Angela Patton: Et far- og datter-ball... i fengsel

På Camp Diva, jobber Angela Patton med å hjelpe døtre og fedre til å ta del i hverandres liv. Hva så med fedrene som ikke kan være der -- fordi de er i fengsel? Patton forteller historien om et veldig spesielt ball. (Filmet på TEDxWomen)

Jeg satt med jentene mine,

og Joy sa,

"Søren, jeg skulle ønske han ikke blandet seg sånn.

Faren min, han ringer meg hele tiden."

"Du er heldig at han ringer i det hele tatt," sa Jasmine.

"Jeg har ikke hørt fra faren min på flere år."

Da forsto jeg at jentene trengte en måte

å komme nærmere fedrene sine på.

På Camp Diva, min veldedige organisasjon,

så har vi denne slags samtaler hele tiden

som en måte å hjelpe jenter med afrikansk opphav

å forberede overgangen til å bli kvinner.

Disse jentene trengte bare

en måte å invitere fedrene sine inn i livene deres på,

på deres premisser.

Så jeg spurte jentene,

"Hvordan kan vi hjelpe andre jenter

å utvikle et sunt forhold til fedrene sine?"

"Vi kan ha et ball," ropte en jente,

og alle jentene var raske til å støtte henne.

De begynte å drømme om dekorasjoner,

invitasjonene, kjolene de skulle gå i,

og hva fedrene deres kunne og ikke kunne gå i. (Latter)

De var i full gang før jeg rakk å blunke,

men selv om jeg kunne ha lagt en demper på dem,

så hadde jeg ikke gjort det.

For er det en ting jeg har lært

fra å jobbe med jenter i over ti år

så er det at de allerede vet hva de trenger.

Visdommen bor i dem.

Så lenge de har infrastruktur,

veiledere og ressurser,

så kan de bygge hva de trenger selv,

ikke bare for å overleve, men for å blomstre.

Så vi hadde et ball,

og jentene og fedrene deres kom i hopetall.

De var staselig kledd.

De oppførte seg pent.

(Latter)

De var tullete.

De nøt virkelig hverandres selskap.

Det ble virkelig vellykket.

Og jentene bestemte seg for å gjøre det til en årlig hendelse.

Årstidene gikk,

og det var på tide å planlegge ballet igjen.

Så tok en jente som het Brianna ordet,

og hun sa

"Faren min kan ikke komme,

og jeg blir lei meg av alt det her."

"Hvorfor ikke?" spurte de andre jentene.

"Fordi han sitter inne," var hun modig og innrømte.

"Kan han ikke bare slippe ut den ene dagen?" spurte en av jentene. (Latter)

"Og komme i lenker?

Det er verre enn om han ikke kommer i det hele tatt."

Det var da jeg så en mulighet

for jentene til å ta utfordringen

og bli sine egne helter.

Jeg spurte, "Hva syns dere vi bør gjøre med dette?

Vi vil vel at alle jentene kan få med seg ballet, ikke sant?"

Så jentene tenkte en stund,

så foreslo en av dem,

"Hvorfor ikke bare ha det i fengselet?"

De fleste av dem tvilte på at det var mulig,

og sa "Er du sprø?

Hvem vil tillatte masse småjenter,

som har pyntet seg --" (Latter)

"-- å komme i fengsel for å danse med fedrene sine i Svampebob-kostymer?"

For det var det de kalte det.

Jeg sa, "Jenter, ja, ja,

du vet ikke før du har spurt.

Så vi skrev et brev til sheriffen i byen Richmond,

underskrevet av hver enkelt av jentene,

og jeg må si at han er en veldig spesiell sheriff.

Han kontaktet meg med en gang og sa,

der det er en mulighet for å få familier inn på innsiden,

så er hans dør alltid åpen.

Fordi var det en ting han visste,

så var det at når fedrene var tilknyttet sine barn,

var det mindre sjanse for at de kom tilbake.

Så,

16 innsatte og 18 jenter var invitert.

Jentene var kledd i sine fineste søndagssklær,

og fedrene byttet inn sine gule og blå overaller

med skjorte og slips.

De klemte hverandre.

De delte et fullt cateringmåltid med kylling og fisk.

De lo sammen.

Det var vakkert.

Fedrene og deres døtre fikk til og med

muligheten til fysisk kontakt,

noe mange av dem ikke hadde hatt

på en god stund.

Fedrene fikk muligheten til å

hjelpe sine døtre å leke,

og dra ut stolen for henne, og gi henne sin hånd til en dans.

Selv vaktene gråt.

Men etterpå,

innså vi alle at fedrene fortsatt ville være i fengsel.

Så vi bestemte oss for å lage noe

de kunne ta med seg.

Vi tok med små videokameraer.

Og vi ba dem se på videokameraene

og bare intervjue hverandre --

det de ville fortelle, deres tanker.

Det ville være et felles bånd

sånn at når de begynte å savne hverandre

og føle at de ikke var knyttet sammen,

så kunne de gjenopprette et bånd gjennom det bildet.

Jeg vil aldri glemme den ene jenten som så faren i øynene

tok kamera og sa,

"Pappa, når du ser på meg, hva ser du?"

Fordi fedrene våre er våre speil

som reflekterer tilbake mot oss

når vi bestemmer oss for hva slags mann vi fortjener,

og hvordan de ser oss resten av våre liv.

Jeg vet det ekstra godt,

fordi jeg var en av de heldige jentene.

Jeg hadde

alltid faren min i livet mitt.

Han er til og med her i dag.

(Applaus)

Og det er derfor det er så spesielt for meg

å sørge for at disse jentene

er knyttet til sine fedre,

særlig de som er fra hverandre

på grunn av piggtråd og metalldører.

Vi har bare laget en mulighet

for jenter som har tunge spørsmål på hjertet

å få en sjanse til å stille fedrene sine disse spørsmålene

og å gi fedrene deres friheten til å svare.

Fordi vi vet at fedrene

også sitter igjen med denne ene tanken:

Hva slags kvinne er det jeg sender ut i verden?

At en far er innelåst

betyr ikke at de skal stenges ute

fra deres døtres liv.

(Applaus)