Desenează-mi Viaţa - Markiplier

Hei allesammen! Markiplier her. Tusen takk for at dere har vært sammen med gjennom 1000 videoer.

Det er rart å bare tenke på hvordan vi har kommet så her langt, og jeg ville gjerne gjøre noe spesielt når jeg nådde 1000 subscribers.

Nei, ikke 1000 subscribers, 1000 videoer. Og jeg tror denne videoen kommer til å forklare til dere hvordan jeg har kommet meg hit fra punkt A til B.

Og hvordan dere har hjulpet med å forandre livet mitt. Fordi, disse tingene er veldig viktige for meg fordi de forteller hvordan jeg ble den personen jeg er i dag.

Og jeg setter virkelig pris på hvordan dere holder ut med meg.

Så, DA STARTER VI!

Jeg ble født på en øy midt ute i Stillehavet, O'ahu, som er den tredje største øyen i Hawaii.

Også hjem til byen Honolulu, hvor jeg ble født i en militærbase.

Faren min var i militæret, han jobbet der i 23 år før han pensjonerte seg.

Og mens han var i Korea møtte han moren min. En ganske vanlig historie, har jeg hørt.

Resultatet av deres møte var meg, en nydelig baby.

Det... er ikke en særlig pen baby, men mine kunstneriske ferdigheter mangler.

Men bortsett fra det så ble jeg født, og jeg ble født stilig. Og muskulær.

Jeg var tydeligvis en kjempe stor baby, som moren min minner meg på en gang i blant.

Jeg veide 4,6 kg, og derfor kalte de meg Mark.

Alt var muskler, selvfølgelig. IKKE TVIL MEG!

Kort tid etter jeg ble født, pensjonerte faren min seg fra militæret for å finne en jobb som layout designer for et bok selskap av et slag.

Men uansett, vi endte opp i Cincinnati i Ohio av alle plasser.

Jeg er ikke sikker på hvorfor, fordi jeg tror ikke vi har noen familie der.

Ah, uansett, vi flyttet til et kjempe stilig hus med en gigantisk hage s

som førte inn til denne utrolige skogen hvor jeg og min

bror brukte mesteparten av vår tid. Når vi ikke spilte på datamaskinen

var vi i skogen og lekte i bekken, plukket opp rumpetroll, skar av grener og svingte på dem.

Vi var virkelig knyttet sammen i disse skogene, og det er en av de tingene jeg savnet mest

med det huset, men når vi ikke var i skogen og lekte, spilte vi på denne magiske

tingen som ble kalt en datamaskin, som faren min introduserte oss for i en veldig tidlig alder.

Seriøst, den tingen overrasket meg på den tiden fordi

jeg kunne ikke forestille meg å leve uten den.

Jeg mener, han fortalte meg historier om hvordan datamaskiner var gamle og fylte opp hele rom

men jeg var bare sjokkert over at den gjorde det den kunne.

Jeg viste ikke engang om internettet på den tiden.

Det var noen få spill på datamaskinen, men den VIRKELIGE opplevelsen

av gaming fikk jeg fra Super Nintendo spillkonsollen som broren min fikk til Jul.

Jeg mener, den tingen er grunnen til at jeg og min bror står hverandre nært den dag i dag

fordi vi spilte så mange spill sammen på den. Det er broren min til venstre.

Han heter Tom, og det er meg på høyre side som du kan se, jeg er mer stilig men

han er en ganske kul fyr, og jeg tror ikke jeg ville vært den jeg er i dag uten han.

Dessverre var ikke bare glade stunder før. Faren og moren min kranglet mye.

Og med krangle mener jeg at moren min kranglet mye og faren min måtte gjengjelde.

Um, hun var ikke glad for hvor hun var, og vel, vi forstod ikke hvorfor, men jeg og broren min

prøvde å distrahere oss selv med videospill. Ignorere det når vi kunne.

Men det funket ikke til slutt. Det var ganske uunngåelig, men skilsmissen kom endelig.

Vi var ganske lei oss, men det var mer trist å se faren vår

gå med på det, på en måte. Jeg mener, vi hadde ingen penger.

Halvparten av inntektene var borte, derfor mistet vi huset og vi kunne ikke kjøpe like mange spill

som før, så vi tapte mye på spillingen. Men vi fikk i det minste

beholde datamaskinen, og det er det som utløste

min kjærlighet for datamaskiner og teknologi. Jeg burde også nevne

at jeg var en ganske dum unge. Jeg og broren min hadde en konkurranse

hvor vi skulle prøve å hoppe så høyt fra trappen som vi kunne

og se hvem som kunne lande på en pute i enden av trappen.

Jeg var på vei til å vinne, men jeg slo hodet på det siste trappetrinnet, og fikk en sprekk i hodet.

Det vil gi mer mening senere, men som jeg nevnte

før, jeg var en DUM unge. Når vi flyttet ut fra huset

kunne jeg ikke gå på privatskole som vi gjorde

som var helt greit for meg, fordi jeg brydde meg ikke særlig,

men det var alt jeg visste. Jeg forstod ikke engang hva skapene var meningen for da jeg begynte på den nye skolen.

Jeg mener, alt var så godt som uforståelig for meg, og jeg kunne ikke

flykte noen steder, jeg kunne ikke gå til skogen lengre, og jeg mistet

så godt som alle vennene mine og jeg måtte begynne alt på nytt.

Det var en ganske mørk tid for meg fordi jeg visste ikke hva jeg gjorde.

Men, uansett, jeg fikk noen venner, men med et uhell

gjorde jeg noe dumt og hadde en "Hvor langt

kan du hoppe av lekestativet konkurranse" og jeg var på vei til å vinne...

men jeg endte opp med å dette på bakken... og brekke armen min.

Det var et veldig ille brudd, både bein og andre ting stakk ut overalt

MEN dette er faktisk en bra ting, (der er broren min som er sjokkert)

men dette er faktisk en bra ting fordi det første meg til å finne

venner, og du spør kanskje, "Vel, hvordan skjedde det?"

Vel, det skjedde slik; jeg hadde gips på armen min

og jeg kunne ikke gjøre ting; som å kvesse blyanten min. Så denne

kjempe stilige fyren som het Drew, bestemte seg for at han skulle

hjelpe meg. Og Drew er en lang, rødhåret fyr, men han var en kul

fyr uansett. Han fikk meg også med i et band, hvor jeg

fikk en hel del flere venner. Og hvor jeg blåste fjeset hans av

med mine stilige trumpet ferdigheter. HUCHA!

Til slutt, etter å ha datet i en lang periode, så fant faren min

en som vi alle kunne være enige om, hun var den

snilleste personen vi har noen sinne møtt, og hun het Dee.

Og, jeg mener, jeg aksepterte henne fordi hun kjøpte oss en Playstation 2,

og jeg var ganske spent på den tiden, men hun gjorde også

noe vi ikke kunne gjøre på den tiden, hun gjorde

faren min glad. Og det var det viktigste

noen kunne gjøre. Og, fra da av begynte videregående

å bli en lek. Jeg gikk gjennom karakterene,

du vet, gjorde det bra, var en flink student. Jeg fikk mange

gode venner, både i bandet og utenfor. Jeg fikk spilt noen

gode spill. Jeg var veldig glad med hva jeg hadde gjort, som Half Life 2 og ting,

Og jeg hadde noen kjærester her og der, vet du.

Og det er alltid morsomt når du bare er en ung tennåring,

først å fremst å oppleve underverkene ved et forhold og

kysse og slike ting. Det var ganske kult. Og alt i alt så

så ting bra ut fra denne perioden hvor vi ikke egentlig hadde noe,

og hadde ingen spill igjen, og vi driftet, ikke så glade,

gjennom livet, så så ting bedre ut helt til

kollegium. Jeg var kjempe spent for å endelig kunne

gå ut på egenhånd. Men da kom faren min med

dårlige nyheter. Han la et ark rett foran meg og bare

lot meg lese det uten å si noe, og jeg var en ganske

smart unge, så jeg forstod hvert eneste ord på arket, all

techno mumbo jumbo, men hovedsaken var at det i utgangspunktet sto

med store, tykke bokstaver, "KREFT", og det var den veldige dårlige typen

av kreft. Så, det var en veldig tøff tid for meg fordi jeg

mistet på en måte styr på hva jeg gjorde. Alt så på en måte

klart ut for meg, men akkurat nå var

alt bare borte for meg. Jeg trodde jeg visste akkurat hva jeg

ville gjøre, som var å lage videospill. Jeg ville gjøre

det, men faren min var ikke enig med meg, men jeg trodde det var

hva jeg kom til å gjøre. Men, jeg begynte å innse at

spill kanskje ikke kom til å funke, så jeg satte det til siden

og fokuserte på å bli en ingeniør. Jeg var originalt en

sivilingeniør men byttet til biomedisinsk ingeniør

fordi de hadde et medisinsk skole program men det

funket heller ikke. Jeg ville ikke gjøre det. Så jeg byttet tilbake

til ingeniør igjen. Da tenkte jeg, "Hei, om jeg skal gjøre

det jeg vil gjøre, så må jeg lage spill." Og jeg kunne egentlig ikke

bestemme meg hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg var på en måte

midt i et lyskryss og ble bare frustrert.

Ett år senere var vi alle hjemme i sommeren,

og faren min hadde blitt ganske dårlig med kreft, og han var ikke seg selv

lengre. Men en morgen ble vi alle vekt av vår

stemor, Dee, som skrek og vi løp ned og så

at faren vår var døende. De siste ordene han sa til meg

var "Jeg elsker deg kjempe mye". Og jeg holdt faren min sin hånd når han døde.

Etter faren min døde, ble jeg mer forvirret enn det jeg var før.

Jeg var kommet så langt som ingeniør og jeg trodde ikke jeg kunne

få noe mer ut av det, og jeg satt fast i alle disse tanke lammende

oppgavene som bokstavelig talt innebar at jeg satt på datamaskinen åtte

timer per dag og jobbet med to timers oppgaver og ingenting annet.

Det var absolutt forferdelig, og jeg ville ikke gjøre det for

resten av mitt liv. Jeg hadde heller ikke tid for spill. Jeg hadde ingen

utveier. Jeg hadde ingen idé om hva jeg skulle gjøre, så jeg

driftet for noen år. Jeg datet inn og ut fra jente til jente

men til slutt møtte jeg denne ene jenta som jeg på en måte likte og hun

var veldig kul og veldig snill, og hun heter... Barbara.

Vi kaller henne det fra nå av. Navnet hennes er

Barbara med en C. Men uansett, jeg tok henne endelig med til moren min

som jeg bodde hos fordi etter faren min døde hadde jeg

ikke en egen plass å bo, og hun godtok ikke det, noe som gjorde meg sur,

Og hun var på en måte forvirret. Jeg var veldig lei meg fordi

moren min ble så sur at hun til slutt sparket meg ut av huset.

Det er mer å fortelle om, men er det lange og det

korte av det. Så jeg ble sur og hun ble sur, og jeg stakk av

og fikk meg min egen leilighet,