Hvordan forberede lokalsamfunnet på naturkatastrofer

Etter en naturkatastrofe inntreffer har et lokalsamfunn verdens oppmerksomhet i media for en liten periode. Denne oppmerksomheten må utnyttes maksimalt for å bedre oppryddingen. Hvem skal ha ansvaret? Når en usannsynlig tornado traff hjembyen til søstrene Caitria og Morgan O’Neill - som da bare var 20 og 24 år - tok de på seg ansvaret for innbyggernes behov. Nå deler de sin erfaring med andre.
(Filmet i Boston.)

Journalist: Det er store ødeleggelser her i byen.

... traff her; veltet trær, knuste vinduer,

og løftet tak av hus.

Caitria O'Neill: Det var meg

foran huset vårt i Monson, Massachusetts sist juni.

Etter en kategori 3 tornado feide over byen vår

og tok deler av taket vårt av

bestemte jeg meg for å bli i Massachusetts

fremfor å forfølge Master planen,

som jeg hadde flyttet boksene mine hjem for.

Morgan O'Neill: Så, 1. juni var vi ikke noen katastrofeeksperter.

men 3. juni begynte vi å late som.

Denne opplevelsen har forandret livene våres.

Nå skal vi prøve å endre opplevelsen.

CO: Tornadoer er et sjeldent syn i Massachusetts.

Jeg stod i hagen foran huset

når en tornado kom over høyden.

Etter en gatelykt fløy forbi, tok familien og jeg tilflukt i kjelleren.

Trær ble kastet mot huset og vinduene eksploderte.

Da vi omsider kom oss ut bakveien,

brant transformatorer i gaten.

MO: Så, jeg var her i Boston.

Jeg er en PhD student ved MIT,

og tilfeldigvis studerer jeg aerologi.

Faktisk, så blir det rarere.

Jeg var i vitenskapsmuseet i det tornadoen traff,

og lekte med tornado utstillingen.

Så, jeg fikk ikke med meg at hun ringte

Så får jeg en telefon fra Caitria, og hører nyhetene

og jeg begynte å følge været på nettet

for å ringe hjem når en ny supercelle kom til i deres område.

Og jeg kjørte hjem den natten med batterier og is.

Vi bor rett bortenfor en eldre kirke

som hadde mistet klokketårnet sitt i stormen.

Det hadde blitt et samlingssted for mennesker over natten.

Rådhuset og politiet hadde også blitt direkte truffet,

så folk som ville hjelp eller trengte informasjon

gikk til kirken.

CO: Vi gikk til kirken fordi vi hørte de hadde varm mat,

men når vi ankom, fant vi problemer.

Det var et par store svette menn med motorsager

som stod midt i kirken,

men ingen viste hvor de skulle sende dem

fordi ingen viste skadeomfanget enda.

Mens vi så på, ble de frustrert og dro

for å finne noen å hjelpe på egenhånd.

MO: Så vi startet å organisere.

Hvorfor? Det måtte gjøres. Vi fant pastor Bob

og tilbød oss å lage struktur på nødhjelpen.

Og så bevæpnet med bare to laptoper og et mobilt bredbånd,

fikk vi i gang et katastrofesenter.

(Applaus)

CO: Det var en tornado,

og alle er på vei til kirken for å donere ting og melde seg frivillig.

MO: Alle donerer klær.

Vi burde føre inventar på alle donasjonene.

CO: Ja, og vi trenger et nummer. Kan du lage et Google Voice nummer?

MO: Ja, ingen problem. Vi må fortelle folk hva de ikke skal ta med.

Jeg lager en facebook konto. Kan du printe flygeblad til nabolagene?

CO: Ja, men vi vet ikke hvilke hus som tar i mot hjelp akkurat nå.

Vi må kartlegge, og sende ut de frivillige.

MO: Vi må fortelle folk hva vi ikke trenger.

Der er noen journalister, la oss fortelle dem.

CO: Du fikk nummeret fra nyhetene?

Vi trenger ikke flere frysere.

MO: Forsikringen vil ikke dekke det? Du trenger taktekkere? CO: Seks pakker juice er her innen en time.

Sammen: Noen! Skaff meg post-it lapper!

(Latter)

CO: Også fant resten av lokalsamfunnet ut

at vi hadde svar.

MO: Jeg kan donere tre vannkokere,

men noen må komme å hente de.

CO: Bilen min er i stuen min.

MO: Speidertroppen min vil gjerne bidra med 12 nye postkasser.

CO: Valpen er borte, og forsikringen dekker ikke pipen.

MO: Min kirkegruppe på 50 vil ha mat og tak over hodet en uke,

mens vi reparerer eiendommer.

CO: Du sendte meg til det stedet på Washington gaten,

og nå er jeg dekket i utslett.

Dette fylte dagene våre.

Vi måtte lære å svare raskt på spørsmål

og løse problemer på minutter eller mindre,

vist ikke ville andre viktigere ting dukke opp

og det ville ikke bli gjort.

MO: Vi fikk ikke tillatelse fra byrådet

eller i fra nødetatene eller i fra en nødhjelp organisasjon.

Vi bare startet å svare på spørsmålene å ta avgjørelsene

fordi noen, hvem som helst, måtte gjøre det.

Hvorfor ikke meg? Jeg er en kampanje arrangør.

Jeg er god på Facebook.

Og det er to av meg.

(Latter)

CO: Poenget er at, om det er en flom, en brann eller en orkan

så vil du, eller noen som deg,

ta tak, og begynne å organisere ting.

Det andre poenget er at det er hardt.

MO: Liggende på bakken etter enda en 17-timers dag

ville Caitria og jeg tømme lommene våre

og prøvde å sette dusinvis av lapper inn i kontekst.

All biter av informasjon måtte huskes og settes sammen

for å kunne hjelpe noen.

Etter enda en dag og en dusj herberget,

innså vi at det ikke burde være så vanskelig.

CO: I et land som vårt

hvor vi puster wi-fi,

burde det å bruke teknologi for å raskere komme seg, være en selvfølge.

Systemer, som de vi improviserte i farta

kunne eksistert på forhånd.

Og hvis et samfunnsmedlem

er i organiserende posisjonen i alle områder, etter alle katastrofer

disse verktøyene burde eksistere.

MO: Så vi bestemte oss for å lage de -

nødhjelp i en boks,

noe som kan iverksettes etter en katastrofe

av en hvilken som helst lokal organisør.

CO: Jeg bestemte meg for å bli i landet,

gi opp masteren i Moskva

og for å jobbe fulltid med å få dette til å skje.

I løpet av det siste året,

har vi blitt eksperter i feltet for lokalsamfunn drevet katastroffe gjennopbygging.

Det er tre problemer vi spesielt har merket oss

med måten ting foregår per i dag.

MO: Verktøyene. Store nødhjelp organisasjoner er dyktige

i å stille massive ressurser tilgjengelig etter en katastrofe,

men gjerne bare for spesifikke prosjekter

og så trekke de seg ut.

Dette gjør at lokalbefolkningen sitter igjen

med tusenvis av spontane frivillige, og tusenvis av donasjoner,

og alle uten både trening og verktøy.

De tyr til Post-it, Excel eller Facebook.

Men ingen av disse verktøyene, spesifisere høy prioritets informasjon

blant alle bildene og hilsener.

CO: Timingen.

Katastrofearbeid er i prinsippet en baklengs politisk kampanje.

I en politisk kampanje,

starter man med null interesse og ingen kapasitet til handling.

Begge disse momentene vokser gradvis

frem mot valget når alt mobiliseres.

I motsetning til en katastrofe, hvor du starter med all interessen

og ingen av kapasiteten.

Og du har omtrent bare syv dager på å fange opp

50 prosent av alle websøkene som noen gang blir gjort

for å hjelpe ditt området.

Deretter skjer det et sportsarrangement,

og du har bare de ressursene samlet så langt

for å møte de neste fem årene med gjenoppbyggingen.

Dette bildet gjelder for Katrina.

Denne kurven er for Joplin.

Og denne kurven for alle tornadoer i Dallas i løpet av April

hvor vi utplasserte programvaren.

Det er er gap her.

Huseieren må ha forsikringsselskapet på befaring

før de kan ta i mot hjelp på eiendommen.

Og du har bare omtrent fire dager med interesse i Dallas.

MO: Data.

Data er og blir usexy,

men det kan hurtigstarte opprydningen.

FEMA og staten

betaler 85% av kostnadene under en nasjonal unntakstilstand,

byen må dekke 15 prosent selv.

Den utgiften kan være enorm,

men vist byen kan mobilisere X antall frivillige for Y timer,

kan de fakturere timearbeidet

som en del av byens 15 prosent.

Men hvem vet det?

Tenk på den følelsen man får

etter å ha mobilisert 2000 frivillige uten å kunne bevise det.

CO: Dette er tre problemer med en felles løsning.

Vist vi kan få de rette verktøyene til rett tid

til folkene som vil påta seg ansvaret

og starte gjenoppbyggingen sammen,

kan vi lage en ny standard for opprydding etter katastrofer.

MO: Vi trenger skrivere, database med donasjoner,

rapporter, fjerntilgang for frivillige,

alt på en enkelt å bruke nettside.

CO: Og vi trengte hjelp.

Alvin, vår dataingeniør og medstifter, har laget disse verktøyene.

Chris og Bill har brukt mye tid

på å drifte operasjonen samt pleie partnerskap.

Vi har flydd inn i katastrofeområder siden januar

og satt opp programvare, trent assistenter

og lisensiert programvare til områder i påvente av katastrofer.

MO: En av våre første forsøk på dette var etter tornadoen i Dallas sist april.

Vi fløy inn til en by med en statisk utdatert nettside

og en frenetisk Facebook strøm som prøvde å strukturere nødresponsen.

Her satt vi plattformen vår på prøve.

All interessen kom i løpet av de fire første dagene,

innen den første PR bølgen var over,

flommet det over med forespørsler om hjelp,

nå var alle tilgjengelige ressurser kartlagt og lagt inn i plattformen vår,

slik ble behovene til innbyggerne dekket.

CO: Det virker, men det kan bli bedre.

Det å øve på katastrofescenarioer har stor praktisk verdi

fordi det gjør byene tryggere og mer motstandsdyktig.

Tenk om alle disse rutinene og denne plattformen var

tilgjengelig før noe går galt.

Det er det vi jobber med nå.

Vi jobber med å få distribuert programvaren

slik at folk forventer den, slik at folk kan bruke den

og slik at databasen kan oppdateres

på forhånd med informasjon nødvendig for gjenoppbygningen.

MO: Det er ikke rakettvitenskap.

Verktøyene er intuitive og folk ønsker de velkommen.

I hjembyen vår, har vi trent et halvt dusin mennesker

til å kjøre disse nettsidene selvstendig.

Fordi Caitria og jeg bor her i Boston.

De tok det til seg øyeblikkelig,

og er nå som naturkrefter.

Det er over tre frivillige grupper som jobber nesten daglig,

og har gjort det siden 1. juni i fjor,

for å forsikre seg om at disse folkene har det de trenger og kommer seg hjem igjen.

De har dedikert numre, regneark, og data.

CO: Og dette utgjør forskjellen.

1. juni i år markerte ettårsdagen

til tornadoen i Monson.

Samholdet i byen vår har aldri vært bedre.

Vi har sett den samme positive endringen

i Texas og Alabama.

Fordi en trenger ikke hjelp fra Harvard eller MIT

for å fikse problemer etter en katastrofe,

da trengs det lokalkjente.

Uavhengig av hvor god en frivillig organisasjon er,

må de til syvende og sist trekke seg ut igjen.

Men vist du gir de lokale verktøyene,

hvis du viser de hva som må gjøres etter en katastrofe,

så blir de eksperter

(Applaus) MO: Takk for oss.

(Applaus)