Hva jeg lærte av 2000 nekrologer

Lux Narayan begynner dagen sin med eggerøre og spørsmålet: "Hvem døde i dag?" Hvorfor? Ved å analysere 2000 nekrologer i New York Times over en 20-måneders periode, fant Narayan, med kun få ord, hvordan prestasjon ser ut over en livstid. Her deler han hva de som er foreviget i trykk, kan lære oss om et godt levd liv.

Joseph Keller pleide å jogge
rundt Stanford campus,

og han ble gal av alle damene
som også jogget der.

Hvorfor svingte hestehalene deres
fra side til side på den måten?

Som matematiker gikk han
inn for å forstå hvorfor.

(Latter)

Professor Keller var
nysgjerrig på mange ting:

hvorfor tekanner drypper

eller hvordan meitemarker vrir seg.

Frem til noen måneder siden hadde
jeg ikke hørt om Joseph Keller.

Jeg leste om ham i New York Times,

i en nekrolog.

The Times hadde en halv sides
lederartikkel dedikert til ham,

som du kan tenke deg er beste plassering
for en avis av deres betydning.

Jeg leser nekrologer nesten hver dag.

Konen min, forståelig nok,
synes jeg er ganske morbid

som begynner dagen min med eggerøre
og en "La oss se hvem som har dødd i dag."

(Latter)

Men hvis du tenker på det,

så er fremsiden av avisen
ofte dårlige nyheter,

og viser til menneskers feil.

En forekomst hvor dårlige nyheter
viser til prestasjoner

finnes på slutten av avisen,
i nekrologene.

I min hverdagsjobb

leder jeg et firma som fokuserer
på fremtidig innsikt

som markedsførere kan utlede
fra tidligere data --

en ny form for bakspeilsanalyse.

Og vi begynte å tenke:

Hva om vi holdt et bakspeil
opp mot nekrologene fra New York Times?

Var det leksjoner om hvordan du kunne
få nekrologen din fremhevet --

selv om du ikke er her for å nyte den?

(Latter)

Passer dette bedre til eggerøre?

(Latter)

Og så kikket vi på dataene.

2000 redaksjonelle, ubetalte nekrologer

over en 20 måneders periode
mellom 2015 og 2016.

Hva kunne disse 2000 dødsfallene -
eller livene - lære oss?

Vel, først så vi på ordene.

Dette er en overskrift
på en nekrolog.

Den er om den fantastiske Lee Kuan Yew.

Hvis du fjerner begynnelsen og slutten,

sitter du igjen med en nydelig
formulert beskrivelse

som forsøker, med kun få ord,
å fange en prestasjon eller en livstid.

Bare å se på disse er fascinerende.

Her er et par kjente,
personer som døde de siste to årene.

Prøv å gjett hvem de er.

[En artist som
trosset sjanger]

Det er Prince.

[Boksegiganten og det 20. århundre]

Å, ja.

[Muhammad Ali]

[Banebrytende arkitekt]

Zaha Hadid.

Så vi tok disse beskrivelsene

og gjorde det vi kaller
naturlig språkbehandling,

hvor du mater disse inn i et program,

det kaster ut alle overflødige ord -

"det", "og" - den typen ord
du kan lett mime i mimelek,

og etterlater de mest
betydningsfulle ordene.

Men vi gjorde ikke bare disse fire,

men alle 2000 beskrivelsene.

Og slik ser det ut.

Film, teater, musikk, dans
og selvfølgelig kunst, er svære.

Over 40 prosent.

Man må lure, hvorfor
i så mange samfunn

insisterer vi at barna våre forfølger
ingeniør, medisin, business eller juss

for å bli sett som suksessrik.

Og mens vi snakker om yrke,

la oss se på alder --

gjennomsnittsalderen
når de oppnådde ting.

Det tallet er 37.

Hva det betyr er,
at du må vente 37 år ...

før din første betydelige prestasjon
som du blir husket for -

i gjennomsnitt -

44 år senere, når du
dør i en alder av 81 -

i gjennomsnitt.

(Latter)

Snakk om å måtte være tålmodig.

(Latter)

Selvfølgelig varierer det etter yrke.

Om du er idrettsstjerne,

treffer du nok toppen
i 20-årene.

Og hvis du er i 40-årene som meg,

kan du delta i den gøye politiske verden.

(Latter)

De gjør sin første og noen ganger
eneste verdige handling midt i 40-årene.

(Latter)

Om du lurer hva "de andre" er,

her er noen eksempler.

Er det ikke fasinerende, ting folk gjør

og hva de blir husket for?

(Latter)

Nysgjerrigheten vår var i høygir,

og vi lengtet etter å analysere
mer enn bare en beskrivelse.

Så vi tok inn hele første paragraf
av alle 2000 nekrologene,

men vi gjorde dette separat
for to grupper mennesker:

personer som er berømte,
og personer som ikke er berømte.

Berømte personer - Prince,
Ali, Zaha Hadid -

personer som ikke er berømte
er personer som Jocelyn Cooper,

Pastor Curry

eller Lorna Kelly.

Jeg er villig til å vedde på at du
ikke har hørt de fleste navnene.

Utrolige folk, fantastiske prestasjoner,
men de er ikke berømte.

Så hva om vi analyseree
disse gruppene separat --

de berømte og de ikke-berømte.

Hva kan det si oss?

Ta en titt.

To ting slår meg.

Først:

"John."

(Latter)

Alle her kalt John
burde takke sine foreldre -

(Latter)

og minne barna på å klippe ut
nekrologen din når du er borte.

Og neste:

"Hjelp."

Vi lærte mye,
fra de som har hatt et godt liv,

Og hva de som har blitt foreviget
på trykk kunne lære oss.

Øvelsen var et fasinerende testament
for det kaleidoskopet livet er,

og enda mer fasinerende

var det at en overveldende
majoritet av nekrologene

fremhevet berømte og ikke berømte folk

som gjorde tilsynelatende
ekstraordinære ting.

De lagde en positiv bulk i livets stoff.

De hjalp.

Så spør deg selv når du
går tilbake til dagliglivet:

Hvordan bruker jeg mine talenter
for å hjelpe samfunnet?

Fordi den mektigste leksen her er,

om flere personer levde livet
i forsøk på å bli berømt i døden,

ville verden vært et mye bedre sted.

Tusen takk.

(Applaus)