En artists kompromissløse blikk på rasevold

Konseptuell artist og TED Fellow Sanford Biggers bruker malerier, skulpturer, video og opptredener til å igangsette utfordrende samtaler om historien og traumene til det svarte Amerika. Bli med ham når han forklarer detaljene rundt to av hans utrolige verker og forklarer bakgrunnen for motivasjonen bak kunsten sin. "Bare gjennom mer gjennomtenkt dialog om historie og rase kan vi utvikle oss som individer og samfunn", sier Biggers.

Som konseptuell kunstner

leter jeg etter den kreative gnisten som
kan skape interessante utvekslinger.

Jeg gjør det gjennom billedkunst, skulptur
video og performance.

Men uavhengig av format

er historie og dialog to av mine
favorittmaterialer.

I 2007 skapte jeg "Lotus",

en, i diameter to og en halv meter

og nesten 300 kg tung fremstilling i glass
av en lotusblomst.

I buddhismen er lotusen et symbol på
trancendens

og renhet i sinn og ånd.

Men et nærmere blikk på min lotusblomst

avslører at hvert kronblad er et
tverrsnitt av et slaveskip.

Dette ikoniske diagrammet ble hentet
fra en britisk håndbok i slaveri

og senere brukt av slaverimotstandere
for å vise slaveriets grusomhet.

I USA liker vi ikke å snakke om slaveri,

og vi ser heller ikke på slaveriet
som en global industri.

Men ved å bruke dette buddhistiske symbolet,

håper jeg å gjøre historien og traumene til
de svartes Amerika universelle

og overførbare

som utgangspunkt for samtaler om vår felles fortid.

I skapelsen av "Lotus"
skar vi ut over 6000 figurer.

Og dette ledet senere til en bestilling
fra New York by

på å skape en åtte og en halv meter
høy versjon i stål

som en permanent installasjon
ved Eagle Academy for Young Men,

en skole for svarte og latinamerikanske
studenter,

de to gruppene som er mest berørt av
denne historien.

De samme to gruppene er også dypt berørt
av et nyere fenomen,

men la meg forlate temaet litt.

Jeg har samlet afrikanske trefigurer

fra souvenirbutikker og loppemarked
verden rundt.

Deres opphav og ekthet kan klart
diskuteres,

men folk tror at disse er gjennomsyret
av en kraft

eller til og med magi.

Jeg har ikke funnet noen måte å
bruke dette i mitt eget arbeid før nå.

(Pistolskudd)

Siden 2012 har verden vært vitne til
drapene på Trayvon Martin,

Michael Brown, Eric Garner,
Sandra Bland, Tamir Rice

og bokstavelig talt talløse andre
ubevæpnete svarte innbyggere

begått av politiet,

som ofte blir løslatt ustraffet.

Til minne om disse ofrene

og alle de gangene selv jeg,

en lovlydig, Ivy League-professor,

har blitt siktet på med våpen og krenket
av politiet,

skapte jeg dette kunstverket
som rett og slett heter "BAM".

Det var viktig for meg å viske ut
identiteten til disse figurene,

for å gjøre dem alle like ansiktsløse
og lettere å overse.

For å oppnå dette dypper jeg dem i en
tykk, brun voks

før jeg tok dem med på skytebanen

og ga dem ny form med skudd av kuler.

Det var gøy

å leke med store våpen og
videokameraer med rask bildefrekvens.

Men min ærbødighet for disse figurene
holdt meg fra avtrekkeren,

fordi det på en måte føltes som
om jeg skjøt mot meg selv.

Det endte med at kameramannen min,
Raul, fyrte av skuddene.

Så tok jeg fragmenter av disse

og laget former,
og støpte dem først i voks

og til slutt i bronse
som bildet du ser her,

som bærer preg av dets voldelige
tilblivelse

som krigsskader eller arr.

Da jeg nylig viste mitt arbeide i Miami,

sa en kvinne at hun følte hvert skudd
treffe henne i sjelen.

Men hun følte også at disse kunstverkene

var minner om disse drapsofrene

så vel som andre ofre for rasistisk vold
gjennom amerikansk historie.

Men "Lotus" og "BAM" omfatter mer
enn bare amerikansk historie.

Ved utstillingen i Berlin i fjor,

spurte en filosofistudent meg hva som
var foranledningen til disse drapene.

Jeg viste ham et bilde av et
postkort av en lynsjing

fra tidlig 1900-tall

og minte ham på at disse drapene har
pågått i mer enn 500 år.

Men det er bare gjennom spørsmål
som hans

og mer gjennomtenkt dialog
om historie og rase

vi kan utvikle oss som individer
og samfunn.

Jeg håper min kunst skaper et trygt rom

for denne type ærlig utveksling

og en mulighet for folk til å engasjere
hverandre

i en virkelig og nødvendig samtale.

Takk for meg.

(Applaus)