Å puste lykke / Emma Seppälä / TEDxSacramento

Du eier allerede verktøyet du trenger for å kontrollere din egen lykke. Emma Seppälä utforsker vitenskapen bak hvordan du kan utnytte din sinnstilstand og hvordan dette til slutt kan føre til suksess.

"Takk for at du ga meg livet mitt tilbake," sa en veteran som var blitt hjulpet av Emma Seppälä, Ph.D., til å overvinne trauma i et forskningsprosjekt som brukte utradisjonelle måter å hjelpe krigsveteraner å takle posttraumatisk stresslidelse. I sin nye bok, The Happiness Track, deler Dr. Seppälä hvordan man kan bruke vitenskapen av lykken i livet for å akselerere suksess. (www.emmaseppala.com/book). Det viser seg at lykken er ikke fult så flyktig som det så ut til å være. Ved hjelp av funn fra kognitiv psykologi og nevrovitenskap forenkler Dr. Seppälä lykken slik at alle kan nyte den. Som Vitenskapsdirektør av Stanford Universitys "Center for Compassion and Altruis Research and Education" er Dr. Seppälä en ledende ekspert på helsepsykologi, velvære og motstandsdyktighet." Hun bidrar ofte til Harvard Business Review, Psychology Today og Scientific American Mind. Hun er grunnlegger og sjefsredaktør til Fulfillment Daily, en nettavis viet til vitenskapen om lykke.

Hei alle sammen.

Med en Mastergrad
fra Stanford University,

og nå også som psykolog og forsker,

har jeg bestandig vært forbauset
over hvor vakker campus var,

sola som bader campus hver dag,

og de fantastiske vitenskapsmenn
som omringer oss.

Jeg har derimot også vært
forferdet over en annen ting:

Jeg ser ofte at studentene
har det fælt, de er engstelige,

det finnes så mye stress.

Mitt første år på Mastergradsstudiet,
var det tre selvmord på campus.

Som svar på dette startet
min kollega Carole Pertofsky,

leder for Health Promotion, og jeg
et kurs i 'Lykkens vitenskap'

i håp om å øke velværen
på en eller annen måte.

En dag kom en av studentene
frem til Carole etter kurset og sa:

"Jeg må slutte.

Dette kurset går mot
alt annet jeg har lært."

Carole spurte: "Hva mener du?"

Studenten sa: "Foreldrene mine sa til meg
at jeg måtte bli veldig fremgangsrik.

Og da jeg spurte dem:
"Hvordan blir jeg fremgangsrik?"

sa de: "Du må jobbe veldig, veldig hardt."

Da studenten gikk tilbake og spurte dem:

"Hvordan vet jeg at jeg jobber hardt nok?"

sa foreldrene hennes:
"Når du lider."

(Latter)

Det kan virke veldig sjokkerende,

og likevel har vi alle til en viss grad
kjøpt denne misforståelsen.

Det finnes en misforståelse om at,
for å være fremgangsrik,

må vi ofre
eller i hvert fall utsette lykken vår.

Spesielt finnes det ideen

at du ikke kan oppnå suksess
uten stress.

Jeg tror at du ville være enig med meg
at denne ideen er ganske utbredt.

Mitt forskningsområde er vitenskapen

om lykke, velvære,
oppfyllelse og motstandsdyktighet.

Jo mer jeg fordypet meg i faglitteraturen,
desto mer så jeg at vi tar helt feil.

Mens vi sikkert ikke kan kontrollere

mengden av stress vi blir konfrontert med,

vi kan ikke kontrollere trykket
vi blir konfrontert med,

enten det er profesjonelt eller personlig,

vi kommer alle til å oppleve
livets stressfaktorer.

Vi har gjort det før,
og vi kommer til å gjøre det fremover.

Det er ikke mye vi kan gjøre med det.

Likevel er det en ting vi kan kontrollere:
vår sinnstilstand.

Jeg har jobbet med de mest
stressete mennesker i vårt samfunn -

veteraner som kommer tilbake
fra Irak og Afghanistan med trauma.

Disse unge menn og kvinner,
som dere sikkert har hørt om,

lever i en konstant
kjemp-eller-flykt-tilstand.

Det er som om denne stressresponsen
ikke er blitt slått av.

Som følge klarer de ikke å sove.

De har mareritt hvis de faktisk
klarer å ta en liten lur.

På dagtid får de tilbakeblikk.

De kan kjøre bil på motorveien

og få tilbakeblikk av
å være tilbake i kamp.

De har vanskeligheter
i relasjoner med andre mennesker,

og de har vanskelig for å beholde en jobb,

for å ikke snakke om å gå på skole.

En ting vi ser i faglitteraturen

er at terapi og farmasøytiske midler
som de får tilbudt

i mange tilfeller ikke virker,

og i mange tilfeller
er de uakseptable for veteranene

som misliker bivirkningene
eller som ikke liker behandlingene.

Så vi ønsket å gjøre noe helt nytt,

og derfor passer vi inn
i dette TEDx-temaet "What's New",

men samtidig er det urgammelt.

Det er faktisk noe
du gjør akkurat nå: pusting.

Pusten er den eneste autonomiske
funksjonen som du faktisk kan styre.

Det er vanskeligere å kontrollere,
for eksempel, pulsen din,

men pusten er noe du kan kontrollere

av egen vilje, hvis du vil.

Når du puster inn, øker pulsen din,

og når du puster ut,
blir den lavere.

Når du puster inn, får du mer energi,
og når du puster ut, slapper du av.

Hvis du gjør pusten dypere,
hvis du gjør den langsommere,

og særlig hvis
du forlenger utpustene dine,

blir pulsen din lavere,
blodtrykket ditt blir lavere,

og du tapper inni
ditt parasympatiske nervesystem,

det motsatte av kjemp-eller-flykt:
hvil-og-fordøy-nervesystemet

som roer ned hele systemet ditt.

Et annet veldig interessant faktum
angående pusten

er hvor tett den er knyttet
til følelsene våre.

Du har sikkert lagt merke til
at på dager der du føler deg engstelig,

kan pusten din være
veldig kort og overfladisk;

det samme skjer når du er veldig sint.

Hvis du ser på noen som er veldig glad,

små barn som løper
gjennom sprinkleranlegget,

kan du se hvor dypt de puster,

du kan praktisk talt se
hvordan magen deres beveger seg.

Andre eksempler er hulking og latter.

Dette er åpenbare måter

der pusten vår
er knyttet til våre følelser.

Psykologen Pierfilippo
gjorde en veldig interessant undersøkelse.

For å studere dette fenomenet
inviterte han deltakeret til laboratoriet,

og han ba dem om å kalle frem
visse følelser i seg selv;

følelser som lykke,
tristhet, og så videre.

Han observerte hvor dypt de pustet,

han så på lengden av pusten deres

for å fastslå om det fantes
et visst pustemønster

som var i samsvar med følelsen.

Og se der, han fastslo at
det finnes et unikt fotspor

til hver følelse
når det gjelder pustemønster.

Den andre delen av undersøkelsen
var den mest interessante.

Han inviterte totalt forskjellige
mennesker til laboratoriet sitt,

og den eneste instruksen
han ga dem var å puste

på måten som var i samsvar med følelsen.

Pustemønstrene han hadde observert
i den første delen av undersøkelsen,

instruerte han deltakerne å gjøre,

og etterpå spurte han dem:
"Hvordan føler du deg?"

Dere kan nok tenke dere,
hva han oppdaget.

Han oppdaget at
de begynte å føle følelsene

som tilsvarte pustemønsteret.

Dette er faktisk revolusjonært.

Vi har alle hatt intense følelser,

og vi vet hvor utfordrende det er
å snakke oss ut av disse følelser.

Du kan si: "Slapp av, slapp av,"
eller "Ikke vær så sint, ta det med ro."

Det er veldig utfordrende
når følelsen er intens.

Det er enda verre når en annen
kommer frem til deg

og de tror at de hjelper deg
ved å si at du må ta det med ro.

(Latter)

Vi inviterte veteraner til laboratoriet,

og halvparten av dem deltok
i et pusteprogram på en uke

kalt Sudarshan Kriya,
forkortet til SKY-meditasjon.

Dette ukeprogrammet --
de kom et par timer per dag,

og de lærte en rekke pusteteknikker,

og mot slutten av uken

hadde angstnivået deres
gått ned til et subklinisk nivå.

De fikk sove igjen.

Da uken var over hadde vi lyst å se
hvor lenge effekten ville vare,

så vi testet dem igjen etter en måned.

Vi fastslo at fordelene vedvarte,
de klarte fremdeles å sove.

De følte seg fortsatt bedre.

Vi testet dem igjen et år senere,

og fordelene hadde vedvart igjen,
hvilket tyder på varig forbedring.

Det ble laget en dokumentarfilm
av undersøkelsen,

"Free the Mind"

der du kan følge livet
til to av veteranene,

og endringene som skjer i livet deres.

En av dem sa:
"Takk for å gi meg livet mitt tilbake."

Han er nå blitt instruktør
og lærer opp andre veteraner.

Det at vi kan bruke pusten vår
til å påvirke vår sinnstilstand

betyr at vi alltid har et verktøy,
uansett omstendighetene;

for å roe oss selv ned
må vi bare bruke det.

Noen av dere har kanskje
en stressende vei til jobben.

Kanskje du ikke liker å sitte i bilen,

du blir mer engstelig
eller iblant sint på folk.

Jake hadde kanskje den mest
stressende veien til jobb

som du kan tenke deg.

Han var marine-offiseren
ansvarlig for det siste kjøretøyet

i en konvoi i Afghanistan.

Alle andre biler
hadde kjørt trygt foran ham.

Men dessverre kjørte kjøretøyet hans
over en IED -

en improvisert eksplosiv innretning.

Det var et veldig stort smell.

Da støvet hadde lagt seg,
så han ned,

og han så at beina hans
var brukket under kneet.

I det øyeblikket
husket han en pusteteknikk

som han hadde lært i en bok som het
"On Combat" ved oberstløytnant Grossman

for unge offiserer.

Boka beskrev en pusteteknikk

der du puster inn
mens du teller til fire,

holder pusten mens du teller fire,
ut mens du teller til fire,

holder mens du teller fire,
som en firkantet pust.

I det øyeblikket husket han det,
og han begynte å puste på denne måten.

Takket være det,
hadde han åndsnærværelsen

til å sjekke mennene sine,
forsikre seg om at de hadde berget.

Han hadde åndsnærværelsen
til å gi ordre for å ringe etter hjelp.

Han hadde åndsnærværelsen

til å legge tourniquet på sine egne ben,
og støtte dem opp,

og først da,
etter at han hadde gjort sin plikt,

etter at han hadde tatt seg av alt,
lente han seg tilbake,

og da besvimte han.

Senere fant han ut at
hvis han ikke hadde hatt åndsnærværelsen,

så hadde han falt i koma,
eller han ville ha forblødd.

Jake var gjest i bryllupet mitt,
han er en venn.

Han går med proteser,
og det er smertefult for ham å stå.

Men på bryllupet mitt så jeg ham danse.

Hvis Jake kan ha åndsnærværelsen
takket være pusten,

så kan vi det òg.

Det er en av de største hemmelighetene,

og jeg håper at du tar den med hjem,

fordi jeg synes virkelig
at dette er en idé det er verdt å dele.

Takk.

(Applaus)