WEBVTT 00:00:00.703 --> 00:00:03.515 Slik startes en krig. 00:00:03.515 --> 00:00:06.781 En dag lever du ditt daglige liv, 00:00:06.781 --> 00:00:09.297 du skal på en fest, 00:00:09.297 --> 00:00:11.681 du tar barna dine på skolen, 00:00:11.681 --> 00:00:14.394 avtaler en time med tannlegen. 00:00:14.394 --> 00:00:18.020 Så plutselig blir telefonen død, 00:00:18.020 --> 00:00:21.957 Tv'en blir sort. Det er bevæpnede menn i gatene, 00:00:21.957 --> 00:00:24.273 veiblokkeringer. 00:00:24.273 --> 00:00:28.750 Livet du kjente, går i dvale. 00:00:28.750 --> 00:00:30.955 Det stopper opp. NOTE Paragraph 00:00:30.955 --> 00:00:33.513 Jeg vil stjele en fortelling fra en venn av meg, 00:00:33.513 --> 00:00:36.491 en bosnisk venn, om hva som hendte henne, 00:00:36.491 --> 00:00:40.868 fordi jeg tror det forklarer akkurat hvordan det er. 00:00:40.868 --> 00:00:44.962 Hun gikk til jobben en dag i april, 1992, 00:00:44.962 --> 00:00:48.110 i et miniskjørt og høye hæler. Hun jobbet i en bank. 00:00:48.110 --> 00:00:51.634 Hun var en ung mor. En som likte å dra på fest. 00:00:51.634 --> 00:00:53.468 Et flott menneske. 00:00:53.468 --> 00:00:56.775 Og plutselig ser hun en stridsvogn, 00:00:56.775 --> 00:00:59.981 som sakte beveger seg frem hovedgaten i Sarajevo 00:00:59.981 --> 00:01:03.533 den slår alt ut av sin vei. 00:01:03.533 --> 00:01:07.564 Hun tror det er en drøm. Det er det ikke. 00:01:07.564 --> 00:01:10.309 Og hun løper, som vi alle ville gjort. 00:01:10.309 --> 00:01:14.326 for å komme i dekning, og gjemmer seg bak en søppelkasse. 00:01:14.326 --> 00:01:16.925 I høye hæler og miniskjørt. 00:01:16.925 --> 00:01:21.144 Og mens hun gjemmer seg der, føler hun seg helt latterlig. 00:01:21.144 --> 00:01:23.840 men hun ser denne stridsvognen passere med soldater 00:01:23.840 --> 00:01:26.200 og folk over alt. Kaos. 00:01:26.200 --> 00:01:30.827 Og hun tenker, "Jeg føler meg som Alice i Eventyrland" 00:01:30.827 --> 00:01:33.162 "på vei ned kaninhullet" 00:01:33.162 --> 00:01:36.230 "Ned, ned, ned i kaos." 00:01:36.230 --> 00:01:41.631 "Og livet mitt blir aldri det samme igjen." NOTE Paragraph 00:01:41.631 --> 00:01:45.418 Få uker seinere stod vennen min i en folkemengde 00:01:45.418 --> 00:01:50.368 og dyttet seg fram med guttebabyen i sine armer 00:01:50.368 --> 00:01:52.904 for å gi ham til en fremmed på en buss. 00:01:52.904 --> 00:01:55.928 Det var en av de siste bussene som dro ut av Sarajevo 00:01:55.928 --> 00:01:59.093 for å ta barn i trygghet. 00:01:59.093 --> 00:02:03.203 Og hun husker at hun kjempet seg frem i folkemengden med sin mor 00:02:03.203 --> 00:02:06.629 enorme mengder folk, "Ta barnet mitt! Ta mitt!" 00:02:06.629 --> 00:02:12.682 for så å gi fra seg sønnen til noen gjennom et vindu. 00:02:12.682 --> 00:02:15.550 Og hun så ham ikke på mange år. 00:02:15.550 --> 00:02:19.269 Landet var beleiret i tre og et halvt år, 00:02:19.269 --> 00:02:21.558 og dette var en beleiring uten mat, 00:02:21.558 --> 00:02:26.847 uten strøm, uten varme, uten mat, 00:02:26.847 --> 00:02:32.202 i midten av Europa, på det 20. århundre. NOTE Paragraph 00:02:32.202 --> 00:02:36.004 Jeg hadde æren av å være en av de reporterne 00:02:36.004 --> 00:02:38.423 som levde gjennom den beleiringen, 00:02:38.423 --> 00:02:41.461 Og jeg sier at det var en ære og et privilegium å være der 00:02:41.461 --> 00:02:43.651 fordi det lærte meg alt, 00:02:43.651 --> 00:02:47.780 ikke bare om å være reporter, men om å være menneske. 00:02:47.780 --> 00:02:50.135 Jeg lærte om medfølelse. 00:02:50.135 --> 00:02:53.946 Jeg lærte at vanlige mennesker kunne bli helter. 00:02:53.946 --> 00:02:58.317 Jeg lærte om det å dele. Om kameratskap. 00:02:58.317 --> 00:03:01.228 Mest av alt lærte jeg om kjærlighet. 00:03:01.228 --> 00:03:06.507 Selv midt i forferdelig ødeleggelse, død og kaos, 00:03:06.507 --> 00:03:09.643 Så lærte jeg hvordan vanlige mennesker kunne hjelpe sine naboer, 00:03:09.643 --> 00:03:12.287 dele mat, oppdra sine barn, 00:03:12.287 --> 00:03:15.539 dra med seg noen som har blitt skutt på fra veien 00:03:15.539 --> 00:03:18.396 selv om du selv ble satt i fare. 00:03:18.396 --> 00:03:21.647 Å hjelpe de som ble skadet. 00:03:21.647 --> 00:03:24.268 Prøve å ta dem med til sykehus. NOTE Paragraph 00:03:24.268 --> 00:03:27.487 Jeg lærte så mye om meg selv. 00:03:27.487 --> 00:03:30.512 Martha Gellhorn, en av mine helter, sa en gang 00:03:30.512 --> 00:03:35.710 "Du kan bare elske en krig. Resten er et ansvar." 00:03:35.710 --> 00:03:39.246 Jeg fortsatte å dekke mange, mange, mange kriger etter det, 00:03:39.246 --> 00:03:41.875 så mange at jeg har mistet tellingen, 00:03:41.875 --> 00:03:44.958 men det var ingenting som Sarajevo. NOTE Paragraph 00:03:44.958 --> 00:03:48.913 Sist april dro jeg tilbake til et veldig rart ... 00:03:48.913 --> 00:03:52.687 hva jeg har kalt en forskrudd klassegjenforening. 00:03:52.687 --> 00:03:57.030 Det var 20-årsdagen siden beleiringen, 00:03:57.030 --> 00:03:59.502 starten på beleiringen av Sarajevo. 00:03:59.502 --> 00:04:03.942 Og jeg liker ikke å si det sånn, det får det til å høres ut som en fest. 00:04:03.942 --> 00:04:05.345 Og dette var ingen fest. 00:04:05.345 --> 00:04:09.333 Det var en edruelig samling av reporterne, 00:04:09.333 --> 00:04:12.724 som jobbet der under krigen, humanitærarbeiderne, 00:04:12.724 --> 00:04:17.193 og selvfølgelig de tapre og djerve folkene av Sarajevo selv. 00:04:17.193 --> 00:04:19.612 Det som slo meg, 00:04:19.612 --> 00:04:21.353 det knuste hjertet mitt, 00:04:21.353 --> 00:04:23.523 var å gå ned hovedgaten i Sarajevo, 00:04:23.523 --> 00:04:27.598 hvor min venn Aida så stridsvognen komme for 20 år siden. 00:04:27.598 --> 00:04:34.295 Og at i den gaten var mer enn 12 000 røde stoler, 00:04:34.295 --> 00:04:35.921 tomme, 00:04:35.921 --> 00:04:38.190 en for hver 00:04:38.190 --> 00:04:41.907 som døde under beleiringen, 00:04:41.907 --> 00:04:46.194 bare i Sarajevo, ikke hele Bosnia, 00:04:46.194 --> 00:04:48.781 og det strakk seg fra en ende av byen 00:04:48.781 --> 00:04:51.055 til en stor del av den, 00:04:51.055 --> 00:04:54.558 og det mest knusende var de bittesmå stolene 00:04:54.558 --> 00:04:57.414 for barna. NOTE Paragraph 00:04:57.414 --> 00:05:00.541 Nå dekker jeg Syria, 00:05:00.541 --> 00:05:03.731 og jeg begynte å gjøre det fordi jeg tenke at 00:05:03.731 --> 00:05:05.987 det må gjøres. 00:05:05.987 --> 00:05:08.992 Jeg tror det er en fortelling der som må bli delt. 00:05:08.992 --> 00:05:12.962 Jeg ser igjen, et nytt uttrykk av krigen i Bosnia. 00:05:12.962 --> 00:05:15.191 Og når jeg først ankom Damaskus, 00:05:15.191 --> 00:05:17.593 Så så jeg noe spesielt, der folk 00:05:17.593 --> 00:05:21.153 ikke så ut til å tro at krig kom til å komme, 00:05:21.153 --> 00:05:23.088 og det var akkurat slik det var i Bosnia 00:05:23.088 --> 00:05:25.902 og nesten alle andre land jeg har sett krig komme. 00:05:25.902 --> 00:05:28.445 Folk vil ikke tro at det kommer, 00:05:28.445 --> 00:05:31.912 so de drar ikke, de drar ikke når de kan. 00:05:31.912 --> 00:05:33.582 De henter ikke ut pengene sine. 00:05:33.582 --> 00:05:37.477 De blir fordi en vil jo være hjemme. 00:05:37.477 --> 00:05:41.516 Så kommer krig og kaos. NOTE Paragraph 00:05:41.516 --> 00:05:45.319 Rwanda er et sted som forfølger meg ofte. 00:05:45.319 --> 00:05:51.473 I 1994 forlot jeg Sarajevo en kort tid for å dekke folkemordet i Rwanda. 00:05:51.473 --> 00:05:56.322 Mellom april og august 1994, 00:05:56.322 --> 00:06:00.523 ble en million slaktet. 00:06:00.523 --> 00:06:05.750 Så hvis de 12 000 stolene skremte meg 00:06:05.750 --> 00:06:07.822 rent i tall, 00:06:07.822 --> 00:06:11.453 Så vil jeg at du skal se for deg en million mennesker. 00:06:11.453 --> 00:06:13.990 Og for å gi deg et eksempel, jeg husker 00:06:13.990 --> 00:06:19.071 at jeg stod, og så bortover en vei, så langt jeg bare kunne, 00:06:19.071 --> 00:06:25.160 minst en mil, og det lå, dobbelt så høyt som meg 00:06:25.160 --> 00:06:26.884 med døde kropper. 00:06:26.884 --> 00:06:30.219 Og det var bare en veldig liten andel av de døde. 00:06:30.219 --> 00:06:32.188 Og det var mødre som holdt sine barn 00:06:32.188 --> 00:06:35.529 som hadde blitt fanget i deres siste drapsbølger. NOTE Paragraph 00:06:35.529 --> 00:06:38.859 Så vi lærer mye av krig, 00:06:38.859 --> 00:06:41.211 og jeg snakker om Rwanda 00:06:41.211 --> 00:06:45.329 fordi det er et sted som Sør Afrika 00:06:45.329 --> 00:06:49.311 hvor nær 20 år etter, settes det sammen igjen. 00:06:49.311 --> 00:06:52.779 56% av nasjonalforsamlingen er kvinner, 00:06:52.779 --> 00:06:55.231 som er fantastisk, 00:06:55.231 --> 00:06:59.257 det står nå også i deres grunnlov, 00:06:59.257 --> 00:07:02.430 at det ikke er tillat å si Hutu eller Tutsi. 00:07:02.430 --> 00:07:06.299 Det er ikke lov å klassifisere basert på entisitet, 00:07:06.299 --> 00:07:10.845 som er, selvfølgelig hva som startet massemordene til å begynne med. 00:07:10.845 --> 00:07:13.952 En venn av meg som er hjelpearbeider fortalte meg en vakker historie, 00:07:13.952 --> 00:07:15.435 eller, jeg syns den er vakker. 00:07:15.435 --> 00:07:20.352 Det var en gruppe barn, både Hutuer og Tutsier, 00:07:20.352 --> 00:07:23.066 og en gruppe kvinner som skulle adoptere dem, 00:07:23.066 --> 00:07:27.000 og de sto på rekke, og en ble bare gitt til den neste. 00:07:27.000 --> 00:07:30.166 Det var ingen kompensasjon for "du er en Tutsi", 00:07:30.166 --> 00:07:33.081 "Du er en Hutu," "du kan ha drept min mor", 00:07:33.081 --> 00:07:34.927 "Du kan ha drept min far." 00:07:34.927 --> 00:07:40.233 De ble bare bragt sammen, i en slik forsoning, 00:07:40.233 --> 00:07:43.817 for meg er det oppsiktsvekkende. 00:07:43.817 --> 00:07:46.659 Så når jeg blir spurt hvordan jeg fortsetter å dekke krig, 00:07:46.659 --> 00:07:48.871 og hvorfor jeg fortsetter å gjøre det, 00:07:48.871 --> 00:07:50.340 Det er grunnen. NOTE Paragraph 00:07:50.340 --> 00:07:53.731 Når jeg drar tilbake til Syria, faktisk i neste uke, 00:07:53.731 --> 00:07:57.692 det jeg ser er utrolig modige mennesker, 00:07:57.692 --> 00:07:59.965 noen sloss for demokrati, 00:07:59.965 --> 00:08:03.982 for det vi tar for gitt hver eneste dag. 00:08:03.982 --> 00:08:07.220 Og det er i grove trekk hvorfor jeg gjør det. NOTE Paragraph 00:08:07.220 --> 00:08:11.688 I 2004 fikk jeg en gutt, 00:08:11.688 --> 00:08:14.883 og jeg kaller ham mitt mirakelbarn, 00:08:14.883 --> 00:08:17.929 fordi etter å ha sett så mye død, 00:08:17.929 --> 00:08:22.106 ødeleggelse og kaos og mørke i mitt liv, 00:08:22.106 --> 00:08:25.965 fikk jeg en stråle av håp, i form av en baby. 00:08:25.965 --> 00:08:30.162 Og jeg kaller ham Luca, som betyr "den som bringer lys," 00:08:30.162 --> 00:08:35.085 fordi han gir lys til mitt liv. 00:08:35.085 --> 00:08:38.536 Men jeg snakker om ham fordi da han var fire måneder gammel. 00:08:38.536 --> 00:08:43.208 tvang sjefen min meg tilbake til Baghdad, 00:08:43.208 --> 00:08:46.540 hvor jeg hadde rapportert gjennom Saddam regimet 00:08:46.540 --> 00:08:49.419 og gjennom Bagdad's fall og etter, 00:08:49.419 --> 00:08:52.513 og jeg husker at jeg satt på flyet i tårer, 00:08:52.513 --> 00:08:55.499 gråt for å bli skilt fra min sønn, 00:08:55.499 --> 00:08:57.732 og mens jeg var der, 00:08:57.732 --> 00:09:00.467 en ganske berømt irakisk politiker, som var en venn av meg, 00:09:00.467 --> 00:09:02.941 sa til meg, "Hva gjør du her?" 00:09:02.941 --> 00:09:04.782 "Hvorfor er du ikke hjemme med Luca?" 00:09:04.782 --> 00:09:08.567 Og jeg sa, "Jeg må se det." Det var i 2004 00:09:08.567 --> 00:09:12.954 som var starten på den utrolige blodige tiden i Irak, 00:09:12.954 --> 00:09:16.194 "Jeg må se hva som skjer her" 00:09:16.194 --> 00:09:17.059 "Jeg må fortelle om det." 00:09:17.059 --> 00:09:20.623 Og han sa "Gå hjem," 00:09:20.623 --> 00:09:23.909 "fordi hvis du går glipp av den første tannen, 00:09:23.909 --> 00:09:26.907 hvis du går glipp av hans første skritt vil du aldri tilgi deg selv." 00:09:26.907 --> 00:09:30.770 "Men det er alltid en ny krig." NOTE Paragraph 00:09:30.770 --> 00:09:35.111 Og, dessverre, så vil det alltid være krig. 00:09:35.111 --> 00:09:38.965 Og jeg bedrar meg selv, hvis jeg tror at som journalist, 00:09:38.965 --> 00:09:40.731 som reporter, som skribent, 00:09:40.731 --> 00:09:45.569 at hva jeg gjør kan stoppe dem. Det kan jeg ikke. 00:09:45.569 --> 00:09:48.116 Jeg er ikke Kofi Annan. Og han kan ikke stoppe krig. 00:09:48.116 --> 00:09:51.093 Han forsøkte å forhandle i Syria og klarte det ikke. 00:09:51.093 --> 00:09:55.089 Jeg er ikke en konfliktløser fra FN. 00:09:55.089 --> 00:09:57.372 Jeg er ikke engang en hjelpearbeider lege, 00:09:57.372 --> 00:10:00.198 og jeg kan ikke beskrive hvor hjelpeløs jeg har følt meg 00:10:00.198 --> 00:10:03.469 å ha mennesker dø foran meg, og jeg kunne ikke redde dem. 00:10:03.469 --> 00:10:07.304 Jeg er bare et vitne. 00:10:07.304 --> 00:10:12.358 Min rolle er å gi stemme til de som ikke har en. 00:10:12.358 --> 00:10:15.591 En kollega av meg beskrev det som å lyse et lys, 00:10:15.591 --> 00:10:18.353 på jordas mørkeste steder. 00:10:18.353 --> 00:10:21.000 Og det er hva jeg prøver å gjøre. 00:10:21.000 --> 00:10:24.036 Jeg lykkes ikke alltid, 00:10:24.036 --> 00:10:26.577 og noen ganger er det utrolig frustrerende, 00:10:26.577 --> 00:10:28.783 fordi du føler at det du skriver blir glemt, 00:10:28.783 --> 00:10:31.112 eller at ingen bryr seg. 00:10:31.112 --> 00:10:33.361 Hvem bryr seg om Syria? Hvem bryr seg om Bosnia? 00:10:33.361 --> 00:10:35.374 Hvem bryr seg om Kongo, 00:10:35.374 --> 00:10:37.648 Elfenbenskysten, Liberia, Sierra Leone, 00:10:37.648 --> 00:10:39.763 alle disse sammenknyttede stedene som 00:10:39.763 --> 00:10:43.736 jeg kommer til å huske resten av mitt liv? 00:10:43.736 --> 00:10:46.989 Men mitt håndtverk er å være vitne 00:10:46.989 --> 00:10:50.171 og det er kjernen, roten av det hele, 00:10:50.171 --> 00:10:52.712 for oss reportere som gjør dette. 00:10:52.712 --> 00:10:56.303 Og alt jeg egentlig kan gjøre er å håpe, 00:10:56.303 --> 00:10:58.911 ikke for de som skriver reglene, eller politikere, 00:10:58.911 --> 00:11:01.308 fordi så mye som jeg har lyst til å tro 00:11:01.308 --> 00:11:03.773 at de leser mine ord og gjør noe, 00:11:03.773 --> 00:11:06.933 Så bedrar jeg ikke meg selv. NOTE Paragraph 00:11:06.933 --> 00:11:11.150 Men det jeg håper er at hvis du husker noe av det jeg sa, 00:11:11.150 --> 00:11:14.703 eller noen av historiene mine i morgen over frokost, 00:11:14.703 --> 00:11:17.385 hvis du kan huske historien i Sarajevo, 00:11:17.385 --> 00:11:20.876 eller i Rwanda, 00:11:20.876 --> 00:11:23.449 da har jeg gjort min jobb. NOTE Paragraph 00:11:23.449 --> 00:11:25.487 Takk skal dere ha. NOTE Paragraph 00:11:25.487 --> 00:11:32.717 (Applaus)