1
00:00:00,703 --> 00:00:03,515
Slik startes en krig.

2
00:00:03,515 --> 00:00:06,781
En dag lever du ditt daglige liv,

3
00:00:06,781 --> 00:00:09,297
du skal på en fest,

4
00:00:09,297 --> 00:00:11,681
du tar barna dine på skolen,

5
00:00:11,681 --> 00:00:14,394
avtaler en time med tannlegen.

6
00:00:14,394 --> 00:00:18,020
Så plutselig blir telefonen død,

7
00:00:18,020 --> 00:00:21,957
Tv'en blir sort. Det er bevæpnede menn i gatene,

8
00:00:21,957 --> 00:00:24,273
veiblokkeringer.

9
00:00:24,273 --> 00:00:28,750
Livet du kjente, går i dvale.

10
00:00:28,750 --> 00:00:30,955
Det stopper opp.

11
00:00:30,955 --> 00:00:33,513
Jeg vil stjele en fortelling fra en venn av meg,

12
00:00:33,513 --> 00:00:36,491
en bosnisk venn, om hva som hendte henne,

13
00:00:36,491 --> 00:00:40,868
fordi jeg tror det forklarer akkurat hvordan det er.

14
00:00:40,868 --> 00:00:44,962
Hun gikk til jobben en dag i april, 1992,

15
00:00:44,962 --> 00:00:48,110
i et miniskjørt og høye hæler. Hun jobbet i en bank.

16
00:00:48,110 --> 00:00:51,634
Hun var en ung mor. En som likte å dra på fest.

17
00:00:51,634 --> 00:00:53,468
Et flott menneske.

18
00:00:53,468 --> 00:00:56,775
Og plutselig ser hun en stridsvogn,

19
00:00:56,775 --> 00:00:59,981
som sakte beveger seg frem hovedgaten i Sarajevo

20
00:00:59,981 --> 00:01:03,533
den slår alt ut av sin vei.

21
00:01:03,533 --> 00:01:07,564
Hun tror det er en drøm. Det er det ikke.

22
00:01:07,564 --> 00:01:10,309
Og hun løper, som vi alle ville gjort.

23
00:01:10,309 --> 00:01:14,326
for å komme i dekning, og gjemmer seg bak en søppelkasse.

24
00:01:14,326 --> 00:01:16,925
I høye hæler og miniskjørt.

25
00:01:16,925 --> 00:01:21,144
Og mens hun gjemmer seg der, føler hun seg helt latterlig.

26
00:01:21,144 --> 00:01:23,840
men hun ser denne stridsvognen passere med soldater

27
00:01:23,840 --> 00:01:26,200
og folk over alt. Kaos.

28
00:01:26,200 --> 00:01:30,827
Og hun tenker, "Jeg føler meg som Alice i Eventyrland"

29
00:01:30,827 --> 00:01:33,162
"på vei ned kaninhullet"

30
00:01:33,162 --> 00:01:36,230
"Ned, ned, ned i kaos."

31
00:01:36,230 --> 00:01:41,631
"Og livet mitt blir aldri det samme igjen."

32
00:01:41,631 --> 00:01:45,418
Få uker seinere stod vennen min i en folkemengde

33
00:01:45,418 --> 00:01:50,368
og dyttet seg fram med guttebabyen i sine armer

34
00:01:50,368 --> 00:01:52,904
for å gi ham til en fremmed på en buss.

35
00:01:52,904 --> 00:01:55,928
Det var en av de siste bussene som dro ut av Sarajevo

36
00:01:55,928 --> 00:01:59,093
for å ta barn i trygghet.

37
00:01:59,093 --> 00:02:03,203
Og hun husker at hun kjempet seg frem i folkemengden med sin mor

38
00:02:03,203 --> 00:02:06,629
enorme mengder folk, "Ta barnet mitt! Ta mitt!"

39
00:02:06,629 --> 00:02:12,682
for så å gi fra seg sønnen til noen gjennom et vindu.

40
00:02:12,682 --> 00:02:15,550
Og hun så ham ikke på mange år.

41
00:02:15,550 --> 00:02:19,269
Landet var beleiret i tre og et halvt år,

42
00:02:19,269 --> 00:02:21,558
og dette var en beleiring uten mat,

43
00:02:21,558 --> 00:02:26,847
uten strøm, uten varme, uten mat,

44
00:02:26,847 --> 00:02:32,202
i midten av Europa, på det 20. århundre.

45
00:02:32,202 --> 00:02:36,004
Jeg hadde æren av å være en av de reporterne

46
00:02:36,004 --> 00:02:38,423
som levde gjennom den beleiringen,

47
00:02:38,423 --> 00:02:41,461
Og jeg sier at det var en ære og et privilegium å være der

48
00:02:41,461 --> 00:02:43,651
fordi det lærte meg alt,

49
00:02:43,651 --> 00:02:47,780
ikke bare om å være reporter, men om å være menneske.

50
00:02:47,780 --> 00:02:50,135
Jeg lærte om medfølelse.

51
00:02:50,135 --> 00:02:53,946
Jeg lærte at vanlige mennesker kunne bli helter.

52
00:02:53,946 --> 00:02:58,317
Jeg lærte om det å dele. Om kameratskap.

53
00:02:58,317 --> 00:03:01,228
Mest av alt lærte jeg om kjærlighet.

54
00:03:01,228 --> 00:03:06,507
Selv midt i forferdelig ødeleggelse, død og kaos,

55
00:03:06,507 --> 00:03:09,643
Så lærte jeg hvordan vanlige mennesker kunne hjelpe sine naboer,

56
00:03:09,643 --> 00:03:12,287
dele mat, oppdra sine barn,

57
00:03:12,287 --> 00:03:15,539
dra med seg noen som har blitt skutt på fra veien

58
00:03:15,539 --> 00:03:18,396
selv om du selv ble satt i fare.

59
00:03:18,396 --> 00:03:21,647
Å hjelpe de som ble skadet.

60
00:03:21,647 --> 00:03:24,268
Prøve å ta dem med til sykehus.

61
00:03:24,268 --> 00:03:27,487
Jeg lærte så mye om meg selv.

62
00:03:27,487 --> 00:03:30,512
Martha Gellhorn, en av mine helter, sa en gang

63
00:03:30,512 --> 00:03:35,710
"Du kan bare elske en krig. Resten er et ansvar."

64
00:03:35,710 --> 00:03:39,246
Jeg fortsatte å dekke mange, mange, mange kriger etter det,

65
00:03:39,246 --> 00:03:41,875
så mange at jeg har mistet tellingen,

66
00:03:41,875 --> 00:03:44,958
men det var ingenting som Sarajevo.

67
00:03:44,958 --> 00:03:48,913
Sist april dro jeg tilbake til et veldig rart ...

68
00:03:48,913 --> 00:03:52,687
hva jeg har kalt en forskrudd klassegjenforening.

69
00:03:52,687 --> 00:03:57,030
Det var 20-årsdagen siden beleiringen,

70
00:03:57,030 --> 00:03:59,502
starten på beleiringen av Sarajevo.

71
00:03:59,502 --> 00:04:03,942
Og jeg liker ikke å si det sånn, det får det til å høres ut som en fest.

72
00:04:03,942 --> 00:04:05,345
Og dette var ingen fest.

73
00:04:05,345 --> 00:04:09,333
Det var en edruelig samling av reporterne,

74
00:04:09,333 --> 00:04:12,724
som jobbet der under krigen, humanitærarbeiderne,

75
00:04:12,724 --> 00:04:17,193
og selvfølgelig de tapre og djerve folkene av Sarajevo selv.

76
00:04:17,193 --> 00:04:19,612
Det som slo meg,

77
00:04:19,612 --> 00:04:21,353
det knuste hjertet mitt,

78
00:04:21,353 --> 00:04:23,523
var å gå ned hovedgaten i Sarajevo,

79
00:04:23,523 --> 00:04:27,598
hvor min venn Aida så stridsvognen komme for 20 år siden.

80
00:04:27,598 --> 00:04:34,295
Og at i den gaten var mer enn 12 000 røde stoler,

81
00:04:34,295 --> 00:04:35,921
tomme,

82
00:04:35,921 --> 00:04:38,190
en for hver

83
00:04:38,190 --> 00:04:41,907
som døde under beleiringen,

84
00:04:41,907 --> 00:04:46,194
bare i Sarajevo, ikke hele Bosnia,

85
00:04:46,194 --> 00:04:48,781
og det strakk seg fra en ende av byen

86
00:04:48,781 --> 00:04:51,055
til en stor del av den,

87
00:04:51,055 --> 00:04:54,558
og det mest knusende var de bittesmå stolene

88
00:04:54,558 --> 00:04:57,414
for barna.

89
00:04:57,414 --> 00:05:00,541
Nå dekker jeg Syria,

90
00:05:00,541 --> 00:05:03,731
og jeg begynte å gjøre det fordi jeg tenke at

91
00:05:03,731 --> 00:05:05,987
det må gjøres.

92
00:05:05,987 --> 00:05:08,992
Jeg tror det er en fortelling der som må bli delt.

93
00:05:08,992 --> 00:05:12,962
Jeg ser igjen, et nytt uttrykk av krigen i Bosnia.

94
00:05:12,962 --> 00:05:15,191
Og når jeg først ankom Damaskus,

95
00:05:15,191 --> 00:05:17,593
Så så jeg noe spesielt, der folk

96
00:05:17,593 --> 00:05:21,153
ikke så ut til å tro at krig kom til å komme,

97
00:05:21,153 --> 00:05:23,088
og det var akkurat slik det var i Bosnia

98
00:05:23,088 --> 00:05:25,902
og nesten alle andre land jeg har sett krig komme.

99
00:05:25,902 --> 00:05:28,445
Folk vil ikke tro at det kommer,

100
00:05:28,445 --> 00:05:31,912
so de drar ikke, de drar ikke når de kan.

101
00:05:31,912 --> 00:05:33,582
De henter ikke ut pengene sine.

102
00:05:33,582 --> 00:05:37,477
De blir fordi en vil jo være hjemme.

103
00:05:37,477 --> 00:05:41,516
Så kommer krig og kaos.

104
00:05:41,516 --> 00:05:45,319
Rwanda er et sted som forfølger meg ofte.

105
00:05:45,319 --> 00:05:51,473
I 1994 forlot jeg Sarajevo en kort tid for å dekke folkemordet i Rwanda.

106
00:05:51,473 --> 00:05:56,322
Mellom april og august 1994,

107
00:05:56,322 --> 00:06:00,523
ble en million slaktet.

108
00:06:00,523 --> 00:06:05,750
Så hvis de 12 000 stolene skremte meg

109
00:06:05,750 --> 00:06:07,822
rent i tall,

110
00:06:07,822 --> 00:06:11,453
Så vil jeg at du skal se for deg en million mennesker.

111
00:06:11,453 --> 00:06:13,990
Og for å gi deg et eksempel, jeg husker

112
00:06:13,990 --> 00:06:19,071
at jeg stod, og så bortover en vei, så langt jeg bare kunne,

113
00:06:19,071 --> 00:06:25,160
minst en mil, og det lå, dobbelt så høyt som meg

114
00:06:25,160 --> 00:06:26,884
med døde kropper.

115
00:06:26,884 --> 00:06:30,219
Og det var bare en veldig liten andel av de døde.

116
00:06:30,219 --> 00:06:32,188
Og det var mødre som holdt sine barn

117
00:06:32,188 --> 00:06:35,529
som hadde blitt fanget i deres siste drapsbølger.

118
00:06:35,529 --> 00:06:38,859
Så vi lærer mye av krig,

119
00:06:38,859 --> 00:06:41,211
og jeg snakker om Rwanda

120
00:06:41,211 --> 00:06:45,329
fordi det er et sted som Sør Afrika

121
00:06:45,329 --> 00:06:49,311
hvor nær 20 år etter, settes det sammen igjen.

122
00:06:49,311 --> 00:06:52,779
56% av nasjonalforsamlingen er kvinner,

123
00:06:52,779 --> 00:06:55,231
som er fantastisk,

124
00:06:55,231 --> 00:06:59,257
det står nå også i deres grunnlov,

125
00:06:59,257 --> 00:07:02,430
at det ikke er tillat å si Hutu eller Tutsi.

126
00:07:02,430 --> 00:07:06,299
Det er ikke lov å klassifisere basert på entisitet,

127
00:07:06,299 --> 00:07:10,845
som er, selvfølgelig hva som startet massemordene til å begynne med.

128
00:07:10,845 --> 00:07:13,952
En venn av meg som er hjelpearbeider fortalte meg en vakker historie,

129
00:07:13,952 --> 00:07:15,435
eller, jeg syns den er vakker.

130
00:07:15,435 --> 00:07:20,352
Det var en gruppe barn, både Hutuer og Tutsier,

131
00:07:20,352 --> 00:07:23,066
og en gruppe kvinner som skulle adoptere dem,

132
00:07:23,066 --> 00:07:27,000
og de sto på rekke, og en ble bare gitt til den neste.

133
00:07:27,000 --> 00:07:30,166
Det var ingen kompensasjon for "du er en Tutsi",

134
00:07:30,166 --> 00:07:33,081
"Du er en Hutu," "du kan ha drept min mor",

135
00:07:33,081 --> 00:07:34,927
"Du kan ha drept min far."

136
00:07:34,927 --> 00:07:40,233
De ble bare bragt sammen, i en slik forsoning,

137
00:07:40,233 --> 00:07:43,817
for meg er det oppsiktsvekkende.

138
00:07:43,817 --> 00:07:46,659
Så når jeg blir spurt hvordan jeg fortsetter å dekke krig,

139
00:07:46,659 --> 00:07:48,871
og hvorfor jeg fortsetter å gjøre det,

140
00:07:48,871 --> 00:07:50,340
Det er grunnen.

141
00:07:50,340 --> 00:07:53,731
Når jeg drar tilbake til Syria, faktisk i neste uke,

142
00:07:53,731 --> 00:07:57,692
det jeg ser er utrolig modige mennesker,

143
00:07:57,692 --> 00:07:59,965
noen sloss for demokrati,

144
00:07:59,965 --> 00:08:03,982
for det vi tar for gitt hver eneste dag.

145
00:08:03,982 --> 00:08:07,220
Og det er i grove trekk hvorfor jeg gjør det.

146
00:08:07,220 --> 00:08:11,688
I 2004 fikk jeg en gutt,

147
00:08:11,688 --> 00:08:14,883
og jeg kaller ham mitt mirakelbarn,

148
00:08:14,883 --> 00:08:17,929
fordi etter å ha sett så mye død,

149
00:08:17,929 --> 00:08:22,106
ødeleggelse og kaos og mørke i mitt liv,

150
00:08:22,106 --> 00:08:25,965
fikk jeg en stråle av håp, i form av en baby.

151
00:08:25,965 --> 00:08:30,162
Og jeg kaller ham Luca, som betyr "den som bringer lys,"

152
00:08:30,162 --> 00:08:35,085
fordi han gir lys til mitt liv.

153
00:08:35,085 --> 00:08:38,536
Men jeg snakker om ham fordi da han var fire måneder gammel.

154
00:08:38,536 --> 00:08:43,208
tvang sjefen min meg tilbake til Baghdad,

155
00:08:43,208 --> 00:08:46,540
hvor jeg hadde rapportert gjennom Saddam regimet

156
00:08:46,540 --> 00:08:49,419
og gjennom Bagdad's fall og etter,

157
00:08:49,419 --> 00:08:52,513
og jeg husker at jeg satt på flyet i tårer,

158
00:08:52,513 --> 00:08:55,499
gråt for å bli skilt fra min sønn,

159
00:08:55,499 --> 00:08:57,732
og mens jeg var der,

160
00:08:57,732 --> 00:09:00,467
en ganske berømt irakisk politiker, som var en venn av meg,

161
00:09:00,467 --> 00:09:02,941
sa til meg, "Hva gjør du her?"

162
00:09:02,941 --> 00:09:04,782
"Hvorfor er du ikke hjemme med Luca?"

163
00:09:04,782 --> 00:09:08,567
Og jeg sa, "Jeg må se det." Det var i 2004

164
00:09:08,567 --> 00:09:12,954
som var starten på den utrolige blodige tiden i Irak,

165
00:09:12,954 --> 00:09:16,194
"Jeg må se hva som skjer her"

166
00:09:16,194 --> 00:09:17,059
"Jeg må fortelle om det."

167
00:09:17,059 --> 00:09:20,623
Og han sa "Gå hjem,"

168
00:09:20,623 --> 00:09:23,909
"fordi hvis du går glipp av den første tannen,

169
00:09:23,909 --> 00:09:26,907
hvis du går glipp av hans første skritt vil du aldri tilgi deg selv."

170
00:09:26,907 --> 00:09:30,770
"Men det er alltid en ny krig."

171
00:09:30,770 --> 00:09:35,111
Og, dessverre, så vil det alltid være krig.

172
00:09:35,111 --> 00:09:38,965
Og jeg bedrar meg selv, hvis jeg tror at som journalist,

173
00:09:38,965 --> 00:09:40,731
som reporter, som skribent,

174
00:09:40,731 --> 00:09:45,569
at hva jeg gjør kan stoppe dem. Det kan jeg ikke.

175
00:09:45,569 --> 00:09:48,116
Jeg er ikke Kofi Annan. Og han kan ikke stoppe krig.

176
00:09:48,116 --> 00:09:51,093
Han forsøkte å forhandle i Syria og klarte det ikke.

177
00:09:51,093 --> 00:09:55,089
Jeg er ikke en konfliktløser fra FN.

178
00:09:55,089 --> 00:09:57,372
Jeg er ikke engang en hjelpearbeider lege,

179
00:09:57,372 --> 00:10:00,198
og jeg kan ikke beskrive hvor hjelpeløs jeg har følt meg

180
00:10:00,198 --> 00:10:03,469
å ha mennesker dø foran meg, og jeg kunne ikke redde dem.

181
00:10:03,469 --> 00:10:07,304
Jeg er bare et vitne.

182
00:10:07,304 --> 00:10:12,358
Min rolle er å gi stemme til de som ikke har en.

183
00:10:12,358 --> 00:10:15,591
En kollega av meg beskrev det som å lyse et lys,

184
00:10:15,591 --> 00:10:18,353
på jordas mørkeste steder.

185
00:10:18,353 --> 00:10:21,000
Og det er hva jeg prøver å gjøre.

186
00:10:21,000 --> 00:10:24,036
Jeg lykkes ikke alltid,

187
00:10:24,036 --> 00:10:26,577
og noen ganger er det utrolig frustrerende,

188
00:10:26,577 --> 00:10:28,783
fordi du føler at det du skriver blir glemt,

189
00:10:28,783 --> 00:10:31,112
eller at ingen bryr seg.

190
00:10:31,112 --> 00:10:33,361
Hvem bryr seg om Syria? Hvem bryr seg om Bosnia?

191
00:10:33,361 --> 00:10:35,374
Hvem bryr seg om Kongo,

192
00:10:35,374 --> 00:10:37,648
Elfenbenskysten, Liberia, Sierra Leone,

193
00:10:37,648 --> 00:10:39,763
alle disse sammenknyttede stedene som

194
00:10:39,763 --> 00:10:43,736
jeg kommer til å huske resten av mitt liv?

195
00:10:43,736 --> 00:10:46,989
Men mitt håndtverk er å være vitne

196
00:10:46,989 --> 00:10:50,171
og det er kjernen, roten av det hele,

197
00:10:50,171 --> 00:10:52,712
for oss reportere som gjør dette.

198
00:10:52,712 --> 00:10:56,303
Og alt jeg egentlig kan gjøre er å håpe,

199
00:10:56,303 --> 00:10:58,911
ikke for de som skriver reglene, eller politikere,

200
00:10:58,911 --> 00:11:01,308
fordi så mye som jeg har lyst til å tro

201
00:11:01,308 --> 00:11:03,773
at de leser mine ord og gjør noe,

202
00:11:03,773 --> 00:11:06,933
Så bedrar jeg ikke meg selv.

203
00:11:06,933 --> 00:11:11,150
Men det jeg håper er at hvis du husker noe av det jeg sa,

204
00:11:11,150 --> 00:11:14,703
eller noen av historiene mine i morgen over frokost,

205
00:11:14,703 --> 00:11:17,385
hvis du kan huske historien i Sarajevo,

206
00:11:17,385 --> 00:11:20,876
eller i Rwanda,

207
00:11:20,876 --> 00:11:23,449
da har jeg gjort min jobb.

208
00:11:23,449 --> 00:11:25,487
Takk skal dere ha.

209
00:11:25,487 --> 00:11:32,717
(Applaus)