Jeg reiser ofte

rundt i verden for å holde foredrag,

og folk spør meg

om utfordringene,

øyeblikkene mine,

ting jeg angrer på.

I 1998:

Som enslig firebarnsmor,

tre måneder etter at jeg fødte mitt fjerde barn,

dro jeg for å gjøre en jobb

som forskningsassistent.

Jeg dro til nord- Liberia

Og i forbindelse med jobben

fikk du innkvartering i landsbyen.

Og de lot meg bo hos en alenemor

og datteren hennes.

Denne jenta var tilfeldigvis

den eneste jenta i hele landsbyen

som hadde greid å komme

til niende klasse.

Hun var en vits i lokalsamfunnet sitt.

Moren hennes fikk ofte høre av andre kvinner,

"Du og barnet ditt

kommer til å dø fattige."

Etter å ha jobbet i den landsbyen i to uker

var det på tide å dra tilbake.

Moren kom til meg, falt på kne

og sa, "Leymah, ta med deg datteren min.

Jeg ønsker at hun

skal bli sykepleier."

Lut fattig og boende hjemme med foreldrene mine

hadde jeg ikke råd til å hjelpe henne.

Med tårer i øynene,

sa jeg, "Nei."

To måneder senere,

dro jeg til en annen landsby

i samme ærend

og der ba de meg bo med landsbyhøvdingen.

"Kvinnehøvdingen i landsbyen hadde ei lita jente,

lyshudet som meg,

helt tilskitnet.

Og hele dagen gikk hun rundt

i bare undertøyet.

Da jeg spurte, "Hvem er det?"

Sa hun, "Det er Wei.

Navnet hennes betyr gris.

Moren hennes døde under fødselen,

og ingen hadde noen anelse om hvem faren hennes var."

I to uker ble hun min føgesvenn,

hun sov hos meg.

Jeg kjøpte brukte klær til henne

og skaffet henne den første dukken hennes.

Natten før jeg dro

kom hun inn i rommet

og sa, "Leyma, ikke la meg bli igjen her.

Jeg vil være med deg.

Jeg vil gå på skole."

Lut fattig, uten penger,

boende hos foreldrene mine,

måtte jeg igjen si, "Nei."

To måneder senere,

tok en ny krig begge disse landsbyene.

Til dags dato har jeg ingen anelse

om hvor de to jentene er.

Vi spoler fram til 2004:

Da demonstrasjonene våre var på det kraftigste

ringte Liberias kjønnsminister meg

og sa, "Leymah, jeg har en niåring til deg.

Jeg vil at du skal ta henne med deg,

for vi har ingen trygge hjem.

Historien til denne lille jenta:

Hun hadde blitt voldtatt

av bestefaren på farssiden

hver dag i seks måneder.

Da hun kom til meg var hun oppsvulmet,

veldig blek.

Hver kveld når jeg kom fra jobb og lå på det kalde golvet.

Lå hun ved siden av meg

og sa, "Tante, jeg vil bli frisk.

Jeg vil gå på skole."

2010:

En ung kvinne står foran president Sirleaf

og vitner

om hvordan hun og søsknene bor sammen,

faren og moren deres døde under krigen.

Hun er 19: hennes drøm er å gå på høgskole,

å kunne forsørge dem.

Hun er svært god i sport.

En ting som skjer

er at hun søker om et stipend.

Et fullt stipend. Hun får det.

Drømmen hennnes om å gå på skole,

ønsket hennes om å utdanne seg,

er endelig her.

Hun går på skolen den første dagen.

Sportsdirektøren

som har ansvaret for at hun har kommet med

ber henne bli med ut av timen.

Og i de tre neste årene

blir skjebnen hennes

å ha sex med ham hver dag,

som en tjeneste for å ha kommet inn på skolen.

Globalt har vi politikk,

internasjonale verktøy,

foregangspersoner.

Store mennesker har engasjert seg --

vi skal beskytte barna våre

fra armod og frykt.

FN har barnerettighetskonvensjonen.

Vi har hørt at land som USA har ordninger som No Child Left Behind.

Andre land kommer med andre ting.

Det finnes et millenniumsprosjekt som heter Three

med fokus på jenter.

Alle disse viktige verkene av store mennesker

der målsetningen er å få ungdom

dit vi vil globalt sett,

har, tror jeg, mislykkes.

I Liberia er, for eksempel,

andelen gravide tenåringsjenter

3 av 10.

Tenåringsprostitusjon har nådd toppen.

I et lokalsamfunn, har vi fått høre,

våkner du opp om morgenen

og ser brukte kondomer ligge rundt som brukt tyggegummipapir.

Jenter så unge som 12 år prostitueres

for mindre enn en dollar kvelden.

Det er nedslående, det er trist.

Og så spurte noen meg,

rett før TED-foredraget mitt, for noen dager siden,

"Hvor er så håpet?"

For mange år siden bestemte noen venner av meg

seg for at vi måtte bygge bru over avgrunnen

mellom vår generasjon

og generasjonen av unge kvinner.

Det er ikke nok å si at

du har to Nobelprisvinnere fra den Liberianske Republikk

når barna til jentene dine er der ute

helt uten håp, eller tilsynelatende uten håp.

Vi skapte et rom

kalt Unge Jenters Forvandlingsprosjekt [YGTP]

Vi går inn i bondesamfunn

og det eneste vi gjør, som også gjøres her,

er å lage rom.

Når disse jentene setter seg ned

frigjør du intelligens;

du frigjør lidenskap,

du frigjør engasjement,

du frigjør fokus,

du frigjør store ledere.

Nå har vi jobbet med over 300.

Og noen av disse jentene

som var veldig sjenerte da de kom inn

har tatt modige steg, som unge mødre,

ved å dra ut og forfekte

andre unge kvinners rettigheter.

En ung kvinne jeg møtte,

mor til fire, i tenårene,

hadde aldri tenkt på gjøre ferdig videregående,

bestod eksamen;

hadde aldri vurdert å gå på høgskole,

begynte på høgskole.

En dag sa hun til meg.

"Jeg ønsker å bli ferdig på skole

og være i stand til å forsørge barna mine."

Hun har kommet dit at hun ikke greier å skaffe penger

til skolen.

Hun selger vann, selger brus

og selger kontantkort til mobiltelefoner.

Og du skulle tro hun ville ta de pengene

og legge dem i utdannelsen sin.

Juanita heter hun.

Hun tar de pengene

og finner andre alenemødre i lokalsamfunnet sitt

som hun kan sende tilbake på skolebenken.

Hun sier, "Leymah, ønsket mitt

er å få en utdannelse.

Og hvis ikke jeg kan få en utdannelse,

så blir ønsket mitt oppfylt når jeg ser

noen av søstrene mine få en utdannelse.

Jeg ønsker meg et bedre liv.

Jeg ønsker meg mat til barna mine.

Jeg ønsker at sextrakassering og misbruk i skoleverket opphører."

Dette er den afrikanske jentas drøm.

For mange år siden

var det en afrikansk jente

som hadde en sønn,

og han ønsket seg en bit smultring

fordi han var veldig sulten.

Sint, frustrert,

virkelig opprørt

over hvordan det sto til med samfunnet hennes

og barna hennes,

startet denne ungjenta en bevegelse,

en bevegelse der vanlige kvinner

gikk sammen

for å skape fred.

Jeg vil oppfylle dette ønsket.

Dette er en annen afrikansk jentes ønske.

Jeg greide ikke å oppfylle ønsket tid de to jentene jeg fortalte om.

Jeg greide ikke det.

Dette var det som kvernet i hodet på denne andre unge kvinnen --

Jeg mislyktes, jeg mislyktes, jeg mislyktes.

Så jeg skal gjøre dette.

Kvinner kom ut,

protesterte mot en brutal diktator,

snakket fryktløst.

Ikke bare ble ønsket om en smultringbit oppfylt,

ønsket om fred ble oppfylt.

Denne unge kvinnen

ønsket også å gå på skole.

Hun gikk på skole.

Denne unge kvinnen ønsket at andre ting skulle skje,

de skjedde for henne.

I dag er jeg denne unge kvinnen,

en Nobelprisvinner.

Jeg er nå på en reise

for å oppfylle ønsket

på mitt beskjedne vis,

som alle små afrikanske jenter har --

ønsket om utdanning.

Vi satte opp en stiftelse.

Vi gir fireårige fulltids-stipender

til landsbyjenter vi ser har potensiale.

Det er ikke mye jeg vil be dere om.

Jeg har vært på steder her i disse Forente Stater

og jeg vet at jenter i dette landet

også har ønsker,

et ønske om et bedre liv et eller annet sted i Bronx,

et ønske om et bedre liv

et eller annet sted i sentrum av Los Angeles,

et ønske om et bedre liv i Texas et sted,

et ønske om et bedre liv i New York et sted,

et ønske om et bedre liv

i New Jersey et sted.

Vil dere bli meg på reisen

for å hjelpe den jenta,

om det så er en afrikansk jente eller en amerikansk jente

eller en japansk jente,

med få ønsket sitt innfridd,

få drømmen sin oppfylt

med å oppnå denne drømmen?

For alle disse

store innovatørene og oppfinnerene

som vi har snakket med og sett

de siste dagene

også sitter på sine små tuer

i forskjellige deler av verden,

og alt de ber oss om å gjøre

er å skape det rommet

for å frigjøre intelligensen,

frigjøre lidenskapen,

frigjøre all storheten

de har inne i seg.

La oss reise sammen. La oss reise sammen.

Tusen takk.

(Applaus)

Chris Anderson: Tusen, tusen takk.

Hva ser du

som den store saken som uroer deg

i Liberia akkurat nå?

LG: Jeg har blitt bedt om å lede

det Liberianske Forsoningsarbeidet [LRI].

Som en del av arbeidet mitt,

er jeg på rundreiser

i forskjellige landsbyer og byer --

13, 15 timer på jordveier --

og ikke i noe samfunn jeg har vært i

har jeg unnlatt å legge merke til intelligente jenter.

Men visjonen om

en stor framtid

eller drømmen om en stor framtid,

er dessverre bare en drøm,

for du har alle disse lastene.

Tenåringsgraviditet er, som jeg sa, en epidemi.

Så det som uroer meg

er at jeg var der, men på

et vis har jeg kommet hit,

og jeg vil bare ikke være den eneste

som har kommet hit.

Jeg leter etter måter

å få med meg andre jenter på.

Jeg vil se tilbake om tjue år

og se at det er en annen Liberiansk jente,

Ghanesisk jente, Nigeriansk jente, Etiopisk jente

som står på denne TED-scenen.

Og kanskje, bare kanskje, sier:

"På grunn av den Nobelprisvinneren

står jeg her i dag."

Så jeg blir urolig

når jeg ser dem som om det er håpløst.

Men jeg er heller ikke pessimistisk,

for jeg vet at det skal ikke mye til

for å tenne dem.

CA: Og fortell oss en ting

som gir håp fra det siste året

som du har sett skje.

LG: Jeg kan fortelle dere om mange ting jeg har sett som gir håp.

Men fra det siste året,

der president Sirleaf kommer fra, landsbyen hennes,

vi dro dit for å jobbe med de jentene.

Og vi kunne ikke finne 25 jenter

på videregående skole.

Alle de jentene dro til gullgruvene,

og de var for det meste prostituerte

som gjorde andre ting.

Vi tok 50 av de jentene

og vi jobbet med dem.

Og dette var i begynnelsen av valgkampen.

Dette var ett sted der kvinner aldri --

ikke de eldre heller

knapt satt i sirkelen med mennene.

Disse jentene slo seg sammen og dannet en gruppe

og lanserte en kampanje

for å få folk til å stemme.

Dette er en skikkelig bondelandsby.

Og temaet de valgte var:

"Til og med pene jenter stemmer."

De greide å mobilisere unge kvinner.

Men ikke bare det,

de dro til de som var på valg

for å spørre dem, "Hva har du

tenkt å gi jentene i ditt lokalsamfunn

når du vinner?"

Og en av fyrene

som allerede hadde en plass var veldig --

fordi Liberia har en av de sterkeste voldtektslovene,

oh han var en av de som virkelig slåss i parlamentet

for å fjerne loven

fordi han kalte den barbarisk.

Voldtekt var ikke barbarisk, men loven, sa han, var barbarisk.

Og når jentene tok kontakt

var han veldig fiendtlig mot dem.

Disse småjentene snudde seg mot ham og sa,

"Vi skal stemme deg ut."

Han er ute nå.

(Applause)

CA: Leymah, takk. Tusen takk for at du kom til TED.

LG: Vel bekomme. (CA: Takk skal du ha.)

(Applaus)