That's here, that's home, that's us.
On it everyone you love, everyone you know,
everyone you ever heard of,
every human being who ever was,
lived out their lives.
The aggregate of our joy and suffering
thousands of confident religions,
ideologies, and economic doctrines,
every hunter and forager,
every hero and coward, every creator
and destroyer of civilization,
every king and peasant,
every young couple in love,
every mother and father,
hopeful child,
inventor and explorer,
every teacher of morals, every corrupt politician,
every superstar, every supreme leader,
every saint and sinner in the history of our species
lived there, on a mote of dust, suspended in a sunbeam.
The earth is a very small stage
in a vast cosmic arena.
Think of the rivers of blood
spilled by all those generals and emperors
so that in glory and triumph
they could become the momentary masters
of a fraction of a dot.
Think of the endless cruelties visited
by the inhabitants of one corner of this pixel
on the scarcely distinguishable inhabitants of some other corner.
How frequent their misunderstandings,
how eager they are to kill one another,
how fervent their hatreds.
Our posturings, our imagined self-importance,
the delusion we have
some privileged position in the universe,
are challenged by this point of pale light.
Our planet is a lonely speck
in the great enveloping cosmic dark.
In our obscurity, in all this vastness
there is no hint that help will come from elsewhere
to save us from ourselves.
The earth is the only world known so far, to harbour life.
There is nowhere else, at least in the near future,
to which our species could migrate.
Visit? Yes. Settle? Not yet!
Like it or not, for the moment,
the earth is where we make our stand.
It has been said that astronomy is a
humbling and character building experience
There is perhaps no better
demonstration of the folly of human conceits
than this distant image of our tiny world.
To me, it underscores our responsibility
to deal more kindly with one another
and to preserve and cherish
the pale blue dot,
the only home we've ever known.
Από αυτό το απόμακρο σημείο
η Γη μπορεί να μη φαίνεται ιδιαίτερα ενδιαφέρουσα.
Αλλά για μας, είναι διαφορετικά.
Δείτε ξανά αυτή την τελεία.
Βρίσκεται εδώ.
Εδώ είναι το σπίτι. Εδώ είμαστε εμείς.
Πάνω σε αυτό, όποιος αγαπάτε, όποιος γνωρίζετε, όποιος ακούσατε ποτέ
Κάθε άνθρωπος, όποιος κι αν ήταν έζησε τη ζωή του.
Το άθροισμα της χαράς και της λύπης μας.
Χιλιάδες πεπεισμένες θρησκείες, ιδεολογίες και οικονομικές αρχές,
κάθε κυνηγός και αγρότης,
κάθε ήρωας και δειλός
κάθε δημιουργός και καταστροφέας πολιτισμών.
κάθε βασιλιάς και υπηρέτης, κάθε νέο ζευγάρι ερωτευμένων
κάθε μητέρα και πατέρας, παιδί με ελπίδα,
εφευρέτης και εξερευνητής
κάθε διδάσκαλος ηθικής, κάθε διεφθαρμένος πολιτικός
κάθε σουπερσταρ, κάθε ανώτατος αρχηγός
κάθε άγιος και αμαρτωλός στην ιστορία του είδους μας
έζησε εδώ.
Σε αυτή την κουκίδα σκόνης.
Που ισορροπεί σε μια ηλιαχτίδα.
Η γη είναι μια πολύ μικρή σκηνή σε μια τεράστια κοσμική αρένα.
Σκεφτείτε τα ποτάμια αίματος
που χύθηκαν από όλους αυτούς τους στρατηγούς και αυτοκράτορες
έτσι ώστε σε δόξα και θρίαμβο θα μπορούσαν να γίνουν
οι στιγμιαίοι κύριοι ενός κλάσματος μιας κουκίδας.
Σκεφτείτε τις ατέλειωτες αγριότητες
που οι κάτοικοι της γωνιάς ενός pixel έφεραν στους κάτοικους μιας άλλης γωνιάς που ούτε καν ξεχωρίζει.
Πόσο συχνές οι παρεξηγήσεις τους
πόσο πρόθυμοι να σκοτώσουν ο ένας τον άλλον, πόσο έντονα τα μίση τους.
Οι θέσεις μας, οι φανταστικές σημασίες των εαυτών μας
η παραίσθηση ότι έχουμε κάποια προνομιούχα θέση στο σύμπαν
όλα αμφισβητούνται από αυτή την κουκίδα χλωμού φωτός.
Ο πλανήτης μας είναι μια μοναχική κουκίδα στο μεγάλο κοσμικό σκοτάδι που μας περιτυλίγει.
Στην αφάνειά μας - μέσα σε όλη αυτή την άπλα
δεν υπάρχει καμία ένδειξη ότι βοήθεια θα έρθει από αλλού
για να μας σώσει από τους εαυτούς μας.
Η γη είναι ως τώρα ο μόνος γνωστός κόσμος με ζωή
Δεν γνωρίζουμε κάπου, τουλάχιστον στο κοντινό μέλλον, όπου θα μπορούσαμε να μεταναστεύσουμε.
Να επισκεφθούμε; Ναι. Να ζήσουμε; Όχι ακόμα.
Είτε μας αρέσει είτε όχι, την τρέχουσα στιγμή, η γη είναι ο τόπος μας.
Έχει ειπωθεί ότι η αστρονομία είναι μια ταπεινωτική εμπειρία, που χτίζει χαρακτήρα
Δεν υπάρχει ίσως καλύτερη επίδειξη της τρέλας της ανθρώπινης αλαζονείας
από αυτή την μακρινή εικόνα του τοσοδούλη κόσμου μας.
Για μένα, υπογραμμίζει την ευθύνη μας
να συμπεριφερόμαστε καλύτερα ο ένας στον άλλον
και να διατηρήσουμε και να αγαπάμε αυτή την ωχρή μπλε κουκίδα,
το μόνο σπίτι που γνωρίσαμε ποτέ.
"Ζώντας στις καρδιές αυτών που αφήσαμε πίσω, δεν πεθαίνουμε ποτέ" - Ο Carl ζει.
Fra dette fjerne utsiktspunktet
jorda, ser kanskje ikke spesielt
interessant ut
Men for oss, er det annerledes
Tenk igjen på det punktet
Det er her, det er hjemme,
det er oss
På den er alle du elsker, alle du kjenner
alle du har hørt om,
hvert eneste menneske som
noensinne har vært
har levd ut deres liv
Summen av vår glede
og lidelse
Tusen av selvsikre religioner,
ideologier, og økonomiske
doktriner
Hver jeger og samler
Hver helt og feiging, hver skaper
og ødelegger av sivilisasjon
Hver konge og undersått
Hvert ungt forelsket par
Hver mor og far
Håpefullt barn
oppfinner og utforsker
Hver lærer av moral, hver korrupte
politiker
Hver superstjerne, hver øverste
leder
Hver helgen og synder i vår
arts historie
bodde der, på et fnugg av støv,
sittende i en solstråle
Jorda er en liten scene
i en stor kosmisk arena
Tenk på elvene av blod
spilt av alle generalene og keiserne
slik at de i ære og triumf
kunne bli midlertidige herskere
over en brøkdel av en prikk
Tenk på de endeløse forferdelighetene
forårsaket
av beboerne på et hjørne av
denne pikselen
på de nærmest like beboerne på et
annet hjørne
Hvor hyppige deres misforståelser
Hvor ivrige de er etter å drepe hverandre
hvor glødene deres hat.
Vår holdning, vår forestilte
selv-viktighet
missoppfatningen at vi har
en priviligert posisjon i universet
er utfordret av dette punktet
av svakt lys.
Vår planet er et ensomt sandkorn
i det store omringende kosmiske
mørke
I vår obskuritet, i all denne
enormheten
er det ikke noe hint om at hjelp
vil komme fra noe annet sted
for å redde oss fra oss selv
Jorda er den eneste verdenen som vi vet
så langt, at bærer liv.
Det finnes ikke noe annet sted,
hvertfall ikke i nær fremtid
som vår art kan migrere til.
Besøke? Ja. Bosette? Ikke enda!
Lik det eller ei, for øyeblikket er jorda
der hvor vi gjør vår forskjell.
Det har blirr sagt at astronomi er en
ydmykende og karakterbyggende erfaring.
Det er kanskje ingen bedre demonstrasjon
av hvor dum menneskets innbilskhet er
enn dette fjerne bilde av vår
bittelille verden.
For meg, understreker det vårt ansvar
for å behandle hverandre vennlig.
og for å bevare og verdsette
den lyseblå prikken,
det eneste hjemmet
vi noensinne har kjent.
Từ góc nhìn thuận lợi xa xôi này
trái đất, dường như không có gì đặc biệt.
Nhưng với chúng ta, nó rất khác.
Nghĩ về chấm nhỏ đó một lần nữa.
Nó đây, đó là tổ ấm, là chúng ta.
Ở đó, là tất cả mọi người ta yêu mến,
tất cả mọi người ta biết,
tất cả mọi người ta từng nghe kể,
tất cả nhân loại đã từng tồn tại,
đã sống cuộc đời của mình.
Sự hoà quyện của đắng cay và hạnh phúc
của hàng ngàn tôn giáo, hệ tư tưởng
và học thuyết kinh tế,
mọi người hái lượm và săn bắn.
mọi anh hùng và tiểu nhân,
các bậc dựng nước và kẻ bán nước,
các vị vua và người nông dân,
mọi lứa đôi hạnh phúc
mọi người cha người mẹ,
những đứa trẻ tràn đầy hi vọng,
nhà phát minh và nhà khám phá,
mọi người thầy mẫu mực,
mọi chính trị gia hủ bại,
mọi ngôi sao nổi tiếng, mọi lãnh tụ tôn quý,
mọi vị thánh và kẻ phạm tội
trong lịch sử của loài chúng ta
sinh sống ở đó, trên một hạt cát,
lơ lửng trong bầu ánh sáng.
Trái đất là nơi rất nhỏ
trong đại dương vũ trụ bao la.
Hãy nghĩ về những dòng sông đầy máu
bởi vì các tướng lĩnh, và hoàng đế
cho vinh quanh và thắng lợi
để họ có thể trở thành huyền thoại
của một phần nhỏ của một điểm li ti.
Hãy nghĩ về tội ác mà
một góc của điểm này
gieo rắc cho một góc khác.
Họ đã hiểu lầm nhau thường xuyên như thế nào,
họ đã hăm hở giết hại lẫn nhau như thế nào,
lòng hận thù của họ lớn đến mức nào,
Thái độ của chúng ta, sự tự cao tự đại,
ảo tưởng rằng chúng ta có đặc quyền trong vũ trụ,
bị thách thức bởi chấm sáng nhỏ bé này.
Hành tinh chúng ta là điểm sáng nhỏ bé
trong bóng tối vũ trụ bao la.
Trong sự cô độc của mình, trong tất cả cái mênh mông đó
không có dấu hiệu rằng ai đó sẽ giúp đở
để cứu chúng ta khỏi chính chúng ta.
Trái đất là thế giới duy nhất có sự sống mà ta được biết.
Không ở đâu khác, ít nhất là trong tương lai gần,
cho chúng ta di cư đến.
Viếng thăm thì có thể.
Nhưng định cư thì chưa!
Dù muốn hay không, trong lúc này,
trái đất là nơi ta đứng vững.
Có người nói rằng thiên văn dạy ta biết
khiêm nhường và định hình nhân cách.
Có lẽ không minh hoạ nào tốt hơn cho
sự tự cao tự đại một cách điên rồ của nhân loại
bằng bức ảnh về thế giới nhỏ bé
của chúng ta.
Đối với tôi, nó là trách nhiệm phải
đối xử thân thiện với người khác
để yêu quý và giữ gìn
chấm sáng màu xanh nhạt,
tổ ấm duy nhất mà chúng ta có.