I min forrige video tok jeg en titt på Suzanne Collins' dynamiske unge protagonist Katniss Everdeen og

brøt hennes karakter i forhold til kjønn, vold og feminisme

under den første romanen i Dødslekene-trilogien.

Hvis du ikke har sett den ennå, bør du sjekke den ut.

Filmadapsjonen av Dødslekene, som er regissert av Gary Ross

og har Jennifer Lawrence i hovedrollen som Katniss, kom ut i mars 2012.

Filmen knuste inntektsrekorder og beviste dermed nok en gang at kvinner kan lede kassasuksesser på kino.

Noter dette, Hollywood.

Jeg hadde to store bekymringer da jeg tok for meg filmen.

Den første, at de ville glamorisere voldsscenene,

spesielt med tanke på at filmmediet har som vane å sensasjonalisere eksplisitt vold og gørr.

Jeg var positivt overrasket over at filmskaperne strategisk valgte å begrense fremstillingene av vold

og i stor grad unngikk å feire blodbadet.

Min andre bekymring var at rollefiguren Katniss kom til å bli seksualisert på lerrettet.

Heldigvis, valgte filmskaperne med vilje å ikke seksualisere henne i det hele tatt,

selv i en scene hvor hun tok et bad.

Dette er virkelig en bemerkelsesverdig bragd, med tanke på at

Hollywood-systemet insisterer på å seksualisere omtrent alle sine kvinnelige hovedroller, både på skjermen og av.

Selvsagt er det slik at når en roman blir til film,

vil det være betydelige forskjeller grunnet tidsbegrensninger og andre faktorer.

La oss ta en titt på bare noen av forskjellene.

Hvis du ennå ikke har lest boken eller sett filmen – (spoilere/avsløringer) – dere er advart.

I boka befinner vi oss i Katniss' sinn, gjennom fortelling i førsteperspektiv.

Vi følger hennes indre dialog, så vi kjenner til hennes frykt, ønsker og behov

i en langt mer intim måte enn filmen kan levere.

Dette er ikke nødvendigvis en mangel i filmen, men jeg følte at skrekken i Dødslekene

og den svekkende frykten og angsten som tributtene ville ha følt, ble ikke gjengitt like godt.

Vi blir derimot gitt noen hint og innsikt i Katniss' komplekse følelser

gjennom den utrolige skuespillerprestasjonen til Jennifer Lawrence

fordi kameraet var i stand til å hvile lenge nok til at hennes ikke-verbale uttrykk nådde gjennom.

En mindre dyktig skuespiller hadde ikke vært i stand til å mestre dette.

Selv om jeg virkelig nøt filmen, var det noen store mangler i filmen, som er verdt å nevne.

Mens jeg var imponert med det generelle utseendet og følelsen av den rike byen Capitol,

var det forstyrrende at kunstdirektørene valgte å bruke feminine og tilsynelatende homofile menn

kun som en del av det dekadente, overfladiske og nokså sosiopatiske overklassesamfunnet.

Valget om å skildre kjønnsbryting kun som et slags

produkt av ultrahøy moteelitisme er dypt problematisk.

I den første romanen er det gjort tydelig at Katniss (og trolig de andre tributtene) er

høyst klar over at hver hennes bevegelse og handling blir sett og gransket av arenapublikummet,

veldig likt dagens reality-programmer.

Så i tillegg til å prøve å overleve, må tributtene spille til publikum

for å få sympati og gaver fra sponsorene.

Merkelig nok, er ikke dette lagt vekt på eller prioritert i filmen,

i alle fall ikke mens tributtene befinner seg i arenaen.

Så for eksempel, i boka er det gjort klart at Katniss later som om hun har følelser for Peeta

for å be om medisinske forsyninger, mens i filmen

er dette mer uklart og vi blir ledet til å tro at hennes følelser for ham er ekte.