"Den dag i dag" ... for de plagede og pene

Vekslende mellom morsom og uforglemmelig, tar poet Shane Koyczan pulsen på hvordan det er å være ung og ... annerledes. "Den dag i dag," hans snakkedikt om mobbing, fengslet millioner som en rasktspredende video, laget i dugnadsånd av 80 animatører. Her gir han en strålende live reprise, med bakgrunnshistorien, akkompagnert av Hannah Epperson på fiolin.

Det er så mange av dere.

Da jeg var liten,

gjemte jeg hjertet mitt under senga, fordi moren min sa

"Hvis du ikke er forsiktig, vil noen knuse det en dag."

Tro meg, under senga er ikke et godt gjemmested.

Jeg vet det, fordi jeg har blitt brutt ned så mange ganger

at jeg får høydesyke bare av å reise meg og ta til motmæle.

Men det var det vi ble fortalt.

Ta til motmæle.

Og det er vanskelig når du ikke vet hvem du er.

Det var forventet at vi skulle definere hvem vi var i
tidlig alder,

og hvis vi ikke gjorde det, gjorde andre det for oss.

Nerd. Tjukken. Ludder. Homse.

Samtidig som vi ble fortalt hva vi var,

ble vi spurt,

"Hva vil du bli når du blir voksen?"

Jeg syntes alltid det var et urettferdig spørsmål.

Det forutsetter at vi ikke kan bli det vi allerede er.

Vi var barn.

Da jeg var barn, ville jeg bli en mann.

Jeg ville ha en pensjonsavtale

som holdt meg med godteri lenge nok til å gjøre alderdommen søt.

Da jeg var liten, ville jeg barbere meg.

Nå, ikke så mye.

Da jeg var åtte ville jeg bli marinbiolog.

Da jeg var ni så jeg filmen "Haisommer,"

og tenkte for meg selv, "Nei takk."

Og da jeg var ti ble jeg fortalt at foreldrene mine dro fordi de ikke ville ha meg.

Da jeg var 11 ville jeg være alene.

Da jeg var 12 ville jeg dø. Da jeg var 13, ville jeg drepe en unge.

Da jeg var 14 ble jeg bedt om å vurdere en karriere.

Jeg sa, "Jeg vil gjerne bli forfatter."

Og de sa, "Velg noe realistisk."

Så jeg svarte, "Profesjonell wrestler."

Og de sa, "Ikke vær dum."

Ser dere, de spurte meg hva jeg ville bli,

og sa så hva jeg ikke skulle bli.

Og jeg var ikke den eneste.

Vi ble fortalt at vi på en eller annen måtte må bli

hva vi ikke er, ofre det vi er

for å arve maskespillet til det vi ønsker å være.

Jeg ble bedt om å akseptere identiteten

som andre vil gi meg.

Jeg undret på hva som gjorde drømmene mine så enkle å avfeie.

Gitt at drømmene mine er beskjedne,

fordi de er canadiske. (Latter)

Drømmene mine er selvbevisste og overunnskyldende.

De står alene på skoleballet,

og de har aldri blitt kysset.

Ser du, drømmene mine ble også ertet.

Dumme. Tåpelige. Umulige.

Men jeg fortsatte å drømme.

Jeg skulle bli en wrestler. Jeg hadde planlagt alt.

Jeg skulle bli Søppelmannen.

Mitt siste angrep skulle være Søppelpressa.

Sluttordet mitt skulle være, "Jeg går ut med søpla."

(Latter) (Applaus)

Så kom Duke "The Dumpster" Droese

og stjal hele nummeret.

Jeg var knust, som av ei søppelpresse.

Jeg tenkte for meg selv, "Hva nå? Hvor går jeg?"

Poesi.

Som en bomerang kom det jeg elsket tilbake til meg.

En av de første linjene poesi jeg husker å ha skrevet

var et svar til en verden som krevde at jeg hatet meg selv.

Jeg hatet meg selv fra jeg var 15 til jeg var 18

for å ha blitt det jeg avskydde: ei bølle.

Da jeg var 19 skrev jeg,

"Jeg vil elske meg selv, til tross for hvor lett det er

å helle til det motsatte."

Å ta til motmæle behøver ikke å bety

å omfavne vold.

Da jeg var barn,

byttet jeg vennskap for hjemmelekser,

ga så hver venn et for-sent-kort for å ikke møte i tide,

og i de fleste tilfeller ikke i det hele tatt.

Jeg ga meg selv et frikort til å komme over et hvert brutt løfte.

Jeg husker denne planen, født av frustrasjon

fra en som pleide å kalle meg "Yogi,"

for så å peke på magen min og si, "For mange piknikkurver."

Det viser seg at det ikke er vanskelig å lure noen,

og en dag, før skoletimen, sa jeg,

"Ja, du kan skrive av leksene mine,"

og så ga jeg ham alle de gale svarene

som jeg hadde skrevet ned kvelden før.

Han fikk tilbake innleveringa, og forventet et nær perfekt resultat,

og skjønte ikke noe da han så over på meg og holdt opp en null.

Jeg visste at jeg ikke trengte å holde opp innleveringa mi med 28 rette av 30,

men tilfredsstillelsen var komplett da han så på meg, forvirret,

og tentke for meg selv, "Smartere enn en gjennomsnittlig bjørn, din kødd."

(Latter) (Applaus)

Dette er den jeg er.

Dette er hvordan jeg tar til motmæle.

Da jeg var barn trodde jeg at

svinekoteletter ("pork chops") og karateslag ("karate chops") var det samme.

Jeg trodde begge deler var svinekoteletter.

Og siden bestemor syntes det var søtt,

og fordi det var livretten min, lot hun meg fortsette å tro det.

Ikke en stor sak egentlig.

En dag, før jeg skjønte at fete barn ikke er laget for å klatre i trær,

falt jeg ned fra et tre og fikk blåmerker på hele høyre side av kroppen.

Jeg ville ikke fortelle det til bestemor

fordi jeg var redd jeg skulle få tyn for å ha lekt på et sted jeg ikke skulle ha vært.

Noen dager senere la gymlæreren merke til blåmerkene,

og sendte meg til rektors kontor.

Deretter ble jeg plassert i et annet lite rom

sammen med ei veldig fin dame, som stilte meg alle slags spørsmål om livet hjemme.

Jeg så ikke noen grunn til å lyve.

Etter alt jeg visste var livet ganske så bra.

Jeg sa til henne at når jeg er nedfor, gir bestemor meg karateslag ("karate shops").

(Latter)

Dette førte til en fullskala etterforskning,

og jeg ble flyttet fra hjemmet i tre dager,

inntil de endelig bestemte seg for å spørre hvordan jeg hadde fått blåmerkene.

Nyheten om denne lille, dumme historen, spredde seg raskt på skolen,

og jeg fikk mitt første kallenavn:

Kotelett.

Til denne dag hater jeg svinekoteletter.

Jeg er ikke den eneste med en slik oppvekst,

omgitt av folk som pleide å si rimet

om pinner og steiner,

som om brukne bein er vondere enn kallenavna vi fikk.

Og vi ble kalt alt.

Vi vokste opp i den tro at ingen noensinne ville bli forelsket i oss,

at vi ville være ensomme for alltid,

og at vi aldri ville møte noen som kunne få oss til å skinne som sola

var noe de bygde for oss i redskapsskjulet sitt.

Brutte hjertebånd blødde bluesen, og vi prøvde å tømme oss, så vi ikke følte noe.

Ikke fortell meg at det gjør mindre vondt enn brukne bein,

at et inngrodd liv er noe kirurger kan skjære bort,

at det ikke er sjanse for spredning; det gjør det.

Hun var åtte år gammel.

Vår første dag i 3. klasse ble hun kalt stygg.

Vi ble flyttet bakerst i klassen

slik at vi ikke lenger skulle bli bombardert av spyttklyser.

Men gangene på skolen var ei slagmark.

Vi var i mindretall hver eneste elendige dag.

Vi pleide å være inne i friminuttene, fordi ute var verre.

Ute måtte vi øve på å stikke av,

eller lære å være stille som statuer, og ikke gi noe tegn på at vi var der.

I 5. klasse teipet de et skilt foran på pulten hennes

der det stod, "Vokt dem for hunden."

Den dag i dag, til tross for en kjærlig ektemann, synes hun ikke at hun er vakker

fordi en føflekk dekker nesten halve ansiktet hennes.

Unger pleide å si, "Hun ser ut som et galt svar

som noen prøvde å viske bort uten at de ble ferdige."

Og de vil aldri forstå at hun oppfostrer to barn

hvis definisjon av skjønnhet begynner med ordet "Mamma",

fordi de ser hjertet hennes før de ser huden,

fordi hun alltid bare har vært utrolig.

Han var en ødelagt gren festet til et annet familietre,

adoptert,

ikke fordi foreldrene hans valgte en annen skjebne.

Han var tre da han ble en blanding

av en del overlatt til seg selv og to deler tragedie,

begynte i terapi i 8. klasse,

hadde en personlighet buntet på tester og piller,

levde som om motbakkene var fjell og nedoverbakkene var klipper,

fire femdeler selvmordskandidat, en tidevannsbølge av antidepresiva,

og en oppvekst under kallenavnet "Popper'n,"

én del grunnet pillene,

99 deler grunnet ondskapen.

Han prøvde å ta selvmord i 10. klasse

da en unge som fotsatt kunne gå hjem til mamma og pappa

var frekk nok til å si til ham, "Kom deg over det."

Som om depresjon var noe som kunne avhjelpes

med noe av innholdet i et førstehjelpsskrin.

Den dag i dag er han en kubbe TNT påtent i begge ender,

og kan beskrive i detalj hvordan himmelen hvelver seg

øyeblikket før den er i ferd med å falle.

Og til tross for en hær av venner som alle kaller ham en inspirasjon,

forblir han et samtaleemne mellom mennesker som ikke kan forstå

at å være rusfri noen ganger har mindre å gjøre med avhengighet

og mer å gjøre med sunn fornuft.

Vi var ikke de eneste barna som vokste opp slik.

Den dag i dag blir barn fortsatt mobbet.

Klassikerne var, "Hei dummen," "Hei mongo'n."

Det ser ut til at enhver skole har et lager med navn

som blir oppdatert hvert år,

og hvis et barn bryter sammen på skolen og ingen rundt velger å lytte,

gir de lyd fra seg?

Er de bare bakgrunnsstyøy fra et lydspor

satt på repetisjon når folk sier sånn som, "Barn kan være ondskapsfulle."

Enhver skole var et stort sirkustelt,

og rangstigen gikk fra akrobater til løvetemmere,

fra klovner til sirkusarbeidere, milevis over de vi var.

Vi var frikere - gutter med hummerklo og skjeggete damer,

rariteter som sjonglerer depresjon og ensomhet,

legger kabal og spiller flasketuten peker på,

slikker våre sår og prøver å helbrede oss,

men om natta, mens de andre sov,

fortsatte vi å gå på stram line.

Det var praksis, og ja, noen av oss falt.

Men jeg vil fortelle dem at alt dette

bare er vrakgods som ligger igjen når vi endelig velger å smadre

alt det vi trodde vi pleide å være,

og hvis du ikke kan se noe vakkert med deg selv,

skaff et bedre speil, se litt nærmere, stirr litt lenger,

fordi det er noe inne i deg som gjorde at du fortsatte å prøve

til tross for alle som sa du burde slutte.

Du lagde et skall rundt ditt knuste hjerte, og signerte det selv.

Du skrev under med, "De tok feil."

For du tilhørte kanskje ikke ei gruppe eller en klikk.

Kanskje valgte de deg sist i basketball eller alt annet.

Kanskje du tok med blåmerker og knuste tenner til framføringen, men fortalte aldri,

for hvordan kan du holde ditt land

hvis alle rundt deg ønsker å begrave deg i det?

Du må tro på at de tok feil.

De må ta feil.

Hvorfor skulle vi ellers stadig være med?

Vi ble opplært til å heie på taperen

fordi vi ser oss selv i dem.

Vi stammer fra ei rot, plantet i troen på

at vi ikke er hva vi blir kalt.

Vi er ikke forlatte biler, fastlåst og

alene, på en eller annen motorvei.

Og hvis vi på en måte er det, ikke fortvil.

Vi har bare dratt for å hente bensin.

Vi uteksaminerer medlemmer av klassen "Vi klarte det,"

ikke de dempede ekkoene av stemmer som roper,

"navn vil aldri skade meg."

Selvsagt gjorde de det.

Men våre liv vil bare

fortsette å være en balansegang

som har mindre å gjøre med smerte

og mer å gjøre med skjønnhet.

(Applaus)