Ken Robinson sier at skoler dreper kreativiteten

Sir Ken Robinson slår med en underholdende og dypt rørende historie et slag for dannelsen av et utdanningssystem som gir kreativiteten næring, i stedet for å kvele den.

Morn, hvordan er det med dere? Det har vært topp, ikke sant?

Jeg har blitt revet med av hele greia.

Jeg er i farta nå. (Latter).

Det er tre tema som har gått igjen

gjennom hele konferansen, som handler

om det jeg vil ta opp her.

Det ene er de usedvanlige eksemplene på menneskelig kreativitet

i alle presentasjoner som vi har hatt

og i alle menneskene her. Bare mangfoldet

og omfanget av det. Den andre er at

det har satt oss i en tilstand der vi aner ikke hva som

kommer til å skje i fremtiden. Ingen anelse

om hvordan dette kan gå.

Jeg har interesse av utdanning, og det

tror jeg alle egentlig har.

Har ikke dere? Jeg finner dette svært interessant.

Hvis du er på et middagsselskap, og du forteller

at du jobber innen utdanning - vel for å være ærlig, da er du ikke

ofte på middagsselskap, hvis du arbeider i utdanningssystemet..

(Latter). Du blir ikke bedt

Og du blir aldri bedt på nytt - pussig. Jeg syns det er rart.

Men hvis du altså er.., og du sier til noen,

du vet, de sier, "Hva gjør du?"

og du sier du jobber i utdanning,

så kan du se at de blir hvite i ansiktet.

"Å Herre Gud, hvorfor meg? Ukas frikveld er spolert!" (Latter)

Men hvis du spør hvilken utdanning de har,

stiller de deg til veggs. Fordi det er noe av det

som stikker dypt i folk, ikke sant?

I likhet med religion, penger og andre ting.

Jeg har stor interesse for utdanning, og det tror jeg alle har.

Vi har en grunnleggende interesse for det,

dels fordi det er utdanning som liksom skal

hjelpe oss inn i den skumle fremtida.

Tenk på at barn som begynner på skolen i år

skal pensjonere seg i 2065. Ingen har peiling -

på tross av all den kompetanse som er vist her de siste fire dagene -

hvordan verden vil se ut

om fem år. Og likevel forventes de at vi

skal utdanne dem for det. Så uforutsigbarheten, tror jeg,

er helt spesiell.

Og den tredje biten av dette er at

vi alle uansett er enige om

hvilke spesielle anlegg barn har -

deres evne til innovasjon. Ta Sirena, som vi så i går kveld.

Hun var et vidunder, ikke sant? Bare det å se hva hun kunne gjøre.

Og hun er eksepsjonell, men jeg tror ikke hun er

enestående, så og si, i hele barnegruppen.

Sirena er en person med et usedvanlig engasjement

som fant et talent. Og min påstand er:

alle barn har enorme evner.

Og vi sløser dem bort, temmelig hensynsløst.

Så jeg vil snakke om utdanning og

jeg vil snakke om kreativitet.

kreativitet nå er like viktig i utdanningen som leseferdighet,

og vi bør derfor behandle den med samme status.

(Applaus). Takk. Det var alt.

Mange takk. (Latter). Okay, det er 15 minutter igjen..

Vel, jeg ble født - nei. (Latter).

Jeg hørte en fin historie nylig - Jeg elsker å fortelle den --

om en liten jente som var på en tegnetime. Hun var seks år

og hun satt langt bak og tegnet.

Læreren sa at denne lille jenta nesten aldri

hørte etter, men i tegnetimen gjorde hun det.

Læreren var fascinert og hun gikk bort til henne

og sa: "Hva er det du tegner?"

Og jenta sa: "Jeg tegner et bilde av Gud."

Og læreren sa, "Men ingen vet hvordan Gud ser ut."

Og jenta sa: "Det vil de vil om et øyeblikk."

(Latter).

Da sønnen min var fire i England --

faktisk var han fire overalt, for å være ærlig. (Latter).

Skal vi være nøye, var han vel fire uansett hvor han dro det året.

Han var med i et julespill.

Kjenner dere historien? Nei, det var svært.

Det var en stor story. Mel Gibson gjorde oppfølgeren.

Du har kanskje sett den: "Julespill II." Men James skulle spille Josef,

og det var vi begeistret for.

Vi betraktet dette som en av hovedrollene.

Vi hadde hadde huset fullt av agenter i T-skjorter:

"James Robinson ER Josef!" (Latter).

Han trengte ikke å si noe, men dere kjenner scenen

der de tre konger kommer. De kommer bærende med gaver

og de gir gull, røkelse og myrra.

Dette skjedde virkelig. Vi satt der

og jeg tror de bare kom ut av rekkefølgen,

fordi vi snakket med den lille gutten etterpå, og sa,

"Var du fornøyd med det?" Og han sa: "Ja, hvorfor, var det noe galt?"

De bare byttet, det var det.

Uansett, de tre guttene kom inn,

fire-åringer med kjøkkenhåndklær på hodet,

og de legger disse pakkene på golvet,

og den første gutten sa, "jeg gi deg gull."

Og den andre gutten sa: "Jeg gir deg myrra."

Og den tredje gutten sa, "Frank sendt dette." (Latter).

Det disse sakene har til felles er at barna bare tar en sjanse.

Hvis de ikke vet, tar de bare en sjanse.

Har jeg ikke rett? De er ikke redde for å ta feil.

Nå vil jeg ikke si at det å ta feil er det samme som å være kreativ.

Men det vi vet er

at hvis du ikke er forberedt på å ta feil,

vil du aldri komme opp med noe originalt.

Hvis du ikke er forberedt på å ta feil. Og når de vel har blitt voksne,

har de fleste barn har mistet den evnen.

De har blitt redde for å ta feil.

Vi driver bedrifter på denne måten, forresten.

Vi stigmatisere de som tar feil. Og vi nå driver vi

nasjonale utdanningssystemer der

det å ta feil er det verste du kan gjøre.

Og resultatet er at vi utdanner folk ut av

deres kreative kapasitet. Picasso sa en gang dette:

Alle barn er født som kunstnere.

Problemet er å forbli kunstnere når vi vokser opp. Jeg er helt sikker:

vi vokser ikke til til kreativitet,

vi vokser ut av kreativitet. Eller rettere sagt, vi dannes ut av det.

Så hvorfor er det slik?

Jeg bodde i Stratford-on-Avon til for fem år siden.

Vi flyttet fra Stratford til Los Angeles.

Så du kan forestille deg hvilken sømløs overgang det var.

(Latter). Faktisk,

bodde vi på et sted kalt Snitterfield,

like utenfor Stratford, som er der

Shakespeare's far var født. Ble dere truffet av en ny tanke? Det ble jeg.

Man tenker ikke på at Shakespeare har en far, gjør man?

Gjør dere? Fordi dere tenker ikke på

Shakespeare som et barn, gjør dere?

Shakespeare som syv? Jeg har aldri tenkt på det. Han var jo

syv på et visst tidspunkt. Han var i

noens engelskklasse, ikke sant? Hvor irriterende ville ikke det vært?

(Latter). "Må jobbe hardere." Sendes til sengs av sin far, ikke sant,

Mr. Shakespeare, "Gå til sengs, nå",

til William Shakespeare, "og legg ned blyanten.

Og slutt å snakke sånn. Det forvirrer alle sammen."

(Latter).

Uansett, vi flyttet fra Stratford til Los Angeles,

og jeg vil bare si to ord om overgangen,

Min sønn ville ikke bli med.

Jeg har to barn. Han er 21 nå, min datter er 16.

Han ønsket ikke å bli med til Los Angeles. Han elsket byen,

men han hadde en kjæreste i England. Det var hans livs kjærlighet, Sarah.

Han hadde kjent henne i en måned.

Tenk på det, de hadde hatt sitt fjerde jubileum,

fordi det er en lang tid når du er 16.

Uansett, han var skikkelig lei seg på flyet,

og han sa: "Jeg vil aldri finne en annen jente som Sarah."

Og det var vi ganske fornøyd med, for å være ærlig,

fordi hun var den viktigste grunnen til at vi forlot landet.

(Latter).

Men noe slår deg når du flytter til Amerika

og når du reiser rundt i verden:

hvert utdanningssystem på jorda har samme hierarki av fag.

Alle land. Spiller ingen rolle hvor du reiser.

Man skulle ikke tro det, men slik er det.

På toppen er matematikk og språk,

deretter humaniora, og nederst er kunsten.

Overalt på jorden.

Og innenfor hvert system er det også,

et hierarki innenfor kunstfag.

Kunst og musikk blir normalt gitt en høyere status i skolen

enn dans og drama. Det er ikke et utdanningssystem på planeten

som hver dag underviser barn i dans

på samme måte som vi lærer dem matte. Hvorfor?

Hvorfor ikke? Jeg tror dette er ganske viktig.

Jeg synes matematikk er svært viktig, men det er dans også.

Barn danser hele tiden hvis de får lov, det gjør vi alle.

Vi har alle en kropp, ikke sant? Er det noe jeg ikke har fått med meg?

(Latter). Altså, det som skjer,

når barn vokser opp, så begynner vi å utdanne dem

gradvis fra livet og opp. Og så vi fokuserer på hodet.

Og litt til den ene siden.

Hvis dere kom til jorda fra en annen verden,

og lurte: "Hva er egentlig offentlig skole?"

Da tror jeg dere måtte konkludere med - hvis dere ser på resultatet,

hvem som virkelig lykkes med dette,

som gjør alt som de burde,

som får alle gullstjernene, som er vinnerne --

Jeg tror dere må konkludere med at hele vitsen med offentlig utdanning

throughout the world

er å produsere universitetetsprofessorer. Er det ikke?

Det er de som alltid kommer ut øverst.

Og jeg var en slik en, så det så. (Latter).

Og jeg liker universitetetsprofessorer, men dere vet,

vi bør ikke holde dem opp som målestokken for all menneskelig prestasjon.

De er bare en form for liv -

en annen form for liv. Men de er ganske nysgjerrige,

og jeg sier dette av kjærlighet for dem.

Det er noe rart med professorer slik jeg kjenner dem --

ikke alle, men vanligvis - de bor i sine hoder.

De bor der oppe, og litt til den ene siden.

De er uten kropp, du vet, på en slags bokstavelig måte.

De ser på kroppen sin

som en slags hodetransportør, ikke sant?

(Latter). Det er en måte å få hodene sine til møter.

Forresten, hvis dere vil ha et ekte bevis på ut-av-kroppen opplevelser,

dra på en fleredagers konferanse

med senior akademikere,

og stikk innom diskoteket den siste kvelden.

(Latter). Og der vil du se dem, voksne menn og kvinner

vrikkende ukontrollert, i utakt,

mens de venter på at det slutter, slik at de kan gå hjem og skrive en artikkel om det.

Nå er utdanningssystemet vårt tuftet på ideen om akademisk evne.

Og det er en grunn.

Hele systemet ble oppfunnet. Rundt om i verden var det

ingen offentlige systemer for utdanning, egentlig, før det 19. århundre.

Alle ble laget for

å møte behovene til industrialismen.

Så hierarkiet i skolen er forankret på to ideer.

Nummer én: de nyttigste fagene for arbeidslivet er

på toppen. Så dere ble trolig behendig styrt unna

ting på skolen da dere var barn, fag som dere likte.

Bare fordi dere aldri ville

få en jobb gjennom å gjøre det. Ikke sant?

Ikke ta musikk, dere ikke kommer til å bli en musikere;

ikke bry dere om kunst, dere blir ikke artister.

Vennlige råd - men nå: svært feilaktig. Hele verden

er midt oppe i en revolusjon.

Og den andre er akademisk evne, som virkelig har fått dominere

vår oppfatning av intelligens,

fordi universitetene utviklet systemet i sitt bilde.

Hvis dere tenker på det, er hele det offentlige utdanningssystemet

rundt om i verden en langdryg affære

av universitetsopptak.

Og konsekvensen er at mange svært talentfulle,

geniale, kreative mennesker tror at det er nettopp det de ikke er,

fordi ting de var gode i på skolen

ikke ble verdsatt, eller faktisk ble stigmatisert.

Og jeg tror vi har ikke råd til å fortsette på den måten.

I de neste 30 årene, ifølge UNESCO,

vil flere mennesker verden over få

sin utdannelse enn siden begynnelsen av historien.

Flere folk, og det er kombinasjonen

av alle de tingene vi har snakket om --

teknologi og hvordan den endrer jobbene, og demografi

og den enorme befolkningseksplosjonen.

Plutselig, er ikke eksamener verdt noe. Er ikke det sant da?

Da jeg var student, hadde man jobb hvis man hadde eksamen.

Hvis man ikke hadde jobb var det fordi man ikke vil ha en.

Og jeg ville ikke vil ha en, for å være ærlig. (Latter).

Men nå fortsetter ungdom med gode eksamener å bo hjemme

og fortsetter å spille videospill,

fordi nå trenger de en mastergrad der den forrige jobben krevde en bachelorgrad,

og nå må de ha en doktorgrad for å få andre jobber.

Det er en prosess med akademisk inflasjon.

Og det viser at hele utdanningsstrukturen

endrer seg under våre føtter. Vi må revurdere

vår oppfatning av intelligens radikalt.

Vi vet tre ting om intelligens.

En, den er mangfoldig. Vi tenker om verden på alle måter

vi opplever den. Vi tenker visuelt,

vi tenker i lyd, vi tenker med kroppen.

Vi tenker i abstrakte begreper, vi tenker i bevegelse.

Dernest, intelligens er dynamisk.

Hvis dere ser på det som skjer i en menneskelig hjerne, som vi hørte

i går i en rekke presentasjoner,

er intelligens fantastisk interaktiv.

Hjernen er ikke inndelt i avdelinger.

Faktisk er kreativitet -- som jeg definerer som den prosessen

å ha originale ideer som har verdi --

slik at den oftest viser seg gjennom samhandling

av ulike fagdisiplinære måter å se ting på.

Hjernen er med hensikt -- Forresten

det er en nervebunt som deltar sammen med de to halvdelene av

hjernen som kalles Corpus callosum. Den er tykkere hos kvinner.

For å ta opp tråden fra Helene i går, tror jeg

dette sannsynligvis er grunnen til at kvinner er flinkere til multi-tasking.

Fordi dere er det, ikke sant?

Det finnes en mengde forskning, men jeg vet det fra mitt eget liv.

Hvis min kone laget et måltid hjemme --

som er ikke ofte, heldigvis. (Latter).

Men dere vet, hun - nei, hun er god på noen ting -

men hvis hun lager mat,

snakker hun samtidig i telefonen,

hun snakker med barna, hun maler taket,

hun utfører åpen hjertekirurgi borti der.

Når jeg lager mat, er luken stengt, barna er ute,

telefonen er ikke i bruk, og hvis hun kommer inn blir jeg irritert.

Jeg sier "Terry, vær så snill, jeg prøver å steke et egg her. Gi meg fred." (Latter).

Dere kjenner sikkert det gamle filosofiske uttrykket:

hvis et tre faller i skogen og ingen hører det,

skjedde det da? Husker dere den gamle kastanjen?

Jeg så en t-skjorte nylig som sa, "Hvis en mann sier det han mener

i en skog, og ingen kvinne hører ham,

tar han fortsatt feil? "(Latter).

Og det tredje jeg vil si om intelligens,

er at den er tydelig. Jeg skriver på en ny bok for tiden

kalt "Åpenbaring", som er basert på en rekke

intervjuer med folk om hvordan de oppdaget

sitt spesielle talent. Jeg er fascinert av hvordan folk kom dit.

Boka startet egentlig med en samtale jeg hadde

med en fantastisk kvinne som kanskje folk flest

aldri har hørt om, hun heter Gillian Lynne.

Har dere hørt om henne? Noen har. Hun er koreograf

og alle kjenner til ting hun har gjort.

Hun gjorde "Cats" og "Operafantomet".

Hun er fantastisk. Jeg var med i styret i Royal Ballet, i England,

som dere kan se.

Uansett, Gillian og jeg spiste lunsj en dag, og jeg sa,

"Gillian, hvordan har det seg at du ble en danser?"

Og hun sa at det var interessant. Da hun var på skolen

var hun virkelig håpløs. Og skolen, på trettitallet,

skrev til foreldrene hennes og sa: "Vi tror

Gillian har en læringsforstyrrelse." Hun klarte ikke å konsentrere seg,

hun var urolig. I dag vil man si at

hun hadde ADHD. Ville ikke dere? Men dette var i 1930-årene,

og ADHD hadde ikke blitt oppfunnet ennå.

Det var ikke en tilgjengelig tilstand. (Latter).

Folk var ikke klar over de kunne ha det.

Uansett, hun dro for å besøke denne eksperten, i et eike-panelt rom.

Hun var der sammen med sin mor,

og hun ble leid og satt på en stol på slutten,

og hun satt på hendene sine i 20 minutter mens

denne mannen snakket med moren hennes om alle

problemene Gillian hadde på skolen. Og på slutten --

fordi hun forstyrret andre,

leverte alltid lekser for sent, og så videre,

et lite barn på åtte -- til slutt satte legen seg

ved siden av Gillian og sa: "Gillian,

Jeg har lyttet til alle disse tingene som din mor

har fortalt meg, og jeg trenger å snakke med henne alene."

Han sa, "Vent her, vi kommer snart igjen, det tar ikke lang tid."

Og så gikk de ut og etterlot henne.

Men idet de gikk ut av rommet, slo han på radioen

på skrivebordet. Og når de

kom ut av rommet, sa han til sin moren hennes,

"Bare stå og se på henne." Og i det øyeblikk de forlot rommet,

fortalte hun, var hun føttene og beveget seg til musikken.

Og de så på henne i noen minutter

før han snudde seg til moren og sa:

"Fru Lynne, Gillian er ikke syk, hun er en danser.

"Ta henne til en danseskole."

Jeg sa: "Hva skjedde?"

Hun sa: "Hun gjorde det. Jeg kan ikke fortelle deg hvor herlig det var.

Vi gikk i et rom og det var fullt av

sånne som meg. Mennesker som ikke kunne sitte stille.

Folk som måtte bevege seg for å tenke." Som måtte bevege seg for å tenke.

De danset ballett, de danset tap, de danset jazz,

de danset moderne, de danset de populære dansene.

Hun prøvedanset til slutt for Royal Ballet School

og ble solist. Hun hadde en strålende karriere

ved Royal Ballet. Hun til slutt ble uteksaminert

fra Royal Ballet School og

grunnla sitt eget selskap, Gillian Lynne Dansekompani og

møtte Andrew Lloyd Weber. Hun har vært ansvarlig for

noen av de mest vellykkede musicalproduksjoner

i historien og har gitt glede til millioner,

og hun er en multi-millionær. Noen andre

ville kanskje ha satt henne på medisinering og fortalt henne

at hun måtte roe seg ned.

Nå tror jeg - (applaus). Hvis jeg skal konkludere:

Al Gore snakket i forgårs

om økologi, og revolusjonen som ble utløst av Rachel Carson.

Jeg tror vårt eneste håp for fremtiden

er å vedta en ny oppfatning av menneskets økologi,

en der vi begynner å endre vår oppfatning

av omfanget av menneskelig kapasitet.

Utdanningssystemet har utnyttet våre sinn på samme måte

som vi støvsuger jorden: på jakt etter en bestemt råvare.

Og i fremtiden, vil vi ikke være tjent med det.

Vi må revurdere de grunnleggende prinsippene

for hvordan vi utdanner våre barn. Det var

et flott sitat av Jonas Salk, som sa: "Hvis alle insekter

skulle forsvinne fra jorden,

ville alt liv på jorden ta slutt innen 50 år.

Hvis alle mennesker forsvant fra jorden,

ville alle former for liv ville blomstre innen 50 år."

Og han har rett.

Det TED feirer er gaven: den menneskelige fantasi.

Vi må være forsiktige slik at vi bruker denne gaven

klokt, slik at vi kan avverge noen av scenariene

som vi har snakket om. Og den eneste måten

vi kan gjøre det er ved å se våre kreative kapasiteter

som den rikdom de er, og ser

våre barn som de håp de er. Og vår oppgave

er å utdanne hele mennesket, slik at de kan møte denne fremtiden.

Forresten - vi vil kanskje ikke se denne fremtiden,

men det vil de. Og vår jobb er å hjelpe

dem med å gjøre noe med den. Mange takk..