Hverdagens lederskap

Vi har alle forandret noens liv - vanligvis uten å engang vite det. I denne morsomme seansen, ber Drew Dudley oss om å feire lederskap som en hverdagslig handling som endrer andres liv. (Filmet på TEDxToronto.)

Hvor mange av dere er helt komfortabel

med å kalle deg selv en leder?

Jeg har stilt spørsmålet over hele landet,

og uansett hvor jeg stiller det,

er det mange som ikke rekker opp handa.

Jeg synes at vi
har gjort lederskap

til noe større enn oss selv.

Vi har gjort det til å forandre verden.

Vi har tatt tittelen "leder"

og behandler den som noe
som vi en gang skal fortjene.

Men å gi den til oss selv akkurat nå,

betyr et nivå av arroganse eller
kjepphøyhet vi ikke er komfortabel med

Og jeg bekymrer meg
for at vi bruker så mye tid

på å feire fantastiske ting
som nesten ingen kan klare

at vi blir overbevist om at det er
det eneste verdt å feire.

Vi begynner å nedvurdere det
vi kan gjøre hver dag

Vi tar øyeblikk der vi
virkelig er en leder

og vi anerkjenner ikke oss selv
eller lar det føles bra.

De siste 10 årene
har Jeg har vært så heldig

å jobbe med folk som har hjulpet meg
å redefinere lederskap

på en måte som har
gjort meg lykkeligere.

På min korte tid i dag

vil jeg dele med dere en historie
som antagelig er ansvarlig

for den redefineringen.

Jeg gikk på en liten skole

Mount Allison University
i Sackville, New Brunswick

Og på min siste dag der
kom en jente bort til meg og sa:

"Jeg husker første gangen jeg møtte deg."

Så fortalte hun en historie
som hadde hendt fire år tidligere:

"På den dagen,
før jeg startet på universitetet,

var jeg på hotellrommet
med min mor og far.

Jeg var så redd og overbevist om
at jeg ikke kunne gjøre dette,

at jeg ikke var klar for universitetet
at jeg brøt ut i tårer

Mor og far var fantastisk

De sa: "Vi vet at du er redd,
men la oss gå i morgen

gå på første dag, og hvis du på noe punkt
føler at du ikke kan gjøre det

bare si det,
så tar vi deg med hjem

Vi elsker deg uansett"

Hun sa: "Så jeg gikk neste dag.

Jeg sto i kø for registrering,

så meg rundt og bare visste at
jeg ikke klarte det; jeg var ikke klar

Jeg visste jeg måtte slutte

Jeg tok avgjørelsen
og med det samme,

kom en fantastisk følelse
av fred over meg.

Jeg snudde meg til mor og far for
å fortelle at vi måtte dra hjem

i det samme, kom du ut av
bygningen til studentforeningen

i den dummeste hatten
jeg hadde sett i mitt liv."

(Latter)

"Det var fantastisk.

Og du hadde et stort skilt med Shinerama"-

støtteforening for Cystisk Fibrose

som jeg jobbet for,

"Og du hadde en bøtte med kjærlighet-på-pinne.

Du ga kjærlighet-på-pinne til de i køen

og snakket om Shinerama

Plutselig, kom du til meg,
og du bare stoppet.

Og du stirret. Det var skummelt"

(Latter)

Denne jenta vet hva jeg snakker om.

(Latter)

"Så så du på han ved siden av meg,
smilte og tok ut en kjærlighet-på-pinne av bøtta,

holdt den fram mot ham og sa,

Du må gi denne til den vakre
kvinnen ved siden av deg"

Hun sa: "Jeg har aldri
sett noen bli så flau

Han ble pionrød,
han kunne ikke engang se på meg

Han bare holdt
kjærlighet-på-pinnen ut sånn her."

(Latter)

"Jeg synes så synd på ham
at jeg tok kjærlighet-på-pinnen.

Straks jeg gjorde det, fikk du
et alvorlig uttrykk,

så på mor og far og sa:
´Se på det! Se på det!

Første dagen hjemmefra,

og allerede tar hun imot
godteri fra fremmede?"

(Latter)

Hun sa: "Alle mistet det.

I alle retninger begynte alle le.

Jeg vet dette er teit, og jeg vet ikke
hvorfor jeg forteller dette,

men i det øyeblikket da alle lo,
visste jeg at jeg ikke burde gi opp.

Jeg var der jeg var ment å være;
jeg visste jeg var hjemme

Siden har jeg ikke snakket med deg
en eneste gang på fire år.

Men, jeg hørte at du skal dra,
og jeg måtte fortelle deg at

du har vært en viktig
person i livet mitt

Jeg vil savne deg. Lykke til.

Og så gikk hun, og jeg er målløs

Hun går to meter, snur seg,
smiler og sier:

"Du burde vite dette også: jeg dater
fortsatt den fyren, fire år senere.

(Latter)

Halvannet år etter jeg flyttet til Toronto

fikk jeg invitasjon til bryllupet deres

(Latter)

Ironien er: Jeg husker det ikke.
Jeg har ingen minner om det øyeblikket.

Jeg har søkt i minnebanken.

Det var artig, jeg burde huske å ha
gjort det, men jeg husker det ikke

Det var en øyeåpner, et
forandrende øyeblikk for meg.

Tenk, kanskje den største
innflytelsen jeg har hatt på noens liv,

noe som fikk en kvinne gå bort
til en fremmed fire år senere og si

"Du har vært en viktig person i mitt liv,"

var et øyeblikk jeg ikke engang husket

Hvor mange her har
et kjærlighet-på-pinne-øyeblikk?

et øyeblikk der noen sa eller gjorde noe

som du føler gjorde ditt liv bedre?

OK. Hvor mange har fortalt
den personen det?

Hvorfor ikke?

Vi feirer bursdager,

og alt du trenger å gjøre,
er å ikke dø på 365 dager.

(Latter)

Likevel lar vi noen som
har gjort vårt liv bedre

gå rundt uten å vite det.

Hver eneste av dere
har vært katalysator

for et kjærlighet-på-pinne-øyeblikk

Du har gjort noens liv bedre
med noe du sa eller gjorde.

Hvis du ikke tror det,

tenk på alle hendene som
ikke kom opp da jeg spurte

Du er bare en av de som
ikke har fått vite det

Det er skremmende å tenke på
seg selv som så mektig,

skremmende å tenke at
vi kan bety så mye for andre.

Så lenge vi gjør lederskap til
noe større enn oss

Så lenge vi holder lederskap
utenfor oss selv

og gjør det til å forandre verden,

har vi en grunn til ikke
å forvente det hver dag,

fra oss selv, og fra hverandre.

Marianne Williamson sa: "Vår største
frykt er ikke at vi er utilstrekkelig.

Men, at vi er umåtelig mektig.

Det er vårt lys og ikke mørket
som skremmer oss."

Min oppfordring til handling er at
vi skal komme over vår frykt

for den ekstraordinære kraften
vi kan være i andres liv.

Vi må komme over det
så vi kan komme videre,

slik at våre småsøsken og en dag våre barn

kan se og verdsette

innflytelsen vi alle kan ha
på hverandres liv,

mer enn penger, makt og titler
og innflytelse

Vi må redefinere lederskap
til kjærlighet-på-pinne-øyeblikk

Hvor mange vi lager
hvor mange vi merker,

hvor mange vi gir videre
og hvor mange vi takker for.

Fordi vi har fått lederskap
til å handle om å forandre verden,

og det er ingen verden

Bare 6 milliarder forståelser av den

Og hvis du endrer en persons
forståelse av den,

forståelsen av hva de er istand til,

hvor mye folk bryr seg om dem,

forståelsen av hvor mektig
forandringsagent

de kan være i verden,

har du endret alt.

Og hvis vi forstår lederskap slik,

jeg tror at hvis vi kan redefinere
lederskap slik,

Tror jeg vi kan forandre alt,

Det er en enkel ide,
men ikke liten.

Takk for at jeg fikk dele dette
med dere i dag