, frem til nå,

hver gang jeg har sagt "jeg kjenner det
som baksida av hånda mi"

har jeg egentlig sagt:
"Jeg kjenner dette veldig godt,

jeg bare vet ikke hva det
egentlig heter, ikke sant?"

Og lenken jeg klikket på her,

nåvel, lemurer, apekatter og sjimpanser
har en liten opisthenar.

Jeg klikker på sjimpanse, og jeg får opp
vår nærmeste genetiske slektning.

Pantroglodytes, som vi kaller ham,
betyr "huleboer".

Men han er ikke det.

Han bor i regnskoger og på savanner.

Det er bare at vi alltid tenker på
han som en som henger etter oss,

evolusjonsmessig eller på en annen måte
kryper opp på oss,

og i noen tilfeller er han
på stedet før oss.

Som min neste lenke, den nærmest
uimotståelige lenken, Astrosjimpansen Ham.

Jeg klikker på ham, og jeg trodde
at sirkelen ville lukke seg to ganger.

Han er født i Kamerun,

klask i midten av mitt trope-kart,

og hans skjelett endte opp i Smithsonian
museum og ble plukket ren av biller.

Mellom disse to landemerker i Hams liv

fløy han i verdensrommet.

Han opplevde vektløshet og tilbakevending

flere måneder før
det første mennesket gjorde det,

den sovjetiske kosmonauten Yuri Gagarin.

Når jeg klikker på sida til Yuri Gagarin,

får jeg opp denne karen som var
forbausende kortvokst,

men en gigantisk helt.

Høyeste estimater, sovjetiske estimater,
beregnet karen til å være 1,65 meter,

det er lavere enn maksimalt 5,5 fot,

muligens ettersom han
ble feilernært som barn.

Tyskerne okkuperte Russland.

En nazi-offiser tok over husholdningen
til Gagarin-familien,

og han og hans familie bygget og bodde
i en hytte av jord.

Mange år senere vokste gutten
fra denne trange jordhytta opp

til å bli mannen i denne trange kapselen

på toppen av en rakett

som meldte seg frivillig
til å bli skutt ut i verdensrommet,

det aller første mennesket til å virkelig
fysisk forlate denne planeten.

Og ikke bare forlot han den,

han sirklet rundt den en gang.

Femti år senere, som en hyllest,

synkroniserte International Space Station,
som fremdeles er der oppe den dag i dag,

sin bane med Gagarins bane,

på eksakt den samme tiden på døgnet,

og filmet det,

så du kan gå på Internett og se
over 100 minutter

av det som må ha vært
en fortryllende ferd,

muligens en ensom ferd,

det første menneske til å
noensinne se noe slikt.

Og når du har fått sett nok,

kan du klikke på en annen link.

Du kan komme tilbake til Jorda.

Du kommer tilbake til der du startet.

Du kan avslutte spillet.

Du må bare finne ett faktum til
som du ikke visste.

Og selv havnet jeg raskt på dette:

Jorda har en toleranse av omtrent 0,17 %
fra referanse-rotasjonsellipsoiden,

hvilket er mindre enn de 0,22 % som
er tillatt i biljardkuler.

Det er den type faktum jeg
ville ha elsket som gutt.

Jeg fant det selv.

Det inneholder noe matte jeg kan regne på.

Jeg er ganske sikker på at far
ikke vet det.

Det betyr at hvis du kunne krympe Jorda
til størrelsen av en biljardkule,

hvis du kunne ta planeten Jorda,
med all dens fjelltopper og huler

og regnskoger, astronauter og ukjente
stammer og sjimpanser og voodoo-dukker,

ildfluer, sjokolade, sjøvesener som elsker
i det dype blå havet,

du bare krymper dette til
størrelsen av en biljardkule,

så ville den være like glatt
som en biljardkule,

sannsynligvis en biljardkule med
en liten utbulning rundt midten.

Det er ganske kult.

Det visste jeg ikke.

Chimborazo!

Takk.

(Applaus)