Hva er depresjon? - Helen M. Farrell

Depresjon er den viktigste årsaken til uførhet i verden; i USA sliter nesten 10 prosent av den voksne befolkningen med sykdommen. Men ettersom det er en psykisk sykdom, kan det være mye vanskeligere å forstå enn, for eksempel, høyt kolesterol. Helen M. Farrell undersøker symptomene til depresjon og behandlingsmetodene og gir noen tips om hvordan du kan hjelpe venner som lider.

Leksjon ved Helen M. Farrell, animasjon ved Artrake Studio.

Depresjon er den viktigste årsaken
til uførhet i verden.

I USA sliter

nær 10% av de voksne
med depresjon.

Men fordi det er en psykisk sykdom,

kan det være vanskeligere å forstå
enn f.eks. høyt kolesterol.

En grunn til forvirringen
er forskjellen mellom å lide av depresjon

og å bare føle seg deprimert.

Nesten alle føler seg nedstemt
fra tid til annen.

Å få dårlige karakterer,

miste jobben,

krangle,

selv en regnfylt dag
kan medføre tristhet.

Noen ganger finnes det ingen utløser.

Det kommer som fra ut av det blå.

Så forandres forholdene,

og tristheten forsvinner.

Klinisk depresjon er annerledes.

Det er en medisinsk lidelse

og den forsvinner ikke
bare fordi du vil det.

Den varer i minst
to uker sammenhengende

og har en stor påvirkning
på ens evne til å jobbe,

leke

eller elske.

Depresjon kan ha mange
forskjellige symptomer:

nedstemthet,

mangel på interesse
i ting du vanligvis nyter,

endringer i matlysten,

føle seg verdiløs eller
ekstremt skyldig,

å sove enten for mye eller for lite,

dårlig konsentrasjonsevne,

rastløshet eller treghet,

slapphet,

eller tilbakevendende selvmordstanker.

Om du har minst fem
av disse symptomene,

i følge psykiatriske retningslinjer,

er du kvalifisert til diagnosen depresjon.

Og det handler ikke bare om
atferdssymptomer.

Depresjon er fysisk synlig
inne i hjernen.

Til å begynne med

finnes det endringer som
er synlige med det blotte øye

og med røntgen.

Det er blant annet reduserte frontallapper
og hippocampus-volum.

På mikro-nivå

er depresjon assosiert med
et par ting:

den unormale transmisjonen eller
uttømmingen av visse nevrotransmittere,

spesielt serotonin, noradrenalin
og dopamin,

avstumpede circadiane perioder

eller spesifikke endringer i REM- og
langsom-bølge-deler av din søvnsyklus

og hormonforandringer

slik som høy kortisol og deregulering
av skjoldbruskkjertelhormoner.

Men hjerneforskere har ikke
dannet seg et helhetlig bilde

av årsakene til depresjon.

Det virker å ha å gjøre med en kompleks
interaksjon mellom gener og miljø,

men vi har ikke noe diagnostisk verktøy

som kan forutsi med nøyaktighet hvor
og når det vil dukke opp.

Og ettersom depresjonssymptomer
ikke er håndgripelige

er det vanskelig å vite hvem som kan
se bra ut men egentlig strever.

Ifølge National Institute of
Mental Health

bruker mennesker som strever
med mental sykdom i gjennomsnitt

ti år før de ber om hjelp.

Men det finnes effektive behandlinger.

Medisiner og terapi utfyller hverandre
når det gjelder å øke hjernekjemikalier.

I ekstreme tilfeller er
elektrokonvulsiv terapi,

som ligner et kontrollert anfall
i pasientens hjerne,

også veldig hjelpsom.

Andre lovende behandlinger,

som transkranial magnetisk stimulering,

blir også undersøkt.

Så hvis du kjenner noen
som strever med depresjon,

oppmuntre dem, mildt, til å oppsøke
noen av disse muligheter.

Du kan også tilby
å hjelpe med visse oppgaver,

som å slå opp terapeuter i området,

eller lage en liste av spørsmål
å stille legen.

Til noen som lider av depresjon

kan disse første stegene
virke uoverkommelige.

Hvis de føler skyld eller skam,

kan du påpeke at depresjon
er en medisinsk tilstand,

akkurat som astma eller diabetes.

Det er ikke noen svakhet
eller noe personlighetstrekk,

og de bør ikke forvente å bare
komme seg over det

like lite som en kan komme over
en brukket arm med bare viljestyrke.

Om du ikke har opplevd
depresjon selv,

må du unngå å sammenligne
med tider der du følte deg nedstemt.

Å sammenligne det de opplever med
normale, midlertidige følelser av tristhet

kan føre til at de føler seg skyldige
for at de strever.

Bare å snakke åpent
om depresjon kan hjelpe.

Forskning viser at å spørre noen
om selvmordstanker

reduserer risikoen for selvmord.

Åpenhet rundt psykisk sykdom
reduserer stigmaet

og gjør det lettere å be om hjelp.

Og jo flere søker behandling,

jo mer kan forskere lære
om depresjon,

og jo bedre vil behandlingene bli.