Janine di Giovanni: Hva jeg så i krigen

Journalist Janine di Giovanni har vært på jordens verste steder for å bringe historier hjem fra Bosnia, Sierra Leone, og nå nylig Syria. Hun forteller om menneskelige øyeblikk i de store konfliktene, og utforsker den sjokkerende forvandlingen når en kjent bygate blir til en utbombet slagmark.

Slik startes en krig.

En dag lever du ditt daglige liv,

du skal på en fest,

du tar barna dine på skolen,

avtaler en time med tannlegen.

Så plutselig blir telefonen død,

Tv'en blir sort. Det er bevæpnede menn i gatene,

veiblokkeringer.

Livet du kjente, går i dvale.

Det stopper opp.

Jeg vil stjele en fortelling fra en venn av meg,

en bosnisk venn, om hva som hendte henne,

fordi jeg tror det forklarer akkurat hvordan det er.

Hun gikk til jobben en dag i april, 1992,

i et miniskjørt og høye hæler. Hun jobbet i en bank.

Hun var en ung mor. En som likte å dra på fest.

Et flott menneske.

Og plutselig ser hun en stridsvogn,

som sakte beveger seg frem hovedgaten i Sarajevo

den slår alt ut av sin vei.

Hun tror det er en drøm. Det er det ikke.

Og hun løper, som vi alle ville gjort.

for å komme i dekning, og gjemmer seg bak en søppelkasse.

I høye hæler og miniskjørt.

Og mens hun gjemmer seg der, føler hun seg helt latterlig.

men hun ser denne stridsvognen passere med soldater

og folk over alt. Kaos.

Og hun tenker, "Jeg føler meg som Alice i Eventyrland"

"på vei ned kaninhullet"

"Ned, ned, ned i kaos."

"Og livet mitt blir aldri det samme igjen."

Få uker seinere stod vennen min i en folkemengde

og dyttet seg fram med guttebabyen i sine armer

for å gi ham til en fremmed på en buss.

Det var en av de siste bussene som dro ut av Sarajevo

for å ta barn i trygghet.

Og hun husker at hun kjempet seg frem i folkemengden med sin mor

enorme mengder folk, "Ta barnet mitt! Ta mitt!"

for så å gi fra seg sønnen til noen gjennom et vindu.

Og hun så ham ikke på mange år.

Landet var beleiret i tre og et halvt år,

og dette var en beleiring uten mat,

uten strøm, uten varme, uten mat,

i midten av Europa, på det 20. århundre.

Jeg hadde æren av å være en av de reporterne

som levde gjennom den beleiringen,

Og jeg sier at det var en ære og et privilegium å være der

fordi det lærte meg alt,

ikke bare om å være reporter, men om å være menneske.

Jeg lærte om medfølelse.

Jeg lærte at vanlige mennesker kunne bli helter.

Jeg lærte om det å dele. Om kameratskap.

Mest av alt lærte jeg om kjærlighet.

Selv midt i forferdelig ødeleggelse, død og kaos,

Så lærte jeg hvordan vanlige mennesker kunne hjelpe sine naboer,

dele mat, oppdra sine barn,

dra med seg noen som har blitt skutt på fra veien

selv om du selv ble satt i fare.

Å hjelpe de som ble skadet.

Prøve å ta dem med til sykehus.

Jeg lærte så mye om meg selv.

Martha Gellhorn, en av mine helter, sa en gang

"Du kan bare elske en krig. Resten er et ansvar."

Jeg fortsatte å dekke mange, mange, mange kriger etter det,

så mange at jeg har mistet tellingen,

men det var ingenting som Sarajevo.

Sist april dro jeg tilbake til et veldig rart ...

hva jeg har kalt en forskrudd klassegjenforening.

Det var 20-årsdagen siden beleiringen,

starten på beleiringen av Sarajevo.

Og jeg liker ikke å si det sånn, det får det til å høres ut som en fest.

Og dette var ingen fest.

Det var en edruelig samling av reporterne,

som jobbet der under krigen, humanitærarbeiderne,

og selvfølgelig de tapre og djerve folkene av Sarajevo selv.

Det som slo meg,

det knuste hjertet mitt,

var å gå ned hovedgaten i Sarajevo,

hvor min venn Aida så stridsvognen komme for 20 år siden.

Og at i den gaten var mer enn 12 000 røde stoler,

tomme,

en for hver

som døde under beleiringen,

bare i Sarajevo, ikke hele Bosnia,

og det strakk seg fra en ende av byen

til en stor del av den,

og det mest knusende var de bittesmå stolene

for barna.

Nå dekker jeg Syria,

og jeg begynte å gjøre det fordi jeg tenke at

det må gjøres.

Jeg tror det er en fortelling der som må bli delt.

Jeg ser igjen, et nytt uttrykk av krigen i Bosnia.

Og når jeg først ankom Damaskus,

Så så jeg noe spesielt, der folk

ikke så ut til å tro at krig kom til å komme,

og det var akkurat slik det var i Bosnia

og nesten alle andre land jeg har sett krig komme.

Folk vil ikke tro at det kommer,

so de drar ikke, de drar ikke når de kan.

De henter ikke ut pengene sine.

De blir fordi en vil jo være hjemme.

Så kommer krig og kaos.

Rwanda er et sted som forfølger meg ofte.

I 1994 forlot jeg Sarajevo en kort tid for å dekke folkemordet i Rwanda.

Mellom april og august 1994,

ble en million slaktet.

Så hvis de 12 000 stolene skremte meg

rent i tall,

Så vil jeg at du skal se for deg en million mennesker.

Og for å gi deg et eksempel, jeg husker

at jeg stod, og så bortover en vei, så langt jeg bare kunne,

minst en mil, og det lå, dobbelt så høyt som meg

med døde kropper.

Og det var bare en veldig liten andel av de døde.

Og det var mødre som holdt sine barn

som hadde blitt fanget i deres siste drapsbølger.

Så vi lærer mye av krig,

og jeg snakker om Rwanda

fordi det er et sted som Sør Afrika

hvor nær 20 år etter, settes det sammen igjen.

56% av nasjonalforsamlingen er kvinner,

som er fantastisk,

det står nå også i deres grunnlov,

at det ikke er tillat å si Hutu eller Tutsi.

Det er ikke lov å klassifisere basert på entisitet,

som er, selvfølgelig hva som startet massemordene til å begynne med.

En venn av meg som er hjelpearbeider fortalte meg en vakker historie,

eller, jeg syns den er vakker.

Det var en gruppe barn, både Hutuer og Tutsier,

og en gruppe kvinner som skulle adoptere dem,

og de sto på rekke, og en ble bare gitt til den neste.

Det var ingen kompensasjon for "du er en Tutsi",

"Du er en Hutu," "du kan ha drept min mor",

"Du kan ha drept min far."

De ble bare bragt sammen, i en slik forsoning,

for meg er det oppsiktsvekkende.

Så når jeg blir spurt hvordan jeg fortsetter å dekke krig,

og hvorfor jeg fortsetter å gjøre det,

Det er grunnen.

Når jeg drar tilbake til Syria, faktisk i neste uke,

det jeg ser er utrolig modige mennesker,

noen sloss for demokrati,

for det vi tar for gitt hver eneste dag.

Og det er i grove trekk hvorfor jeg gjør det.

I 2004 fikk jeg en gutt,

og jeg kaller ham mitt mirakelbarn,

fordi etter å ha sett så mye død,

ødeleggelse og kaos og mørke i mitt liv,

fikk jeg en stråle av håp, i form av en baby.

Og jeg kaller ham Luca, som betyr "den som bringer lys,"

fordi han gir lys til mitt liv.

Men jeg snakker om ham fordi da han var fire måneder gammel.

tvang sjefen min meg tilbake til Baghdad,

hvor jeg hadde rapportert gjennom Saddam regimet

og gjennom Bagdad's fall og etter,

og jeg husker at jeg satt på flyet i tårer,

gråt for å bli skilt fra min sønn,

og mens jeg var der,

en ganske berømt irakisk politiker, som var en venn av meg,

sa til meg, "Hva gjør du her?"

"Hvorfor er du ikke hjemme med Luca?"

Og jeg sa, "Jeg må se det." Det var i 2004

som var starten på den utrolige blodige tiden i Irak,

"Jeg må se hva som skjer her"

"Jeg må fortelle om det."

Og han sa "Gå hjem,"

"fordi hvis du går glipp av den første tannen,

hvis du går glipp av hans første skritt vil du aldri tilgi deg selv."

"Men det er alltid en ny krig."

Og, dessverre, så vil det alltid være krig.

Og jeg bedrar meg selv, hvis jeg tror at som journalist,

som reporter, som skribent,

at hva jeg gjør kan stoppe dem. Det kan jeg ikke.

Jeg er ikke Kofi Annan. Og han kan ikke stoppe krig.

Han forsøkte å forhandle i Syria og klarte det ikke.

Jeg er ikke en konfliktløser fra FN.

Jeg er ikke engang en hjelpearbeider lege,

og jeg kan ikke beskrive hvor hjelpeløs jeg har følt meg

å ha mennesker dø foran meg, og jeg kunne ikke redde dem.

Jeg er bare et vitne.

Min rolle er å gi stemme til de som ikke har en.

En kollega av meg beskrev det som å lyse et lys,

på jordas mørkeste steder.

Og det er hva jeg prøver å gjøre.

Jeg lykkes ikke alltid,

og noen ganger er det utrolig frustrerende,

fordi du føler at det du skriver blir glemt,

eller at ingen bryr seg.

Hvem bryr seg om Syria? Hvem bryr seg om Bosnia?

Hvem bryr seg om Kongo,

Elfenbenskysten, Liberia, Sierra Leone,

alle disse sammenknyttede stedene som

jeg kommer til å huske resten av mitt liv?

Men mitt håndtverk er å være vitne

og det er kjernen, roten av det hele,

for oss reportere som gjør dette.

Og alt jeg egentlig kan gjøre er å håpe,

ikke for de som skriver reglene, eller politikere,

fordi så mye som jeg har lyst til å tro

at de leser mine ord og gjør noe,

Så bedrar jeg ikke meg selv.

Men det jeg håper er at hvis du husker noe av det jeg sa,

eller noen av historiene mine i morgen over frokost,

hvis du kan huske historien i Sarajevo,

eller i Rwanda,

da har jeg gjort min jobb.

Takk skal dere ha.

(Applaus)