En reise mellom to åndedrag

En vakker reise på 123 meters dyp. Guillaume Néry forklarer hva som skjer i kroppen, i hodet, med sansene og følelsene når du er i kulden på havets bunn. Om å gi slipp, om kontakten med seg selv og med nuet. Fra naturens side trekkes mennesket mot havets dyp. Å holde pusten er mer enn alt det, og Néry oppfordrer oss til å ta dykkemaska og svømmeføttene fatt og utforske underverdenen, livet under vann, for opprinnelig stammer vi jo derfra, fra havets blå dyp.

10 sekunder.

Fem, fire, tre, to, en.

Fra toppen.

En, to, tre, fire, fem,

seks, sju, åtte, ni, ti.

Guillaume Néry, Frankrike.

Konstant vekt, 123 meter,

tre minutter og 25 sekunder.

Forsøk på landsrekord.

70 meter

[123 meter]

Guillaume Néry! Landsrekord!

Applaus

Takk.

Tusen takk for mottakelsen.

Dykketuren dere nettopp så,
det er en reise.

En reise mellom to innpust.

En reise som starter mellom to innpust,

mellom det siste innpustet,
før jeg går under vann,

og det første, når jeg er oppe igjen.

Denne dykketuren

er en reise

til grensen for
hva som er mulig

En reise til det ukjente.

Men det er også, og kanskje mest det,
en reise i det indre.

Hvor det skjer en rekke ting,

det være seg fysiologiske eller mentale.

Og det er derfor jeg er her i dag,

for å dele denne reisen med dere.

Vi starter med det siste innpustet.

(Puster inn)

(Puster ut)

Dere ser at jeg puster sakte,

jeg puster dypt og intenst.

Jeg avslutter med det vi kaller "karpen",

som gjør det mulig å lagre

en til to liter ekstra med luft i lungene,

ved å komprimere luften.

Så går jeg under,

og jeg har omtrent ti liter
med luft i lungene.

Jeg går under overflaten,

det første som skjer, er følgende:

Dykkerrefleks.

Det er først og fremst

hjerterytmen som synker.

Jeg går fra 60 til 70 slag i minuttet,

til 30-40 slag i minuttet,

bare på noen sekunder,
nesten øyeblikkelig.

Det neste som skjer -
nedsatt blodgjennomstrømning

det vil si at blodet trekker seg tilbake

fra kroppens ytre punkter,

for å heller forsyne de vitale organene -

lungene, hjertet og hjernen.

Det er en naturlig mekanisme.

Det skjer automatisk.

Hvis du selv går uti vannet,
selv om du aldri før har gjort det -

kommer du til å merke at det samme skjer.

Alle mennesker deler vi denne egenskapen.

Det som er fascinerende,

er at vi har dette til felles
med sjøpattedyrene.

Alle sjøpattedyr:
delfiner, hvaler, sjøløver osv.

Når de dykker og synker nedi dypet,

skjer den samme mekanismen,

bare mye sterkere,

og det fungerer så klart mye bedre
for dem enn for oss.

Det er utrolig fascinerende:

Idet jeg dykker gir naturen meg
en håndsrekning,

som gir meg mer trygghet.

Jeg synker nedi dypet,

jeg kjenner trykket forsiktig i lungene,

og siden det er luften i lungene
som gjør at jeg flyter,

jo mer jeg synker,
jo mer klemmer trykket på.

Jo mindre luft,
desto mer synker kroppen.

På et visst tidspunkt,
på 35 eller 40 meters dyp,

trenger jeg ikke padle med føttene lenger,

kroppen tung nok,
tett nok,

til å synke videre nedover.

Så kommer det man kaller
"fritt fall"-fasen.

Det er det beste øyeblikket
på veien ned.

Det er grunnen til
at jeg fortsetter å dykke.

Fordi man trekkes mot bunnen

og trenger ikke gjøre noen ting.

Slik synker jeg fra 35 til 123 meter,
uten å bevege meg.

Jeg lar meg fange av dypet,
det føles som jeg flyr under vann.

Følelsen er helt fantastisk,

en frihetsfølelse utenom det vanlige.

Så glir jeg sakte nedover.

Jeg når 40 meter, 50 meter,

og mellom 50 og 60 begynner
andre periode:

lungene når residualvolumet.

Teoretisk sett er det
det volumet av luft

som er igjen i lungene
etter maksimal utpust.

Da skjer det et "blood shift".

På fransk heter det "lungeereksjon".

Jeg foretrekker "blood shift".

Så da bruker jeg det.

Hva er "blood shift"?

Lungenes luftsekker fôres med blod,

på grunn av vanntrykket,

for at de stives av,

og beskytte brystkassen
fra å klappe sammen.

For å unngå at lungeoverflatene kollapser,

presser seg sammen, klapper sammen.

Takket være dette fenomenet

som vi også har til felles med sjøpattedyr

kan jeg fortsette dykketuren.

60 meter, 70 meter,

jeg fortsetter å synke,
raskere og raskere,

jeg kjenner trykket klemme mer og mer,

fra og med 80 meter

blir trykket virkelig mye sterkere,

jeg begynner å kjenne det godt fysisk.

Jeg begynner å få
kvelningsfornemmelser.

Dere vet hvordan det ser ut,
ikke særlig vakkert!

Mellomgulvet er trukket inn,

brystkassa vender innover,

psykisk skjer det et eller annet.

Man merker det er ubehagelig,

"hva gjør jeg nå?"

På land, rent instinktivt,

hva gjør man når man er under press,

og har vondt?

Man gjør motstand,
man kjemper.

Det går ikke under vann.

Da risikerer man
at lungene revner,

at man spytter blod, får vann i
kroppen, så sier det stopp,

ihvertfall for en viss tid.

Så det man må gjøre,
er å si til seg selv:

naturen er sterkere,

sterkere enn meg,

jeg lar vannet tynge.

Jeg godtar dette trykket,

jeg finner meg i det.

Og akkurat da,
når jeg sier dette til meg selv,

slapper lungene av, alt hviler,

Jeg slipper fullstendig taket.

Jeg slapper fullstendig av.

Trykket klemmer,
men det er ikke ubehagelig.

Det føles som om jeg ligger i en kokong,

,jeg føler meg beskyttet.

Dykketuren kan fortsette.

80 meter, 85 meter, 90 meter,

100 meter.

100 meter er et legendarisk tall.

I alle idretter er det det.

Svømming, friidrett,
også for oss fridykkere

som driver med apnea,
får tallet oss til å drømme.

Alle ønsker, en gang,
å kunne være på 100 meters dyp.

Så det er et ganske symbolsk tall for oss

fordi på 70-tallet sa leger og fysiologer,

som hadde regnet det ut, at 100 meter

var grensen for det menneskekroppen
var i stand til å synke ned til.

Dypere enn det vil kroppen briste.

Franskmannen
Jacques Mayol,

som dere kjenner fra
filmen "The Big Blue",

sprengte den grensen.

Han var på 100 meters dyp.

Til og med 105 meter.

Han drev med No Limits-fridykking.

Han brukte en vekt
for å synke raskt til bunns,

og steg opp igjen med en luftballong.

I dag går man helt til 200 meters dyp.

Selv går jeg til 123 meter,
bare ved å bruke muskelstyrke.

Og det er litt takket være Mayol,

for til tross for det han hørte var mulig,

prøvde han,

til tross for teorien,

til tross for de mentale begrensningene,

så viste han at kroppen har
en uendelig tilpasningsevne.

Jeg fortsetter å synke.

105, 110, 115,

bunnen nærmer seg.

120 meter.

123 meter.

Jeg når bunnen.

Og nå vil jeg at du skal bli med.

Forestill deg at du er meg.

Lukk øynene.

Forestill deg at du når 123 meter.

Overflaten er langt, langt, langt borte.

Du er helt alene.

Det er nesten bekmørkt.

Det er kaldt.

Iskaldt.

Trykket klemmer i lungene,

13 ganger mer enn på overflaten.

Du tenker:

"Så grusomt!

Hvorfor i allle dager er jeg her?

Han må være spikk spenna gæern!"

Nei.

Det er ikke det jeg tenker
når jeg er på bunnen.

På bunnen føler jeg meg bra.

Jeg opplever en følelse av velvære.

Kanskje fordi jeg er totalt avspent,

fordi jeg har gitt slipp.

Jeg føler meg bra.
Har ikke lyst til å puste.

Likevel innrømmer jeg at
det er grunn til bekymring.

Det føles som jeg er et lite punkt.

En liten vanndråpe som flyter i havet.

Hver gang ser jeg det samme bildet.

En "Pale Blue Dot".
En lyseblå prikk.

Den lille prikken som pilen peker på,

vet dere hva det er ?

Det er Jorden.

Bildet av planeten vår er tatt av
romsonden Voyager,

tatt 4 milliarder kilometer unna,

det viser at hjemmet vårt er det der,

den vesle prikken i midten av tomrommet.

Det er litt sånn det føles
når jeg er på 123 meters dyp.

Jeg føler meg som en liten prikk,

et støvkorn,
et stjernestøv,

som flyter rundt i verdensrommet,
i det store intet,

i uendeligheten.

Det er en fengslende følelse.

Hvor enn jeg ser; opp, ned,
til venstre, til høyre, foran og bak,

ser jeg det samme;
et uendelig, blått dyp.

Intet annet sted på jorda,
kan du få den følelsen.

Følelsen av å se det samme overalt.

Det er helt spesielt.

Og da oppstår det noe -

hver gang oppstår det en følelse -

en følelse av ydmykhet.

Jeg føler ydmykhet når jeg ser bildet.

Når jeg befinner meg på det dypet,

fordi jeg er ingenting.

Jeg er ingenting i dette universet.

Og det er ganske fascinerende.

Jeg bestemmer meg for å stige opp igjen,
jeg er ikke der jeg hører hjemme.

Jeg hører hjemme ved overflaten.

Jeg starter ferden tilbake.

På veien opp skjer det en brytning

fra og med når jeg bestemmer
meg for å stige opp igjen.

Først må man gjøre en gedigen innsats

for å løsrives fra bunnen,

fordi jeg sank mot bunnen.

Nødvendigvis fortsetter jeg å
synke når jeg vil opp.

Derfor må jeg padle hardere med beina.

Jeg møter en annen utfordring: narkosen.

Dere kjenner kanskje til det.

Det kalles dykkerrus.

Det skjer med og uten lufttilførsel.

Det skjer fordi nitrogenet
løses opp i blodet,

og skaper trøbbel for

bevisstheten og det ubevisste.

Tankene strømmer på,

hulter til bulter,
de svinser omkring,

jeg har ikke kontroll.

Man må ikke prøve å kontrollere dem.

Man må bare være medgjørlig.

Ikke kontrollere.

Jo mer man prøver å kontrollere,
jo vanskeligere blir det.

Og så: trangen til å puste.

Fordi jeg har ikke gjeller,

jeg er et menneske og trenger luft.

Rundt 60, 70 meter

begynner jeg å merke trangen.

Med alt som skjer,

kan det være lett å miste fotfestet

og få panikk.

Og da tenker man:

"Hvor er overflaten? Jeg må puste nå."

Det er det siste man må tenke.

Man må aldri tenke på framtiden.

Man må aldri se mot overflaten,
verken med øynene eller i tankene.

Vær i nuet.

Jeg ser rett frem på linen.

Linen er det som forbinder meg
med overflaten.

Jeg konsenterer meg om det,
er her og nå.

Forestiller jeg meg overflaten,
får jeg panikk.

Får jeg panikk, er det slutt.

Tiden går fortere.

30 meter, endelig fri,
jeg er ikke lenger alene.

Sikkerhetsdykkerne, mine skytsengler,
blir med.

De treffer meg på 30 meters dyp.

De ledsager meg de siste metrene,

der hvor det kan oppstå problemer.

Hver gang når jeg ser dem, tenker jeg:

"Det er takket være dere".

Takket være dem er jeg her,
takket være laget mitt.

Nok et stikk av ydmykhet.

Uten dem, uten laget,
uten de rundt meg,

hadde eventyret på dypet
vært umulig.

Dypets eventyr skjer
først og fremst med andre.

Så jeg er glad for å avslutte
reisen med dem,

for det er takket være dem at jeg er her.

20 meter, 10 meter.

Jeg får følelse i lungene igjen,

Arkimedesloven trer i kraft,
hjelper meg oppover.

Fem meter før overflaten,
begynner jeg å puste ut

for å bare kunne puste inn
når jeg når overflaten.

Jeg kommer til overflaten.

(Innånding)

Luften trekker ned i lungene.

Det er som å bli født på ny,

en befrielse.

For ja, så godt det er!

Reisen er fantastisk,

men jeg trenger å kjenne
de små oksygenmolekylene

som tilføres kroppen.

Det er en usedvanlig god følelse,

men samtidig litt traumatiserende.

Et sansesjokk.

Tenk, jeg går fra mørket til lyset.

Jeg går fra dypets stillhet
til et brus av stemmer.

Følesansen: jeg går fra
det fløyelsaktige, myke,

og bløte vannet til luften
som stryker meg lett over ansiktet.

Smakssansen, luktesansen:

Luften blir sugd inn i lungene.

Lungene utvider seg.

Halvannet minutt før var de sammenklemt,

og nå kan de endelig utvide seg igjen.

Alt dette snur opp ned på ting.

Etter noen sekunder kommer jeg
tilbake til meg selv,

for å være helt tilstede.

Men det må gå fort
for dommerne sitter overfor meg

og skal godkjenne dykket.

Jeg må vise at jeg er i god, fysisk form.

Jeg gjør det man kaller utgangssjekk.

Med en gang jeg går ut av vannet,
har jeg 15 sekunder på å fjerne neseklypa,

på å gjøre dette tegnet,

på å si "I am OK".

De krever til og med at jeg er tospråklig!

(Latter)

Det er ikke så hyggelig etter
alt jeg nettopp var gjennom!

Når sjekken er ferdig,
holder dommerne opp det hvite kortet.

Et voldsomt gledesutbrudd.

Endelig kan jeg virkelig nyte
det jeg nettopp gjorde.

Så denne reisen jeg nå har beskrevet,

det er ekstremversjonen av apnea-dykking.

Apnea, det er ikke bare dykking.
Langt ifra.

For tre år siden bestemte jeg meg
for å vise en annen side ved apnea,

for media snakker bare om

konkurranser og rekorder.

Men apnea-dykking er mer enn det.

Det er å være komfortabel i vannet.

Det er utrolig estetisk,
veldig poetisk og kunstnerisk.

Så partneren min og jeg bestemte oss

for å filme det,
for å vise et annet perspektiv av apnea.

For å gi folk lyst til å utforske havet.

Nå skal jeg vise dere noen bilder.

Og jeg avslutter med det.

Det er et lappeteppe
av vakre undervannsbilder.

(Musikk)

For å vise dere at hvis dere prøver,
en gang, å stoppe å puste,

så vil dere innse at å stoppe å puste

er å stoppe å tenke.

Det er beroligende for sinnet.

For på 2000-tallet blir sinnet
skikkelig satt på prøve.

Man overanstrenger seg hele tiden,
tenker 10 000 tanker i timen.

Man er konstant rastløs.

Å holde pusten over lenger tid

er å roe ned tankene.

Å holde pusten i vannet

gir en smak av vektløshet.

Å være under vann, å flyte,

total avslapping i hele kroppen,

total avspenning i hele kroppen.

2000-tallets bakteppe er at vi har
vondt i ryggen, i nakken, overalt

fordi vi er konstant stresset og anspent.

Men i vannet lar du deg flyte med

som i verdensrommet.

Du er fullstendig avslappet.

En fantastisk følelse.

Endelig er du på tomannshånd

med kroppen og sinnet ditt.

Helt rolig.

Å holde pusten

er å lære å puste bra.

Fra vi blir født, puster vi.

Det er pusten som legger rytmen for livet.

Å lære å puste bedre
er å lære å leve bedre.

Å holde pusten i havet,
selv om du ikke er på 100 meters dyp,

men på 2 eller 3 meters dyp,
med maske og svømmeføtter,

det er å se en annen verden,

et annet univers, helt eventyrlig.

Du oppdager småfisk, alger,
havets flora og fauna.

Du observerer det i all beskjedenhet.

Du glir under vann,
ser deg rundt, kommer opp til overflaten,

legger ingen spor igjen etter deg.

Det føles helt fantastisk,

du hører sammen med naturen.

Det siste jeg vil si, er at

når du holder pusten,
når du er under vann,

kommer du i kontakt
med livet i havet.

I dette foredraget

har jeg snakket om
kroppens hukommelse som går

millioner av år tilbake i tid
til livets opprinnelse i havet.

Når du en gang i framtiden dykker i havet,

og holder pusten,
om så bare i noen sekunder,

kommer du i kontakt
med livets begynnelse.

Jeg garanterer

at det er helt magisk.

Oppfordrer dere til å prøve.

Takk.

(Applaus)